Utenrikspolitisk redegjørelse 5. mars

Forstørr bilde

Sjekkes mot framføring

President,

Vi la nettopp et tiår bak oss, 10-tallet.

10-tallet er ennå ikke et like innarbeidet begrep som 80- eller 90-tallet.

Men med tiden vil også 10-tallet bli brukt som ramme for å forstå større endringer i verden.

At noen hendelser går rett inn i historiebøkene, skjønner vi øyeblikkelig. Andre ganger tar det lang tid før vi skjønner at hendelser får historisk betydning.

Men dette vet vi: Ved inngangen til 20-tallet er bekymringen over den globale utviklingen større enn den var ved inngangen til 10-tallet.

Det var i årene som ligger bak oss at konsekvensene av klimaendringene virkelig ble synlige og økte. Hvordan vi skal jobbe sammen for å håndtere dette blir et av de viktigste spørsmålene i tiåret vi har foran oss.

*** 

De siste månedene har jeg oftere enn før blitt stoppet av folk som er urolige, for eksempel over situasjonen i Midtøsten, handelskonflikten mellom USA og Kina, eller koronaviruset. 

Denne type utenrikspolitisk uro har jeg ikke opplevd med samme styrke før. Den skyldes at både små og store brikker i internasjonal politikk er i bevegelse på en måte som vi ikke har sett på flere tiår.

*** 

Det betyr ikke at alt har gått i feil retning de siste årene. Absolutt ikke.

Hver eneste dag på 10-tallet kunne en avis hatt som forside: I går forlot 170.000 mennesker ekstrem fattigdom.

På 80-tallet levde over 40 prosent av jordas befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er tallet under 10 prosent. Fattigdomsreduksjonen er blant det viktigste som har skjedd i vår tid. Økonomisk globalisering, og utbredelse av frihandel og markedsøkonomi, har vært med på å legge grunnlaget for dette.

Paris-avtalen og bærekraftsmålene viser at verden fortsatt klarer å enes om saker som påvirker hele kloden. Og det er i tiåret vi er inne i nå at verdens land skal oppfylle vår felles globale handlingsplan, bærekraftsmålene.

Menneskerettighetene er under press mange steder i verden, men det finnes også lyspunkter som viser at det nytter å kjempe.

Vidt forskjellige steder som Hongkong, Ecuador, Angola, Botswana og Bhutan har nylig gjort fremskritt for homofiles rettigheter.

Globalt fortsetter likestillingen å gå riktig vei. I år feirer vi 25-årsjubileet for kvinnekonferansen i Beijing. Eksempelvis går familielovgivningen i flere land i riktig retning, aldersgrense for å gifte seg settes til 18 år og kvinners politiske og økonomiske deltakelse blir stadig større – over hele verden.

Men vi opplever også betydelige tilbakeskritt på flere områder, særlig for kvinners seksuelle og reproduktive helse og rettigheter. At noen land i økende grad snakker om seksuelle og reproduktive rettigheter som noe kontroversielt, er bekymringsfullt.

Retten til å bestemme over egen kropp er ikke kontroversiell, det er en grunnleggende menneskerettighet. Og når kvinners menneskerettigheter brytes hver dag, i mange deler av verden, er noe vi både må og skal snakke om.

Vold mot kvinner er utbredt over hele verden. I noen land får preferanse for sønner ekstreme utslag, fra vold, diskriminering, og til og med drap.

Selv om det er stygge tilbakefall noen steder, er den overordnede trenden klar: Stadig flere jenter og kvinner i stadig flere land får bestemme mer over sine egne liv. 

Og selv om dagens utfordringer er store, må vi ikke glemme at vi også lever i en tid der vi har større muligheter enn noen gang før til å gjøre noe med verdens utfordringer.

*** 

Utviklingen på 10-tallet var ikke svart –hvit, slik den heller ikke var i tiårene før.

Årene etter årtusenskiftet ble blant annet preget av terrorangrepet 11. september 2001 og Irak-krigen. Og finanskrisen var et økonomisk og politisk jordskjelv med rystende konsekvenser for store deler av verden. 

