Tale ved Krigsseilermonumentet på Bygdøynes

I dag er det 73 år siden Norge fikk friheten tilbake.

Fem år med okkupasjon, lidelse og død var over.

I dag viser vi vår takknemlighet for den innsats soldater, motstandsfolk, sivile og krigsseilere gjorde.

Vi hedrer også de hundretusenvis av nordmenn som har tjenestegjort i Forsvaret siden.

I dag feirer vi vår frihet og selvstendighet.

Og vi takker og hedrer dem som satte vår alles frihet foran seg selv.

***

Krigsseilerne omtales i dag med rette som de virkelige store heltene.

Rundt 3700 krigsseilere i den norske handelsflåten vendte aldri hjem igjen.

Under ekstremt vanskelige forhold seilte de på utrygt hav i fem lange krigsår.

Trusselen om angrep og torpederinger var konstant.

Den psykiske påkjennelsen de levde under er nesten ikke til å forestille seg.

For de som var hjemmefra da krigen brøt ut var de i fem år uten kontakt med sine kjære i Norge.

For noen betydde det fem år uten å kunne gi livstegn eller høre nytt.

***

I dag er det vanskelig å forstå hvordan det må ha vært å ha en ektemann, sønn, datter, bror eller en søster ute på utrygt hav.

I fem år levde mange tusen norske familier i uvisshet og fortvilelse.

Familiene her hjemme var ikke bare berørt av oppdraget. Jeg mener at de var en del av oppdraget.

I dag hedrer og minnes vi dere alle.

***

Få andre norske grupper bidro i like stor grad som krigsseilerne til de alliertes seier i andre verdenskrig.

Prisen den enkelte betalte var høy.

For mange kom den største belastningen likevel da krigen var over og freden var kommet til Norge.

Fortellingen om hvordan våre krigsseilere ble behandlet etter 2. verdenskrig, er et trist og uverdig kapittel i norsk etterkrigshistorie.

Det er en historie om et samfunn som ikke var godt nok forberedt på å ta vare på noen av de største krigsheltene vi har.

I stedet for anerkjennelse og respekt, ble de møtt med avvisning og fornektelse.

I dag vet vi mer om senskader og hvordan ta vare på medmennesker som har opplevd traumatiske hendelser.

Vi sviktet våre krigsseilere etter andre verdenskrig.

Vi må derfor ikke glemme de som etter 2. verdenskrig ikke orket mer, og som døde nedbrutt av sykdom, frykt og angst før de hadde fått den annerkjennelsen de fortjente.

Først i 2013 fikk krigsseilerne en beklagelse fra norske myndigheter for behandlingen de fikk etter andre verdenskrig

Denne uforbeholdne unnskyldningen var på vegne av oss alle.

***

Dere gjenlevende krigsseilere er våre eldste veteraner.

Det er vårt felles ansvar å passe på at historiene ikke går tapt.

At deres bragder ikke blir glemt.

Historiene må gjenfortelles og holdes levende.

Jeg vil særlig nevne innsatsen til Jon Michelet, som forlot oss for bare noen uker siden.

På en helt unik måte har hans litteratur bidratt til å gi innsikt i hvordan livet fortonte seg på sjøen, og hva krigsseilerne opplevde.

Det holder historiene levende.

Det gir anerkjennelse til de som ofret alt for landet vårt da vi trengte det som mest.

Kanskje tenkte han på krigsseilernes utrolige mot og utholdenhet da han skrev de siste kapitlene, i det siste bindet, før han døde.

***

I dag skal vi feire frigjøringen og de som ga oss freden tilbake – ikke minst krigsseilerne.

De fleste av oss som er her i dag har vokst opp i et Norge i fred.

Vi har alltid hatt frihet til å ta våre egne valg og ytre våre meninger.

Vi har aldri behøvd å frykte.

Vi har aldri trengt å flykte.

Vi tar det kanskje som en selvfølge.

Det gjorde ikke våre foreldre, besteforeldre og oldeforeldre som opplevde krigen.

De vet at de verdiene vi har bygget vårt samfunn på:

Demokrati, toleranse og menneskeverd,

ikke kom gratis.

Og aldri må tas for gitt.

***

På vegne av regjeringen er det en stor ære for meg å takke alle som var med på å vinne freden tilbake.

Takk.