Redegjørelse i Stortinget om den globale migrasjonsplattformen

Sjekkes mot framføring

President,

Hver generasjon står overfor utfordringer som er unike, der tidligere tiders løsninger ikke strekker til.

For oss er en av disse migrasjon, en av vår tids globale megatrender. En utfordring som i tillegg til nasjonal politikk også må håndteres gjennom et godt samarbeid mellom stater, siden nasjonalstaten i mange situasjoner har vist seg å komme til kort.

Trygg, ordnet og regulær migrasjon bør være et felles mål.

På samme måte som vi må jobbe sammen mot menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert og irregulær innvandring og brudd på menneskerettighetene.

Dette er ingen motsetning til å kontrollere sitt eget territorium og hvem som får adgang til det. Det er selvsagt ethvert lands naturlige behov og rettighet. Men nasjonal kontroll alene vil ikke håndtere migrasjonsutfordringene.

Vi trenger nye verktøy og nye måter å samarbeide på. Norge er et land som ivaretar våre nasjonale interesser også gjennom å bidra til å finne felles løsninger på felles utfordringer, og nye tiltak for å løse nye problemer.

Stortinget har flere ganger de siste årene diskutert hvordan vi kan møte migrasjonsutfordringene, nasjonalt og internasjonalt.

I både fjorårets og årets budsjettproposisjon fra Justis- og beredskapsdepartementet er det redegjort for de sentrale posisjonene som regjeringen vil legge til grunn i dette arbeidet.

Deriblant at regjeringen vil arbeide for å bevare det eksisterende handlingsrommet, men også for at andre land etterlever eksisterende forpliktelser.

Som jeg opplyste om i min utenrikspolitiske redegjørelse til Stortinget tidligere i år, har Norge deltatt aktivt i FN-forhandlingene i Genève og New York som ledet fram til en global plattform for migrasjon – FNs migrasjonsplattform.

I dette arbeidet har vi lagt til grunn de prinsipper som vi tidligere har redegjort for overfor Stortinget.

Denne plattformen er ett av flere viktige verktøy som kan bidra til å bedre samarbeidet om migrasjon.

Og vi tror at samarbeid er helt nødvendig. Bare på denne måten kan vi finne gode løsninger.

Og som partiene på Stortinget var opptatt av i forbindelse med migrasjonskriseni 2015/2016: Mer internasjonalt samarbeid var nødvendig. Det er det vi bidrar til gjennom tilslutningen til den globale migrasjonsplattformen.

President,

Den internasjonale organisasjon for migrasjon, IOM, anslår at det er 258 millioner internasjonale migranter i verden i dag. Det store flertallet av disse har reist helt lovlig, har oppholdstillatelse og skaper ikke utfordringer for vertslandene.

Migranter er en sammensatt kategori.

Det kan være migrantarbeidere eller internasjonale studenter. Nordmenn som jobber noen år i utlandet og norske borgere som har valgt å tilbringe pensjonistlivet Spania eller Thailand hører også til her.

Vi ønsker ikke at det skal legges hindringer i veien for dem.

Norges holdning er at norsk lovgivning og tilhørende ordninger fungerer godt, og at den globale plattformen ikke gir grunnlag for å endre det norske regelverket.

Vi anser derfor at målet om å bedre tilgjengeligheten og fleksibiliteten for regulær migrasjonen ikke kan tolkes som en forpliktelse til å liberalisere norsk lovgivning eller praksis når det gjelder arbeidsmigrasjon, utdanningsmuligheter og familieinnvandring, ettersom norsk rett allerede er i samsvar med folkeretten.

Internasjonale migranter støter ofte på utfordringer. Mange migrantarbeidere fra Filippinene, Bangladesh og Nepal forteller om juks med kontrakter og arbeidslivskriminalitet i vertslandene.

Noen hushjelper i Midtøsten blir fratatt sine identitetspapirer og tvunget til å arbeide uten kontrakter som regulerer arbeidstid og lønn. Migrantarbeidere blir ofte utsatt for menneskerettighetsbrudd.

