Verdifellesskap i en krevende tid – hva kan norsk europapolitikk utrette?

 

Kjære alle sammen,

Det er en stor glede å få komme hit. Jeg ønsker meg en bredere samfunnsdebatt om europeiske spørsmål, og dere som studenter og en akademisk institusjon spiller en viktig rolle.

I går arrangerte vi den årlige EØS-konferansen, og to av mine poenger der var for det første at norsk utenrikspolitikk starter i Europa, og for det andre at særlig europapolitikken er vel så mye innenriks- som utenrikspolitikk.

For 12 år siden skapte Dag Solstad debatt med en roman om en diplomat. Det skjer ikke så ofte. Solstad skrev om den resignerte ambassadøren Armand V. Et hovedtema i debatten var om romanen var et uttrykk for at verden var blitt så komplisert at Solstads egen generasjon var i ferd med å resignere.

I dag er dette nesten litt uvirkelig. I ettertidens lys fortoner tiden rundt 2006 seg som en relativt stabil og forutsigbar epoke i internasjonal politikk.

Siden den gang har vi opplevd store endringer. Flere i kategorien «ting vi ikke forestilte oss ville skje». Det er også mye som går bra: Det er færre fattige i verden, barnedødeligheten går ned og det er flere land som avskaffer bruk av dødsstraff, for å nevne tre eksempler. Men et av de mest iøynefallende utviklingstrekkene i dag er likevel at den liberale verdensorden, som ble bygget på ruinene av to ødeleggende verdenskriger for å hindre krig igjen, er under press. I en tid der vi trenger mer internasjonalt samarbeid, ikke mindre, utfordres internasjonale normer og samarbeid.

I 2014 annekterte et europeisk land en del av et annet europeisk land.

Internasjonale institusjoner - som verdens handelsorganisasjon - er under sterkt press.

Store, sammenhengende områder sør for Europa er preget av ustabilitet.

Demokrati og menneskerettigheter er i flere land på vikende front.

Strømninger som proteksjonisme, populisme, nasjonalisme og unilateralisme, har reell vind i seilene, også i flere land i Vesten.

Endringene er så omfattende at vi må tørre å spørre oss selv om ikke også selve verdifellesskapet som vårt Europa bygger på, er truet. Jeg har ved flere anledninger sagt at jeg er bekymret for helsetilstanden i europeisk politikk.

Det europeiske verdifellesskapet er viktig for oss. Europeisk samarbeid handler om noe mye dypere enn hva vi tjener i kroner og øre på å samarbeide. Det handler om grunnleggende felles verdier, som:

• Demokrati og rettsstatsprinsipper,
• individets grunnleggende friheter og rettigheter og
• respekt for folkeretten.

Det handler om evne og vilje til forpliktende internasjonalt samarbeid, der hele poenget er at vi forplikter oss ut over våre egne interesser. Og det handler om å være trygg på at selv om regjeringer kommer og går - det er en del av demokratiet - så forblir disse verdiene de samme. Ja, dypest sett er det er dette som er oss - Europa. Som binder oss sammen, skaper tillit og samarbeid. Verdier som har preget vår historie. Verdier som vår sivilisasjon i århundrer har bygget, kjempet for og gradvis omsatt i praksis.

For det handler også om praksis: At disse verdiene bidrar til fredelige, velstående og stabile samfunn. Og at Norge har vært så heldig å ha venner og partnere i Europa som har delt disse verdiene. Det er og blir avgjørende forutsetninger for vår sikkerhet, velstand og stabilitet.

Hva er det så som setter verdifellesskapet på prøve? Utfordringene kommer flere ulike hold.

Først av alt: I 2014 tok Russland en del av Ukraina med makt. Et brudd på helt grunnleggende prinsipper i folkeretten: Respekten for grenser og retten til selvbestemmelse.

Som svar på folkerettsbruddet ble EU enige om et sett restriktive tiltak, som Norge sluttet seg til. Tiltakene har rammet Russland økonomisk. Fire år senere står de fremdeles ved lag. De er en påminnelse om at slik maktbruk har og skal ha en kostnad. En viktig dimensjon ved de restriktive tiltakene er at EU har stått samlet bak dem i fire år. Vel så viktig som innholdet i tiltakene, er det at Europa har samlet seg om dem og stått ved dem.

Europa møter også andre typer utfordringer: Press mot rettsstatsprinsipper, grunnleggende friheter og rettigheter. Prinsipper som gjenspeiles i konkrete forpliktelser som landene har påtatt seg, blant annet i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

I flere europeiske land vedtas lover som bryter med rettstatens prinsipper og er rettet særlig mot sivilsamfunnet.

