Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet styrkes av vår evne til å levere på konflikthåndtering i saker som står på rådets agenda

25 år etter at Oslo-kanalen mellom israelere og palestinere ble født, er Norge en betydelig aktør i internasjonalt freds- og forsoningsarbeid. Vi er offisiell tilrettelegger i Colombia og på Filippinene. Innsatsen i Sør-Sudan og Afghanistan er også velkjent. Vi er samtidig involvert i en lang rekke «stille» prosesser som krever skjerming.

Fra norsk side har vi utviklet spisskompetanse innenfor freds- og forsoningsarbeid, og vi samarbeider med verdensledende miljøer på området. Likevel må vi spørre oss om vi er rustet til å møte dagens konfliktbilde i en verden med økt uforutsigbarhet, nye trusler og maktkonstellasjoner.

Konfliktene blir igjen flere. De siste årene har vært blant de dødeligste etter den kalde krigen, med flest drepte i Syria og Afghanistan. Det har ikke vært flere fordrevne siden andre verdenskrig.

Konfliktene utfordrer oss mer direkte enn tidligere. Dette gjelder særlig konfliktene i beltet sør og øst for Europa. Terroraksjoner i europeiske storbyer er bare ett uttrykk for dette. Freds- og forsoningsarbeidet får dermed en klarere sikkerhetspolitisk begrunnelse. Nye trusler, aktører og maktkonstellasjoner skaper nytt konfliktstoff. Etablerte normer for samkvem mellom stater og menneskerettigheter settes under press. Konfliktløsning er en grunnleggende del av forsvaret av den liberale, regelbaserte verdensorden som nå utfordres fra flere hold. Denne ordenen er selve grunnlaget for vår sikkerhet, økonomi og velferd.

Konfliktene blir mer komplekse. Modellen fra Colombia med to parter og tilrettelegger er ikke lenger like vanlig. Konfliktbeltet Somalia, Sør-Sudan, Jemen, Irak, Syria, Afghanistan preges av mange aktører: militser, terrorgrupper, porøse grenser og svake statsstrukturer. Omstendighetene er sammensatte og risikoen høy.

Konfliktene har flere internasjonale bindinger enn tidligere. Murens fall i 1989 åpnet et vindu for Norge, fordi mange regionale konflikter ikke lenger var frosset i den kalde krigs logikk. I dag innhentes vi av stedfortrederkrigene, der globale og regionale makter utkjemper slag gjennom aktører i interne konflikter. Konfliktene blir mer intense og uløselige - Syria er det mest åpenbare eksemplet.

Derfor må vi tilrettelegge enda smartere enn tidligere, og vi må tilpasse forventningene våre. Fred handler i dag like mye om å hindre en videre eskalering og om å redde liv, som å finne en varig politisk løsning på konflikten.

Vi må kombinere ulike virkemidler. Maktbruk er av og til nødvendig, men skal være siste utvei og ha forankring i folkeretten. Koalisjonen mot Isil/Daesh er et eksempel på dette. Samtidig er det bare politiske løsninger som vil gi langvarig stabilitet og en fredelig utvikling.

Forankring av våre initiativer i FN og utvalgte hovedsteder blir enda viktigere i en situasjon med komplekst aktørbilde og viktige sikkerhetsinteresser på spill. USA forblir vår viktigste støttespiller. EU er også en vesentlig samarbeidspartner. Norges lange erfaring med konflikter gjør at vi oppfattes som en ansvarlig og handlekraftig aktør verden over - fra Addis Abeba til Washington.

Vi må også erkjenne at avgrensede bidrag kan være mer effektive enn å ta ledelsen på altomfattende avtaler. Et godt eksempel er vårt bidrag til å uskadeliggjøre Syrias kjemivåpen.

Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet styrkes av vår evne til å levere på konflikthåndtering i saker som står på rådets agenda. Vi kjenner allerede aktørene og interessene og kan bidra med finstemte og konkrete innspill.
Hovedingrediensene i norsk freds- og forsoningsarbeid forblir likevel de samme:

Viktigst er viljen til å ta politisk risiko. Sjansen for å mislykkes er stor. Som utenriksminister er jeg opptatt av å skape politisk handlingsrom. Norge kan gå foran der andre har bindinger.

Prosessene Norge er inne i er blitt videreført av skiftende regjeringer. Kontinuiteten gir kvalitet og skaper tillit til den norske innsatsen.

Vi har høstet mange erfaringer og gjort disse tilgjengelige for tilretteleggere og eksperter. Vi har også etablert et nettverk for kvinnelige fredsforskere. Samarbeidet med frivillige organisasjoner, tankesmier og forskere står sentralt. Norge opptrer upartisk, men ikke verdinøytralt. I forhandlinger fremmer vi internasjonal rett og menneskerettigheter - også der det møter motstand hos partene. Som utenriksminister vil jeg forsterke vår innsats for å inkludere kvinner i fredsprosesser. Uten kvinners involvering, ingen varig fred.

Med denne verktøykassen står Norge godt rustet til å bidra til håndteringen av dagens konflikter.