Opprinnelseslandene ønsker løsninger på dette gjennom internasjonalt normgivende og praktisk samarbeid.

Her i Europa merkes utfordringene knyttet til migrasjon spesielt ved økte ankomster over Middelhavet og Egeerhavet.

De fleste migranter som kommer til Europa gjennom denne ruten krysser grenser uten tillatelse, som regel ved hjelp av menneskesmuglere. Mange oppholder seg i Europa uten lovlig oppholdstillatelse.

Irregulær migrasjon er et stort og voksende problem, også for Norge. Dette er noe vi ønsker løsninger på.

Både opprinnelsesland og mottakerland for migranter har behov for bedre migrasjonshåndtering. Vi har felles interesse av at menneskerettighetene blir fulgt, at ingen blir utsatt for slavearbeid, at barns og kvinners rettigheter blir respektert, og at arbeidstakeres rettigheter blir overholdt.

Vi har felles interesse av at migranter ikke dør i ørkenen og drukner i havet, på en farlig ferd mot Europa.

President,

FNs migrasjonsplattform er resultatet av en lang prosess som avsluttes i New York i neste uke. Mandag og tirsdag denne uke ble det arrangert en konferanse i Marokko, der et stort flertall av FNs medlemsland var til stede og ga sin tilslutning.

Det er riktig, som mange har påpekt, at et mindre antall land har valgt å stå utenfor dette samarbeidet.

USA har ikke deltatt i forhandlingene og Ungarn trakk seg ut etter siste forhandlingsrunde i juli. Australia, Chile og Israel, og EU-landene Ungarn, Østerrike, Polen, Bulgaria, Latvia, Slovakia og Tsjekkia har valgt å ikke delta. Sveits og Italia venter på parlamentsbehandling.

Regjeringen har vært delt i synet på om Norge bør tilslutte seg den endelige teksten i FNs migrasjonsplattform.

Fremskrittspartiet har de siste ukene argumentert for hvorfor de ikke ønsker norsk tilslutning.

Høyre og Venstre mener på sin side at plattformen gir et felles utgangspunkt for det politiske arbeidet for å håndtere migrasjon bedre, slik at vi kan få irregulær migrasjon under kontroll.

Og når Norge nå slutter seg til plattformen, er en samlet regjering opptatt av at den brukes for å fremme norske interesser som rask retur og samarbeid.

Jeg vil i dag redegjøre for hvorfor Høyre og Venstre mener denne plattformen er viktig for Norge, og hvordan norsk politikk og norske posisjoner har kommet til uttrykk i den endelige plattformen.

President,

I 2015 opplevde Europa en migrasjonskrise. Over en million migranter og flyktninger kom over Middelhavet.

Ser man bort fra flyktningene fra Syria, hadde mange ikke beskyttelsesbehov. De var migranter som søkte en bedre fremtid i Europa, uten oppholdstillatelse og ofte uten identitetspapirer.

Heller ikke Norge var uberørt. Vi registrerte på den tiden en sterk økning i antallet asylankomster. Og situasjonen på Storskog var over noen måneder svært utfordrende.

Dette ble sett som et forvarsel om det som kan komme i en ikke så fjern fremtid.

Det la grunnen for at også mange mottakerland innså nødvendigheten av et bedre samarbeid med opprinnelseslandene for å møte utfordringene som følger av irregulær migrasjon.

Siden arbeidet med å utforme en global migrasjonsplattform begynte, er antallet irregulære ankomster over Middelhavet redusert med 95 prosent. Det skyldes en koordinert europeisk innsats for å få kontroll med migrasjonsstrømmene. Norge har bidratt til denne innsatsen.

Men selv om situasjonen oppleves som mindre akutt, må vi ikke glemme at ankomstene fortsatt er store og migrasjonspresset mot Europa vil stige igjen.

I mange regioner er befolkningen svært ung, noen steder er majoriteten under 30 år. Unge befolkninger vil søke arbeid og fremtidsmuligheter, også gjennom migrasjon.