Mange av oss er bekymret for utviklingen i Tyrkia, Ungarn og Polen, når det gjelder situasjonen for sivilsamfunn og frivillige organisasjoner, og også uavhengige medier. I dag debatterer Europaparlamentet rapporten om den negative utviklingen i Ungarn – både når det gjelder minoritetsrettigheter og sanksjoner mot sivilt samfunn. Ungarske myndigheters svar er at de står opp for nasjonal suverenitet mot eliten.

Vi ser bekymringsfulle tegn også i andre land der myndighetene ønsker å begrense kritikk eller gjøre det mulig for korrupsjonsmistenkte å slippe straff.

Likhet for loven og et uavhengig rettsvesen må kjennetegne rettsstater som ønsker å høre til det europeiske fellesskapet. Frivillige organisasjoner og uavhengige medier er nødvendige korrektiver i ethvert levende demokrati.

 

Presset mot verdigrunnlaget vårt handler også om fremveksten og styrkingen av nye politiske krefter. Krefter som endrer det offentlige ordskiftet og stiller spørsmål ved grunnleggende internasjonale forpliktelser.

I 2015 opplevde vi den største migrasjonsbølgen i og til Europa siden andre verdenskrig.

Migrasjon var og er utvilsomt et krevende tema mange steder. Og ja, vi må ha en reell, substansiell og konstruktiv om hvordan vi best møter migrasjonsutfordringene.

Det synes jeg vi har greid ganske godt i Norge.

Men utenfor Norges grenser, ser vi mange steder fremveksten av helt andre typer strømninger. Grupper som er mindre interessert i selve politikken i disse spørsmålene, men i stedet bruker migrasjonsdebatten til å spre hat mot minoriteter kun basert på religion eller opprinnelse.

Noen steder vinner slike grupper innflytelse i politiske partier med betydelig valgoppslutning. Andre steder lykkes de med å prege det offentlige ordskiftet i destruktiv retning.

Oppslutningen bunner i dypere forhold, ikke sjelden i tap av tillit til selve det demokratiske systemet. I følge NUPIs gjengivelse av European Social Survey oppga nesten 40 prosent av de spurte at de mangler tillit til nasjonale institusjoner.

Jeg tror dette delvis også henger sammen med svakere fremtidsoptimisme i vår del av verden. Det er ikke enkelt å imøtegå bekymringer for hvordan digitalisering, robotisering og økende ulikhet vil påvirke oss.

Det politiske landskapet er altså blitt mer uensartet og noen steder mer polarisert. Det truer andre sider ved det europeiske verdifellesskapet: Slik som evnen til dialog, troen på samarbeid og viljen til å kompromisser.

Det generelle bildet er at europeiske land fortsatt svarer på store utfordringer med samarbeid. Vi ser det blant annet på felter som handel, utvikling, klima og miljø.

Derimot er forpliktende samarbeid under sterkt press utenfor Europa. På handelsområdet – hvor nye tollmurer og handelshindre er på vei inn. På klimaområdet, hvor USA har valgt å tre ut av Paris-avtalen. Og ved at USA har trukket seg fra Iran-avtalen.

Jeg vil tro dette er noe som opptar dere. Det opptar i høyeste grad meg også. Og jeg synes det er helt nødvendig å være krystallklar på norske interesser og de verdiene som ligger til grunn, i dialogen med både meningsmotstandere og allierte som bryter med sine langvarige og gjenkjennelige posisjoner.

Noen eksempler:

• Russlands forsøk på å svekke de internasjonale normene og mekanismene mot bruk av kjemivåpen.
• FNs sikkerhetsråds manglende evne til å enes om tiltak i Syria-konflikten, enten det er snakk om våpenhviler, attribusjon av bruk av kjemivåpen eller tilgang på humanitær hjelp.
• Presset mot Menneskerettighetsrådet og –mekanismene.

I forrige uke besøkte jeg min tyske kollega Heiko Maas. Han er opptatt av hvordan EU i en vanskelig tid kan stå i sentrum for partnerskap med land som er opptatt av å bevare et regelstyrt internasjonalt samfunn.

Her er EU en spesielt pålitelig partner for Norge. Årsaken er enkel: EU er selv et regelstyrt, internasjonalt samarbeid. Derfor er EU også en av multilateralismens sterkeste forsvarere.

Det er en stor styrke at vi gjennom europeisk samarbeid, og med de aller fleste landene i vår verdensdel, står sammen i møte med økende press mot multilateralt samarbeid.