Men verden ser annerledes ut nå, sammenliknet med for ti eller ikke minst 30 år siden. Og ikke bare ser verden annerledes ut i dag, men vårt syn på framtiden har også endret seg.

Troen som mange av oss hadde den gangen -- på at frihet og demokrati ville fortsette å spre seg utover verden, nesten av seg selv -- virker i dag litt naivt.

Jeg mener det er riktig å si at det kom et nytt alvor inn i utenrikspolitikken på 10-tallet, ikke minst fordi flere av de faste holdepunktene som vi er vant til å navigere etter er i bevegelse.
                                                           ***

Et virus som ble oppdaget i Wuhan-provinsen i Kina har i løpet av få uker spredt seg til over 80 land og fått enorme konsekvenser. En slik epidemi viser hvor tett sammenvevd verden er blitt. Vi reiser mer, og har globale markeder og produksjonskjeder. Det gjør oss mer sårbare.

Verdens helseorganisasjon har erklært utbruddet av koronaviruset som en internasjonal helsekrise. Det får også direkte påvirkning på verdens børser.

Norge støtter WHOs lederskap og koordinerende rolle i den globale responsen.

I lys av risikoen for spredning til land med svake helsesystemer har regjeringen gitt et ekstra bidrag på 10 mill. kroner til WHOs arbeid for beredskap og operasjonell respons i utviklingsland.

Norge er en stor bidragsyter til Koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier (Cepi) med totalt 1,6 milliarder kroner fram mot 2025.

Cepi har tatt initiativ til utvikling av vaksine mot koronaviruset. Målet er å ha en vaksinekandidat til klinisk utprøving så snart som mulig. CEPI melder at de har god fremgang.

Verdensbanken svarer med en satsing for utviklingslandene på vel 12 milliarder dollar for å avhjelpe situasjonen, med fokus på de fattigste og mest sårbare landene.

Regjeringen med statsministeren i spissen har tatt direkte kontakt med andre land for å mobilisere givere til finansiell støtte til WHOs arbeid og til vaksineutvikling gjennom Cepi.

I det konsulære arbeidet samarbeider vi tett med de nordiske og øvrige europeiske landene.

Helseministeren vil redegjøre nærmere om koronaviruset på tirsdag.

***     

President,

Fra epidemier til terrorisme – stadig flere utfordringer klarer vi bare løse sammen, i fellesskap.

Et av de tydeligste trekkene vi ser, er at land som var helt avgjørende for å etablere forpliktende internasjonalt samarbeid, nå vender seg bort multilateralisme og velger bilaterale, unilaterale og tidvis transaksjonelle løsninger.

Internasjonalt samarbeid er i dag under kraftig press. Internasjonale normer brytes og grenser for hva som er politisk akseptabelt flyttes. Deler av sikkerhetsarkitekturen i vår del av verden svekkes.  

Land med mer autoritært styresett opptrer med større selvtillit. Brudd på menneskerettigheter er ikke forbundet med samme grad av skam som før. Rettsstat og demokrati svekkes flere steder, også i Europa, som i Polen og Ungarn.

Rommet for tros- og livssynsfrihet snevres inn en rekke steder, noe som ofte er en indikator på at andre grunnleggende menneskerettigheter også er i fare.

Den arabiske våren ble fort til vinter. Som leder av utenriks- og forsvarskomiteen husker jeg godt komitéreisen vår til Egypt som ble avsluttet den dagen det folkelige opprøret for alvor begynte på Tahrir-plassen. Jeg står fast på det jeg sa den gang: Vi har sett diktaturer falle, men - med unntak av Tunisia - har vi i liten grad sett demokratier reiser seg.

Konflikten i Syria er nå inne i sitt niende år. Mer enn en halv million mennesker har blitt drept. Mer enn halvparten av landets innbyggere har måttet forlate sine hjem.