Samtidig vil klimaendringer, ifølge Verdensbanken, kunne medføre at 140 millioner mennesker vil flytte på seg frem mot 2050.

De fleste vil forbli internt fordrevne eller migrere til land i eget nærområde, men mange vil kunne søke mot Europa.

Dette kommer altså i tillegg til flyktningestrømmer som følge av krig, konflikt og forfølgelse, som vi også må forvente i fremtiden.

Derfor er det i Norges og alle europeiske lands interesse å støtte opp om en global politisk forståelse om migrasjon.

Arbeidet med å få på plass en felles global samarbeidsmodell for å håndtere migrasjonsutfordringene startet i 2015.

193 land tilsluttet seg New York-erklæringen som tok til orde for å forhandle frem en migrasjonsplattform mellom landene, og en flyktningplattform som skulle utvikles innenfor FN-systemet.

Da hadde det i mange år vært regnet som nærmest umulig å få en felles forståelse i FN på dette området. Interessemotsetningene mellom opprinnelsesland og mottakerland ble oppfattet som nesten uoverkommelige.

Norge hadde en aktiv rolle i forhandlingene. Fordi 27 EU-land (uten Ungarn) forhandlet med én stemme og USA ikke deltok, var det få andre mottakerland som tok ordet, og Norge ble en tydelig europeisk røst.

Norge markerte seg med defensive posisjoner: krav om aksept for at statene fastsetter sin egen innvandringspolitikk og klart skille mellom regulær og irregulær migrasjon, understreking av betydningen av samarbeid om retur til hjemlandet av personer uten lovlig opphold, at frihetsbereøvelse av utenlandske borgere kan være et nødvendig virkemiddel for å håndheve innvandringspolitikken, om pressefrihet og ved å avvise krav om å utvide adgangen til utførsel av velferdsytelser.

Norge markerte seg også med offensive posisjoner: at menneskerettighetene må danne grunnlaget for plattformen, fremheving av at ILO-agendaen for ‘anstendig arbeid’ og andre bindende ILO-konvensjoner må stå sentralt i arbeidsmigrasjon, anerkjennelse av klima- eller naturkatastrofefordrevnes spesielle situasjon, og anerkjennelse av sårbare migranters behov, og at prinsippet om ‘non-refoulement’ gjelder.

FNs migrasjonsplattform er ikke en internasjonal avtale, konvensjon eller traktat, og er ikke juridisk bindende.

Den får ikke juridiske konsekvenser for norsk innvandringspolitikk eller andre regler som bestemmes av storting og regjering. Plattformen blir et viktig politisk referansedokument, men det er opp til hvert enkelt land hvordan man følger den opp på nasjonalt nivå. Plattformen vil heller ikke i seg selv etablere folkerettslig sedvanerett.

Det kalles en plattform fordi det først og fremst er et fundament og utgangspunkt for fremtidig samarbeid på områder som berører migrasjon.

Det er i vår interesse å få kontroll med den irregulære migrasjonen. Vi må sikre at migrasjon foregår under ordentlige forhold og følger nasjonale lover og regler, ikke bare migrasjon til Norge, men migrasjon globalt.

President,

Plattformen inneholder 23 politiske målsettinger, med underpunkter i form av ikke-forpliktende forslag. Fem av dem handler om tiltak for å bekjempe irregulær migrasjon, herunder ukontrollert og irregulær innvandring.

Det gjelder tiltak mot menneskesmugling (målsetting 9), tiltak mot menneskehandel (målsetting 10), styrket grensekontroll (målsetting 11), og tiltak for å imøtegå de grunnleggende årsakene til irregulær migrasjon (målsetting 2).

Dette er eksempler på områder hvor Norge oppfyller internasjonale forpliktelser, andre stater ikke overholder sine og dermed bidrar til en svakere migrasjonshåndtering mellom land. Det har vært viktig for Norge og andre europeiske land at disse områdene nevnes eksplisitt.