Andre del av talen vil jeg derfor bruke på å snakke om hva Norge gjør for å bevare verdifellesskapet i Europa. Dette er en viktig prioritering for oss, fordi: Uavhengig av om vi er EU-medlemmer eller ikke, er Europa vårt kontinent. Europas utvikling er definerende for oss, og det er utenkelig at vi ikke skal være med på å forme den utviklingen.

Vi tar inn over oss virkeligheten som den er - og ikke som vi skulle ønske at den var. Vi tilpasser politikken, justere forventningene og skjerper prioriteringene våre.

Men det ligger også en viss fare i dette. Vi kan på ny «stivne» i de politiske refleksene. Der vi for kort tid siden optimistisk tegnet rette linjer mot en lysere framtid, kan vi ende opp med å tegne rette linjer mot en dyp avgrunn.

På Europadagen 9. mai la regjeringen fram den nye strategien for samarbeidet med EU. Vi løfter fram fire prioriteringer. Vi skal bidra til:

• Et trygt Europa,
• Et fritt Europa,
• Et økonomisk sterkt Europa
• Et Europa som tar felles ansvar for å løse felles utfordringer.

La meg ta det mest grunnleggende først: sikkerhet. I forrige uke var jeg i Ukraina og så på nært hold på kontaktlinja i Øst-Ukraina en fortsatt høyst levende væpnet konflikt i hjertet av Europa, med 1,6 millioner internt fordrevne og 3,4 millioner mennesker som har behov for humanitær hjelp og beskyttelse. Kontaktlinja er et av verdens mest minelagte områder – og vi snakker nesten ikke om konflikten lenger. Russlands opptreden gjør at også mange andre land i Europa fører seg usikre. Vi ser det blant annet i Polen og Estland, Latvia og Litauen. Norge deltar i Natos framskutte nærvær i Litauen.

Gjennom støtte til Ukrainas reformprosesser skal vi bidra til ukrainernes trygghet for at de selv skal få velge hva slags samfunn de vil ha, og hvilke land og samarbeidsformer de ville knytte seg tettest til..

USA forblir vår nærmeste allierte. Både bilateralt og i Nato. Men Nato har også en stor, europeisk del.

Norge skal bidra til at europeiske Nato-land kan bære en større del av ansvaret for fred og sikkerhet på vårt eget kontinent og i vårt nærområde. Slik også USA i flere tiår har vært opptatt av. Vi hører ofte at Europa må ta større ansvar for egen sikkerhet. Like viktig er det å ta ansvar for hverandres sikkerhet. Her ligger essensen: Sikkerheten vår er vevd sammen, og vi forplikter oss ut over våre egne interesser. Vi er i ytterste konsekvens villige til å risikere soldaters liv for å beskytte hverandre, fordi vi er del av et verdifellesskap.

Vi har styrket de sikkerhetspolitiske forbindelsene våre til fire europeiske land som er særlig viktige for oss: Storbritannia, Tyskland, Frankrike og Nederland. Vi styrker også samarbeidet i Norden. Forsvarssamarbeidet med disse landene har de siste årene vokst seg tettere. Men det alene er ikke nok. Vi må også bygge et bredt politisk verdi- og interessefellesskap som kan bære det praktiske samarbeidet. Det politiske samholdet må matche styrken i det militære samarbeidet.

Vi vil også delta aktivt i forsvarssamarbeid gjennom EU.

Et styrket EU på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området kan også styrke Nato. Men Nato og EU må utfylle hverandre. Vi må unngå å bygge ut parallelle strukturer. Vi må sikre en god arbeidsdeling, åpenhet og tett samarbeid. EU har virkemidler Nato ikke har.

Men vi ser også utfordringer mot tryggheten vår fra andre kanter: Fra ikke-statlige aktører som ofte har tilhold i sårbare stater, som ofte er uten eller med svak myndighetskontroll og med svært dårlige økonomiske utsikter og lite framtidshåp.

Det er i vår interesse at vi som europeiske allierte utvikler evnen til å støtte sårbare stater i nærområdene våre. Humanitær bistand, jobbskaping, klimatiltak, styresett, konfliktløsning er viktig for å forebygge radikalisering.

Men det handler også om terrorbekjempelse, for eksempel i Sahel. Det kan også være en viktig komponent i å bekjempe menneskesmugling og annen organisert kriminalitet.

Et trygt Europa innebærer også et nært samarbeid med politi og rettsvesen i EU om indre sikkerhet.