10-tallet ble preget av store migrasjonsstrømmer. Over 65 millioner mennesker er drevet på flukt. De fleste reiser til land i nærområdet eller forblir internt fordrevne, men mange vil også kunne søke mot Europa.

Økonomisk globalisering har skapt enorme gevinster, men ikke alle har høstet godene av denne veksten. Det er store forskjeller i lands nasjonale fordelingspolitikk.

Populismen brer om seg, og slår blant ut i en mer egenrådig utenrikspolitikk fra flere land.

Makt forskyves, fra vest til øst, i et tempo som gjør at vi stadig må oppdatere våre mentale kart. Asias store framvekst flytter verdens økonomiske tyngdepunkt østover.

På begynnelsen av 10-tallet snakket mange om fremvoksende økonomier. På slutten av tiåret var det klart at et land er mye mer framvoksende enn de andre: Kina.

Det er økende stormaktsrivalisering. Handelskonflikten mellom USA og Kina er bare toppen av isfjellet av det som er en dyp strategisk rivalisering mellom Washington og Beijing.  

WTO står overfor store utfordringer. Proteksjonisme øker, mens veksten i verdenshandelen går ned. Den mest akutte utfordringen for WTO er at ankeorganet ikke lenger behandler nye saker.

10-tallet så også den dramatiske framveksten av terrororganisasjonen ISIL, som i en kort periode klarte å etablere et kalifat midt i Midtøsten. Etter vesentlig innsats fra mange land, inkludert Norge, er Isil nå territorielt nedkjempet. Det betyr likevel ikke at trusselen fra Isil er borte.

***

Men selv om mye uforutsett har skjedd, betyr det likevel ikke at vi automatisk skal forandre vår utenrikspolitikk.

Et viktig årsak til det er at flere store valg er allerede tatt. Gode valg som har gitt oss trygghet og handlingsrom gjennom tiår og som har båret med seg store endringer i vår utenriks-, sikkerhets-, og forsvarspolitikk:

Vi ble medlem av Nato i 1949. Det har konsekvenser for vår sikkerhetspolitikk i dag.

Vi undertegnet EØS-avtalen i 1992. Det har konsekvenser for norsk økonomi i dag.

Vi må alltid gjøre justeringer, men avisoverskrifter kan ikke være kompasset i vår utenrikspolitikk.

Vi må bygge en utenrikspolitikk som kan stå seg over tid og tåle ulike scenarioer.

Det betyr også at vi må klare å justere vår evne til å fremme og verne om norske interesser når nødvendig. Dagens internasjonale utvikling gjør det nødvendig å styrke oss. Fordi utviklingen er mer krevende for et relativt lite land – med en mellomstor åpen økonomi – som vårt.

Som del av arbeidet med å styrke norsk interessefremme vil vi også se på hvordan utenrikstjenesten best kan organiseres. 

Utenrikstjenesten er for hele Norge: Enkeltpersoner, privat og offentlig sektor. Fordi den internasjonale situasjonen er mer krevende enn før har vi nylig iverksatt en gjennomgang som vil se på hvordan utenrikstjenesten kan bli enda bedre og mer effektiv, i nært samspill med den øvrige sentralforvaltningen.

Norge har lyktes godt med å tilpasse landets utenrikspolitikk siden 1945. Den brede politiske konsensusen om prinsippene i utenrikspolitikken har vært – og er – en styrke for Norge.

*** 

President,

Det samme gjelder for land, som for enkeltpersoner: i mer usikre tider, fokuserer vi mer på at det viktigste er på plass. På at vi er trygge og sikre.

Derfor vil årets utenrikspolitiske redegjørelse ha sikkerhetspolitikk som et hovedtema.  

Norge endrer seg, men som jeg var inne på: En del valg er allerede tatt, og enkelte forhold følger naturlig av hvor landet vårt ligger, historien, verdiene og styresettet vårt.

• Vi er en del av Norden.
• Vi er europeere.
• Vi er et arktisk land.
• Vi er og forblir et globalt land.
• Og sist, men ikke minst, vi er et atlantisk land.

President,

Vår lengste grense er ikke mot Sverige, men mot Atlanterhavet.