Det var for oss et helt sentralt krav til plattformen at den skulle fastslå staters plikt til å samarbeide om tilbaketakelse av egne borgere. Det er et problem at flere opprinnelsesland fortsatt nekter å bistå ved retur av personer uten beskyttelsesbehov som motsetter seg å reise hjem. Noen stater nekter å slippe dem inn i sitt eget land når de blir eskortert til grensen av norsk politi, med henvisning til at returen ikke er frivillig.

Plattformen aksepterer at landene noen ganger må bruke tvangsmidler for å kontrollere migrasjonen. Fra norsk side legges til grunn at frihetsberøvelse av migranter, også mindreårige, kan være nødvendig i noen tilfeller men da som en siste utvei og for et kortest mulig tidsrom.

Når et land nekter å utstede reisedokumenter og nekter å samarbeide om å ta tilbake egne borgere som mangler oppholdstillatelse i et annet land, da bryter de etter norsk oppfatning sine folkerettslige forpliktelser. Det må være helt klart.

Samtidig opplever vi at slike situasjoner er vanskelige å håndtere gjennom rent bilateralt samarbeid. Det hjelper at vi samarbeider med EU, men vi vil være tjent med en bredere global forståelse og aksept for problematikken.

Plattformen har fått en egen målsetting om retursamarbeid (målsetting 21), noe som i stor grad styrker vårt arbeid bilateralt for mer effektive returordninger, og det styrker innsatsen globalt på dette området.

For regjeringen har det vært helt avgjørende under forhandlingene at plattformen ikke sår noen som helst tvil om at enhver stat selv bestemmer hvem som skal få adgang til statens territorium, for hvor lang tid og under hvilke forutsetninger.

Dette suverenitetsprinsippet har vi hevdet med styrke i forhandlingene, sammen med EU og andre mottakerland.

Dessuten var det avgjørende for oss at plattformen, selv om den ikke er juridisk bindende, er på linje med gjeldende norsk politikk på utlendings- og innvandringsområdet.

President,

Plattformen bygger på de universelle menneskerettighetene. De gjelder også for migranter. Dette er en viktig påminnelse i år hvor vi markerer 70 år siden menneskerettighetserklæringen ble vedtatt.

Det er rettigheter som Norge lever opp til og som vi arbeider for å fremme og sikre internasjonalt. Plattformen etablerer ingen nye rettslige kategorier eller etablerer en menneskerett til å migrere.

Det handler altså om både justispolitiske, utenrikspolitiske og utviklingspolitiske virkemidler.

Når vi er med på å forbedre levekårene, oppfylle FNs bærekraftsmål og fremme menneskerettigheter i opprinnelses- og transittlandene, da støtter vi en utvikling som gir alternativer til irregulær migrasjon.

Den endelige teksten ligger innenfor de målsettinger som Norge har forhandlet ut fra. Våre viktigste krav er oppfylt.

Samtidig er det ikke tvil om at dette er et kompromiss som skal ivareta interessene til mange land. Da er det ikke til å unngå at man ender opp med formuleringer som vi fra norsk side ville ha formulert annerledes.

Det er slik FN fungerer. Multilateralt samarbeid handler om å ta små skritt i riktig retning. For å skape samarbeid må man starte med å etablere en felles forståelse av hva problemene er og hva man skal samarbeide om.

Et eksempel, som også har fått oppmerksomhet i norske medier, er formuleringen i plattformen om medias rapportering om migrasjon. Denne reagerte også Norge på i forhandlingene. Å få setningen ut av teksten lot seg ikke gjøre.

Derfor var Norge blant landene som i forhandlingene krevde at full pressefrihet slås fast. Det er en selvfølge at media dekker alle sider av migrasjon, også de negative. Ytringsfrihet og frie medier er grunnleggende for demokratiet.

Under avslutningsmøtet i Marokko 10. og 11. desember holdt vi et innlegg der vi redegjorde for hvilken fortolkning Norge vil legge til grunn på avgjørende punkter.

Dette vil vi følge opp med en stemmeforklaring under selve avstemningen i FNs generalforsamling 19. desember. Dette er en alminnelig fremgangsmåte for å sikre at man ikke blir stilt til ansvar for en annen fortolkning enn den man selv har lagt til grunn.