EØS-avtalen, og EØS-midlene, er avgjørende for mål nummer to og tre i strategien vår: Et fritt Europa og et økonomisk sterkt Europa.

EØS-avtalen er avgjørende for sysselsetting og velferd i Norge. Gjennom avtalen har Norge, med fem millioner innbyggere, tilgang på et hjemmemarked med 500 millioner innbyggere. Det er avgjørende for vår åpne og eksportrettede økonomi. Vi opererer eter samme standarder og på samme vilkår som EU-landene.

Verdiskapingen dette bidrar til er enorm: 80 prosent av eksporten vår går til Europa. Inntektene det gir, bygger vår velferd og vår velstand. 60 prosent av eksporten vår går til Europa.

Samtidig bidrar Norge til utjevning av økonomiske og sosiale ulikheter i Europa. EØS-midlene gjør oss til en stor og viktig aktør i mange av våre 15 mottagerland, først og fremst i Sentral-Europa.

I alle landene har vi satt av egne fond til å støtte sivilsamfunnet. I noen land der sivilsamfunnet er under press, er våre midler den viktigste finansieringskilden uavhengige frivillige organisasjoner har.

Vi kommer ikke til å gi opp kravene våre til mottakerne: Sivilsamfunnsmidlene skal forvaltes uavhengig av landets myndigheter.

I tillegg dekker vi temaer som støtte til rettsstaten i flere av mottakerlandene.

Vi bruker også EØS-midlene bevisst til å fremme minoriteters rettigheter:

Til å bistå enkeltland å håndtere migrasjon.

For eksempel har Utlendingsdirektoratet gjennom samarbeid med greske myndigheter vært aktivt involvert i å styrke velferds – og mottaksforholdene i Hellas.

Til å gi mennesker i mottakerlandene bedre muligheter gjennom jobbskaping; til forskning og innovasjon.

Vi støtter tiltak mot ungdomsledighet.

Kort sagt til å gi bedre muligheter og håp for fremtiden, og på den måten også motvirke støtte til radikale bevegelser.

I tillegg til det vi mener er strategiske måter å bruke EØS-midlene på, har vi midler fra utviklingsbudsjettet til å støtte reformer og fredelig utvikling i landene på Vest-Balkan og helt øst i Europa:

Ukraina, som vi allerede har vært innom, og Georgia og Moldova.

Dette er igjen land som er viktige for stabiliteten i Europa. Hvor vi jobber tett sammen med EU. Ofte med et felles sett av prioriteringer.

Det samme gjelder vår økende satsning på land i Nord-Afrika, Sahel og landene rett sør for Sahara.

Andre steder i verden har vi også de samme målene som EU for vår utviklingspolitikk, fordi vi deler de grunnleggende verdiene som ligger bak.

Helt konkret samarbeider vi svært tett for eksempel om giverlandskomiteen for Palestina. Vi jobber også godt sammen med EU om å følge opp fredsarbeidet i Colombia. Og vi støtter opprettholdelsen av atomavtalen med Iran.

Dette er også ment som en illustrasjon på at Norge bidrar til et Europa som tar ansvar - vår fjerde stolpe i Europapolitikken.

Noen flere eksempler:

I samarbeidet for klimaet er vi veldig tett på EU. Vi legger opp til felles gjennomføring av alle tiltak.

I Arktis, hvor vi har særlige interesser, ser vi at EU er en sentral partner for forskning og utvikling. Det inkluderer forskning på å forstå klimaendringene som rammer Arktis ekstra hardt.

Når vi snakker om EU, må vi også snakke om brexit. Og vi kan spørre oss om brexit er en utfordring eller et symptom på noen av de trendene jeg har nevnt. Uansett tror jeg det er tre lærdommer av brexit: For det første at det er vanskelig å tre ut av det indre marked, uten at det får følger for samfunnet og økonomisk utvikling.

Og for det andre: Det europeiske samarbeidet handler om mye mer enn økonomi.

For som vi har vært inne på: Praktisk talt alle målene det er bred enighet om i norsk utenrikspolitikk deler vi med EU – indre og ytre sikkerhet, utvikling, miljø og klima, fred og forsoningsarbeid, håndtering av migrasjon, humanitært arbeid.

Og for det tredje: I utfordrende tider viser EU en bemerkelsesverdig evne til å samle seg og stå sammen. Oppslutningen om EU i EU er nå den høyeste på 35 år.

Vårt utgangspunkt for samarbeidet med EU er ikke at vi samarbeider med EU fordi noen forteller oss at vi må det, men fordi vi deler verdier og mål. Det er i vår egen interesse. Vi samarbeider ikke fordi vi må, men fordi vi vil.

