Åpningsinnlegg under Nasjonal konferanse for tros- og livssynsfrihet

Kjære alle sammen.

Det er en stor glede å se dere alle her for å delta på Utenriksdepartementets første nasjonale konferanse om tros- og livssynsfrihet.

And an extra welcome to our foreign guests, who will address us later this morning.

Forstørr bilde

Trosfriheten er en av de eldste rettighetene mennesket har søkt. Likevel er denne rettigheten ofte kalt «den glemte menneskerettigheten». Tro og religiøs tilhørighet – eller valget om å ikke tro – er nært knyttet til hvordan vi definerer oss som mennesker, til vår identitet og vår tilhørighet.

Tros- og livssynsfrihet er under sterkt press over hele verden. Det anslås at minst 70-80 prosent av verdens befolkning lever i land med sterke begrensninger på religionsutøvelse. Dette er ikke et problem som kan isoleres til en religion eller ett geografisk område.

Midtøsten og Nord-Afrika er hardest rammet. Kristne, jøder, yezidier og muslimske minoriteter blir utsatt for hets, vold og risikerer straff i 95 prosent av landene i denne regionen på bakgrunn av sin religiøse overbevisning – eller ateisme.

Men også i Europa har vi utfordringer på dette området. Populisme og polarisering er trender vi er vitne til i sammenlignbare land i Vest-Europa. Religionsfrihet er et viktig tema i Ungarn, Russland og Tyrkia, for å nevne noen eksempler.

I mange land innføres lovgivning som er begrensende for utøvelsen av tros- og livssynsfrihet. Troende diskrimineres og forfølges uten at myndighetene reagerer, og flere steder brukes terrorlovgivning for å slå ned på religionsutøvelse. Enkelte steder settes grupper opp mot hverandre, og religiøse minoriteter gjøres til «syndebukker».

Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet. Den er også beslektet med – og til dels overlappende med – ytringsfrihet, samvittighetsfrihet og forsamlingsfrihet. Til sammen utgjør dette byggesteiner i ethvert liberalt demokrati. Og vi ser også at begrensninger i tros- og livssynsfriheten ofte er et forvarsel om at også andre grunnleggende rettigheter snevres inn.

Det er ikke bare i vår interesse å fremme tros- og livssynsfrihet. I land med store begrensninger av religionsfrihet er forekomsten av væpnet konflikt og fattigdom høyere, og respekten for øvrige menneskerettigheter er gjerne også lavere. Der hvor religionsfriheten er stor, er det også i større grad stabilitet, fred og høyere velferdsnivå.

Vi vet at religionsfrihet er en utfordring i noen av de mest folkerike landene i verden. I landhøringen av Kina i MR-rådet (FNs menneskerettighetsråd) forrige uke vektla vi fra norsk side blant annet religiøse og etniske minoriteters vern. Indonesia er et annet eksempel.

I det norske samfunnet står tros- og livssynsfriheten sterkt. Samtidig er det også faretegn i vårt samfunn. Hatytringer, hets på grunnlag av religiøs tilhørighet, og antisemittisme, må tas alvorlig.

Regjeringen har blant annet utviklet en egen strategi mot antisemittisme og hatytringer. Innsatsen mot radikalisering er et annet viktig arbeid.

Dagens konferanse setter søkelys på denne problematikken. Konferansen er den første av sitt slag, hvor vi samler representanter for trossamfunn i Norge (Kirkenes Verdensråd og Stefanusalliansen), stortingsrepresentanter, FN, forskere, sivilt samfunn og ikke minst stemmer fra felten – vi skal høre mer om situasjonen både i Irak og Myanmar i løpet av formiddagen. Det var naturlig å legge konferansen til samme dag som det årlige fakkeltoget.

Dette feltet har vært en sterk satsing for regjeringen nå i fem år. Vi har mangedoblet budsjettet til dette formålet, og for 2019 kommer vi opp i over 80 millioner kroner hvis budsjettforslaget blir vedtatt. Det totale budsjettet til arbeid med menneskerettigheter er på 680 millioner kroner. Engasjementet for tros- og livssynsfrihet må ses som del regjeringens samlede innsats for å forsvare helt grunnleggende menneskerettigheter som nå er under økende press internasjonalt. Vi har tidligere utviklet en ytringsfrihetsstrategi, og vi har engasjert oss i FN for å skape bredest mulig støtte for vilkårene for menneskerettighetsforsvarere.

Først og fremst kan Norge bidra til å løfte religionsfrihet på den internasjonale agendaen.

Norge har tatt lederskap i FN for beskyttelse av menneskerettighetsforsvarere. De som står opp for at troende skal være trygge når de går til kirken, synagogen, moskeen, tempelet – de trenger også beskyttelse hvis vi skal lykkes. Uten at noen tør å stå opp for religionsfriheten og minoriteters vern, og for retten til å ikke tro, vil situasjonen heller ikke bli bedre. Senere i dag møter jeg FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforsvarere, Michel Forst.

Multilateralt er Menneskerettighetsrådet sentralt. FNs høykommissær for menneskerettigheter er en av de viktigste samarbeidspartnerne. Vi styrker nå samarbeidet med høykommissæren ytterligere med konkrete felles prioriteringer og en ny, langsiktig rammeavtale. Tros- og livssynsfrihet er en del av det.

Ambassadene er viktige verktøy på landnivå. Gjennom ambassadene gis prosjektstøtte for å støtte holdningsskapende arbeid. Vi prioriterer tilstedeværelse der hvor vi ser det kan være tjenlig – i en rettssak eller på konferanser hvor religiøse ledere står sammen om økt toleranse i samfunnet. Dette gir en stor effekt når vi gjør det sammen med likesinnede land som er opptatt av å fremme disse grunnleggende verdiene.

Kjære alle sammen. I kveld tror jeg flere av dere skal ut og gå i fakkeltog. Jeg står på 7. juni-plassen og tar dere imot. Det var noe av det første jeg gjorde som ny utenriksminister i fjor høst, og det er noe jeg har sett fram til å gjøre i år også.