Religiøse minoriteter – utsatte og forfulgte

Historien har mange eksempler på at religiøse minoriteter er blant de mest sårbare gruppene i samfunnet. Fra Midtøsten kommer rystende beretninger om situasjonen for kristne, jøder, jezidier, bahai’er og muslimske minoriteter. Mange forlater regionen. Utviklingen gjør det også vanskeligere for de som blir igjen. Også i Afrika er det voksende uro. Nylig ble flere titalls muslimer drept i sammenstøt i Nigeria, i en religiøs konflikt der sunnier og sjiaer står på hver sin side.

Behandlingen av jøder og andre minoriteter under andre verdenskrig vil for alltid være et beksvart kapittel i Europas historie. De siste årene har det på nytt vært målrettede angrep på jøder i europeiske byer. Og nylig ble verden sjokkert over angrepet mot synagogen i Pittsburgh, USA. Asylsøkere med annen hudfarge og tro blir utsatt for vold og hatefulle ytringer på flere kontinenter.

Heller ikke her hjemme er vi forskånet. Derfor har regjeringen utviklet nasjonale strategier mot anti-semittisme og mot hatefulle ytringer.

Trakassering, diskriminering og vold i religionens navn

Den unge, tapre jezidiekvinnen Nadia Murad, har blitt et internasjonalt symbol på hvordan vold mot religiøse minoriteter brukes i krig og konflikt.

Det kan være mange årsaker til at religiøse minoriteter angripes. Det er ofte en politisk begrunnelse som ligger bak slike overgrep. Slike overgrep er utbredt i land hvor det er svake offentlige institusjoner, hvor det offentlig ordskiftet er svekket og hvor det er et svakt sivilt samfunn.

Situasjonen for tros- og livssynsfrihet er på mange måter en indikator på hvordan det generelt står til med menneskerettighetene i et land. Ofte vil begrensninger i tros- og livssynsfrihet være et forvarsel på andre menneskerettighetsbrudd. Tros- og livssynsfrihet er også tett knyttet til ytrings- og forsamlingsfriheten.

Diskriminering på grunnlag av religiøs tilhørighet kan lede til forskjellsbehandling på andre områder. I Pakistan ansees ahmadiyya ’ene for ikke å være muslimer, og heller ikke en egen trosretning. De har derfor ikke stemmerett ved valg. I Iran legges det hindre i veien for bahai’enes mulighet til ta høyere utdanning og drive næringsvirksomhet. Store grupper blir marginalisert i sine egne samfunn.

Stadig flere stater viser til nasjonal sikkerhet når det legges begrensninger på religiøse uttrykk og religionens rolle i det offentlige rom. Det er statenes ansvar å beskytte menneskerettighetene, men det er et økende gap mellom de forpliktelser statene har påtatt seg og etterlevelsen av menneskerettighetene i praksis. Dette skyldes ofte både manglende evne og vilje til å sikre beskyttelse av menneskerettighetene.

Et av de mest tragiske eksemplene på dette har vi sett i Myanmar, der titusenvis av rohingya-mulimer er drept og drevet på flukt, uten at myndighetene har grepet inn med tilstrekkelig styrke. 

Menneskerettigheter er en integrert del av utenriks- og utviklingspolitikken

Å fremme menneskerettighetene står sentralt i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.  Beskyttelse av religiøse minoriteter er en prioritert del av dette arbeidet.

Vi arbeider langs flere spor. Det multilaterale arbeidet er omstendelig og tar tid, men kan gi viktige resultater. Den norsk-ledede FN-resolusjonen om menneskerettighetsforsvarere er et eksempel på at møysommelig innsats gjennom flere år gir gode resultater.

Norge tar opp menneskerettighetsutfordringer i FNs menneskerettighetsråd. Situasjonen for religiøst forfulgte tar vi også opp i direkte dialog med land hvor slike grupper diskrimineres og forfølges.

Gjennom våre ambassader har vi kontakt med aktivister som setter sitt liv og sin framtid i fare for å fremme tros- og livssynsfrihet. Gjennom disse nettverkene bidrar vi til å styrke sivilt samfunn og støtte utsatte grupper.

De siste fem årene har vi mangedoblet støtten til religiøse minoriteter. I 2018 bruker Utenriksdepartementet til sammen om lag 80 millioner kroner på tiltak for tros- og livssynsfrihet og religiøse minoriteter. Sivilt samfunn er viktige partnere og vi har inngått flere samarbeidsavtaler som vil bidra til å styrke dette arbeidet.

Nasjonal konferanse

I dag har jeg invitert til en nasjonal konferanse for tros- og livssynsfrihet. Denne konferansen er den første av sitt slag her til lands, og legges til samme dag som det årlig fakkeltoget for tros- og livssynsfrihet i Oslo. Konferansen vil bringe sammen engasjement og kompetanse, og gi kunnskap og inspirasjon til vårt videre arbeid for tros- og livssynsminoriteter. Sammen skal vi sette denne sentrale menneskeretten tydeligere på den internasjonale dagsorden.