På samme måte er det i vår egeninteresse å fortsette å gjøre det vi kan for å forsvare og bevare det europeiske verdifellesskapet som ligger til grunn for samarbeidet.

Så kjære studenter, vi kan ikke resignere slik ambassadør Armand V gjorde i Solstads roman. Vi må engasjere oss.

Om 12 år er det kanskje en av dere som står her som utenriksminister, og som smiler over at vi i 2018 beskrev verden akkurat nå som spesielt vanskelig og kompleks.

Vi ser åpenbart økte politiske forskjeller også blant land på vårt eget kontinent og allierte. Bevegelser og tanker vi trodde var henvist til historiens kirkegård, oppstår i nye former og vinner noen steder politisk gjennomslag.

Men vi ser også viktige forskjeller fra fortiden. Dagens protestpartier kjemper en kamp med ord, ikke med våpen eller vold. De søker makt gjennom valg, ikke gjennom revolusjon. De kommer til makt, men de mister også makt. De uttaler seg kompromissløst, men når de kommer til makt velger de ofte å inngå kompromisser.

I dag ser jeg ikke rette linjer – verken mot en entydig liberal orden eller en autoritær avgrunn. Imidlertid må vi være innstilt på høyere bølger, større forskjeller og mindre forutsigbarhet, også blant nære venner og allierte.

Vi må være beredt på at optimale løsninger ikke i like stor grad som før vil være tilgjengelige. Av og til vil vi måtte velge nest best eller blant et knippe mindre gode løsninger. Da jeg var forsvarsminister sa jeg ofte at vi ikke står i valget mellom ideelle løsninger, men mellom mer eller mindre dårlige løsninger. Men å ikke ta et valg er også et valg som har konsekvenser.

Samlet sett tror jeg dagens situasjon vil kreve noe vi ikke har vært vant til på en stund, nemlig økt strategisk tålmodighet. I samarbeidene våre må vi være beredt til å kunne håndtere større politiske og verdimessige svingninger. Vi må kunne gi kritikk, og tåle å få kritikk. Vi må kunne si ifra når enkelte land for en periode velger annerledes enn vi skulle ønske. Men samtidig må vi være forberedt på at det vil kunne ta lengre tid enn vi har vært vant til før vi ser endringer. Vi må være rede til å forsvare det bestående, og ikke bare trekke opp djerve, nye visjoner.

Og vi må vite at historien fortsatt vil påvirkes av våre politiske valg – og de valgene tar vi selv. Samtidig vil verden fortsette å by på overraskelser.

Så, vil vi klare dette? Ikke glem at dette er prøvelser vi har erfart før uten at fellesskapene våre har gått i oppløsning.

Er demokratiske verdier enkelte steder under press? Ja, og det skal vi ta på stort alvor. Men det er altså ikke første gang. Nato er alliansen der Salazars Portugal ble medlem. Det er også alliansen som var der da juntaen overtok makten i Hellas, men også da landet vendte tilbake til demokrati.

Var alt bedre før? Nei. Gjennom flere runder med utvidelser av EF og EU har rettsstat, demokrati og markedsøkonomi vunnet fram i Europa. Først i vest, så i sør og øst.

Er den politiske situasjonen i enkelte land mer uforutsigbar enn før? Ja, og det må vi ta høyde for. Men det er heller ikke første gang. Over et dusin kupp eller kuppforsøk har rammet Nato-land siden 1949. Listen inkluderer land som i dag er pilarer i det vestlige fellesskapet.

Ser vi på noen områder større sprik mellom vestlige land? Åpenbart, og det må vi forsøke å motvirke. Heller ikke det er første gang. Nato har i løpet av sin historie sett væpnede trefninger mellom allierte, nedskytinger, torskekriger, brudd i diplomatiske forbindelser og dobbeltvedtaket fra 1979 som skapte store rivninger i alliansen.

Det å håndtere krevende utfordringer uten å tape oss selv er faktisk noe vi har bred erfaring med. Og historisk har Norge håndtert dette godt – gjennom det som også er regjeringens utgangspunkt: En utenrikspolitikk med klare prioriteringer og med tydelig forankring i liberale verdier. Utenrikspolitikkens hovedformål er å sikre sentrale norske interesser. Det gjør vi best gjennom en troverdig politikk hvor vi bygger vår sikkerhet i samarbeid med andre, forankret i Europa, Nato og det transatlantiske forholdet.

Takk for oppmerksomheten!