I stemmeforklaringen vil vi i korte trekk fremheve åtte punkter:

1. At migrasjonsplattformen ikke er rettslig bindende, og ikke i seg selv vil danne grunnlag for folkerettslig sedvanerett.
2. At statene har en suveren rett til å regulere egen innvandring.
3. At alle migranter har visse fundamentale menneskerettigheter, men at plattformen ikke etablerer noen nye juridiske kategorier eller en menneskerett til å migrere.
4. At målet om å bedre tilgjengeligheten og fleksibiliteten for regulær migrasjon ikke kan forstås som en plikt til ytterligere liberalisering.
5. At frihetsberøvelse av utenlandske borgere kan være nødvendig i noen tilfeller, også når det gjelder mindreårige, men da som en siste utvei og for kortest mulig tidsrom.
6. At Norges holdning er at alle stater etter folkeretten har plikt til å ta tilbake egne borgere, enten de returnerer frivillig eller ikke.
7. At migrasjonsplattformen ikke kan forstås slik at den krever en revisjon av adgangen til å eksportere norske velferdsytelser.
8. At migrasjonsplattformen anerkjenner viktigheten av fri presse, og at det ikke er noe i plattformen som legger begrensninger på en fri og faktabasert rapportering om migrasjon.

President,

Noen land frykter å miste kontroll over sin egen innvandringspolitikk. Nasjonal suverenitet over våre grenser er selvfølgelig helt avgjørende også for Norge. Vi skal selv fastsette vår innvandringspolitikk. Det er vi som avgjør hvem som skal få adgang til vårt land, for hvilket formål og for hvor lang tid.

Vi har studert FNs migrasjonsplattform grundig. Det er ingenting i denne plattformen som svekker vår nasjonale suverenitet. Det er ingen rettslig forpliktelse i denne plattformen som forplikter oss til å liberalisere vår innvandringspolitikk. Det er ingen rettslige forpliktelser i denne plattformen om å endre norsk regelverk.

Jeg mener at de landene som stiller seg utenfor, bidrar til det motsatte av å sikre kontroll. Ved å stille seg utenfor, svekker de dette viktige rammeverket for internasjonalt samarbeid på migrasjonsområdet. Mindre samarbeid gir færre muligheter til å finne gode løsninger.

Dette er også konklusjonen som samtlige nordiske land har landet på, i tillegg til sentrale europeiske partnere som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.

Derfor håper jeg at flest mulig land deltar i samarbeidet som FNs migrasjonsplattform legger opp til, og at de som har stilt seg utenfor etter hvert ser og blir overbevist om at samarbeidet har en verdi.

President,

I den norske debatten har enkelte reagert på at FNs plattform omtaler migrasjon som noe positivt, som et bidrag til utvikling.

Igjen, dette handler ikke om en juridisk forpliktelse til å liberalisere norsk innvandringspolitikk, men at regulær migrasjon ofte kan være et gode.

Det er eksempelvis en berikelse for norske studenter å studere noen år i utlandet, og studentene er en berikelse for Norge når de kommer hjem igjen.

At vi kan hente kvalifisert arbeidskraft fra andre land når vi trenger det, er positivt for Norge

Det er et gode for migrantarbeidere at de kan finne arbeid og tjene penger i andre land. Når de sender penger til familien hjemme, bidrar det til opprinnelseslandenes utvikling.

Trygg, ordnet og regulær migrasjon er et gode, og det er et bidrag til utvikling, for enkeltmennesker og for samfunn. Det er dette vi vil fremme.

Det vi vil bekjempe, er menneskehandel, menneskesmugling, ukontrollert og irregulær innvandring, og brudd på menneskerettighetene.

Ansvarlig, regionalt og globalt samarbeid er helt nødvendig for å løse denne utfordringen. Vi kan ikke klare dette uten internasjonalt samarbeid. Derfor slutter Norge seg til FNs migrasjonsplattform.