Vi skal fortsatt styre norsk energipolitikk

Diskusjonene i media for øvrig har synliggjort at det foreligger en rekke misoppfattelser og feilinformasjon knyttet til vårt samarbeid med EU på energiområdet. Vi ønsker å rydde av veien disse misforståelsene.

Den saken som ligger til behandling i Stortinget gjelder EUs tredje energimarkedspakke. Denne er et knippe rettsakter fra 2009 som videreutvikler det indre marked for energi, og som bygger på første og andre energimarkedspakke. Dette er et område vi allerede har et forpliktende samarbeid med EU på innenfor rammene av EØS-avtalen. Den tredje energimarkedspakken viderefører samarbeidet og sikrer like rammevilkår i Norge og EU. Det er innlemmelsen av disse rettsaktene i EØS-avtalen som Stortinget nå er invitert til å gi sitt samtykke til. 

EUs energiunion er en politisk betegnelse fra 2015 på en rekke forslag og initiativer for å utvikle en mer felles og klimavennlig energipolitikk i EU. Energiunionen omfatter fem ulike «dimensjoner» og energimarkedet er én av disse. De enkelte lovforslagene som EU utarbeider innenfor energiunionen, må vurderes hver for seg og på vanlig måte med tanke på eventuell innlemmelse i EØS-avtalen, etter at de er vedtatt i EU.

En av rettsaktene i energimarkedspakken er Acer-forordningen. Acer er et byrå som skal fremme samarbeid mellom nasjonale reguleringsmyndigheter for energi. Acer er først og fremst et rådgivende organ og en sentral faglig bidragsyter når det utvikles nytt regelverk for energimarkedene i EU. Norge vil ikke alltid ha sammenfallende økonomiske og politiske interesser med EU på energiområdet, men utviklingen i EU vil uansett ha betydning for norsk energisektor. Våre nærmeste naboland, som vi har felles kraftmarked med, er EU-land. EU er også vårt største eksportmarked for gass. Det er dermed viktig at Norge får mulighet til å påvirke utviklingen av regelverk som senere vil få betydning for oss. Slik mulighet får vi gjennom å delta i Acer. 

Så er det også slik at Acer kan fatte vedtak på avgrensede saksområder som involverer flere energireguleringsmyndigheter, enten fordi de ikke blir enige innen en angitt frist eller fordi de i fellesskap har anmodet Acer om å fatte vedtak. For Efta-statene vil det være Eftas overvåkingsorgan (Esa) som har denne kompetansen. 

Grunnloven bygger på en forutsetning om at det er norske statsorganer som skal utøve myndighet overfor personer og foretak i Norge. Dersom slik myndighet overføres ut av riket, taler en om myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand. Eventuelle vedtak fra Esa knyttet til Acer-forordningen skal rettes til den norske reguleringsmyndigheten for energi, organisert som en egen del av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), og ikke direkte mot norske personer eller foretak. Løsningen forutsetter at reguleringsmyndigheten følger opp med nødvendige vedtak overfor relevante aktører i Norge. Justisdepartementets lovavdeling vurderte på den bakgrunn at vedtakene etter Acer-forordningen ikke vil få direkte internrettslig virkning i Norge, og at det dermed ikke foreligger myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand.

EUs tredje elmarkedsdirektiv, som inngår i energimarkedspakken, stiller krav om at reguleringsmyndigheten i NVE skal være uavhengig og ikke kunne instrueres av regjeringen i enkeltsaker. Det er i den offentlige debatten reist spørsmål ved om dette aspektet gjør at Esas vedtakskompetanse overfor reguleringsmyndigheten likevel må regnes som myndighetsoverføring i Grunnlovens forstand. Regjeringen er opptatt av å få alle relevante synspunkter på bordet. Vi skal sikre oss at også dette aspektet blir godt belyst. Av den grunn er Lovavdelingen bedt om å gjøre en vurdering. Stortinget skal selvsagt holdes orientert.

Det er ingen grunn til bekymring for at Norge skal gi fra seg råderett over viktige deler av energipolitikken. Norge vil også etter innlemmelsen av tredje energimarkedspakke beholde full suverenitet over energiressursene våre. Tilknytning til Acer vil ikke påvirke eierskapet til de norske kraftressursene. Norske myndigheter skal fortsatt avgjøre konsesjoner til produksjonsanlegg, strømnett og utenlandskabler. Vi har på den måten også kontroll over utbyggingen av strømnettet.

Kort oppsummert: Det er fortsatt norske myndigheter som vil ha ansvar for norsk energipolitikk.