Atlanterhavet har alltid spilt en viktig rolle for Norge.

Det var naturlig at vi var blant landene som grunnla den nordatlantiske alliansen, Nato, i 1949.

71 år senere hviler sikkerhetspolitikken vår fortsatt på en grunnleggende forutsetning: I krise eller krig er vi avhengige av allierte forsterkninger.

For at den linjen skal være troverdig må den forberedes i fredstid. Vi trenger et sterkt forsvar og nært samarbeid med våre allierte.

Samtidig må vi balansere avskrekking med beroligelse.

Også denne linjen har lange røtter og bred politisk oppslutning.

Vi er og forblir en forutsigbar aktør.

Det verdsettes av allierte og naboland.

Vi må hele tiden sørge for å gi både avskrekking og beroligelse gode vilkår under de til enhver tid gjeldende omstendighetene. Det er krevende.

*** 

Alliansesolidaritet dreier seg i ytterste fall om å risikere egne soldaters liv for å forsvare en alliert. Dette er kjernen i det forpliktende internasjonale samarbeidet vi har i Nato. Da må også det politiske samholdet være sterkt.

Utviklingen de siste årene har minnet oss om at vi må prioritere å styrke Nato også som politisk allianse. På ledermøtet i London i desember vedtok Nato å gjennomføre en refleksjonsprosess, under ledelse av generalsekretæren, for å styrke den politiske dimensjonen i alliansen. Vi er ikke sterkere som militær allianse enn vårt politiske samhold og solidariteten mellom allierte.

Flere allierte viser tilbøyelighet til økt alenegang i utenrikspolitikken. Presset mot internasjonalt samarbeid har økt, og politisk polarisering preger utviklingen i flere land. 

I slike tider er det ikke uvanlig at land satser mer på eget forsvar eller samarbeid i mindre grupper. Men det må gjøres på en måte som ikke øker presset på fellesinstitusjonene ytterligere.

Nato-toppmøtene har kommet tett disse siste årene og med god grunn: Knapt noen organisasjon har gjennomført større reformer enn Nato de senere årene.

Forsvars- og avskrekkingsevnen er styrket. Nye planer for forsterkning av medlemslandene er på plass. Beredskapen og reaksjonsevnen har økt. Allierte øver og trener mer sammen.

Medlemslandene arbeider for å styrke sivil beredskap, og skape motstandsdyktige samfunn.

Norge står sentralt i dette reformarbeidet. Vi har lenge arbeidet for å styrke kollektivt forsvar og oppmerksomheten om nærområdene. Nærområdeinitiativet ble tatt i 2008, og var riktig og nødvendig. I 2014 begynte vi arbeidet med de helt nødvendige reformene for en fornyet og forsterket kommandostruktur, og en oppgradering av evnen til å gjennomføre større maritime operasjoner.  

Etableringen av et felles hovedkvarter for Nord-Atlanteren er ett konkret eksempel på at vi har lykkes med å styrke det maritime domenet og Natos forsvarsevne i de strategisk viktige nordområdene.

Byrdefordeling forblir et av de viktigste temaene på Natos dagsorden. Temaet har til tider skapt friksjon mellom allierte, men det er også et område med store fremskritt. Den kumulative reelle økningen i europeiske allierte og Canadas forsvarsutgifter siden 2016 utgjør 130 milliarder US dollar.  Ni av 29 allierte bruker nå over 2 prosent av BNP på forsvar. Norge er også på god vei, og i 2019 var vi på ca 1,8 prosent.

Vår satsing er langsiktig, målrettet og gir økt forsvarsevne. Siden 2013 har forsvarsbudsjettet økt med 12,7 milliarder kroner, og investeringsandelen vår er nå 29,2 prosent, som er langt over Natos mål på 20 prosent . Det verdsettes av våre allierte.

Forholdet mellom Europa og USA er blitt mer komplekst. Samtidig ser vi et USA som bruker Nato til å rådslå med allierte om saker som energisikkerhet, Midtøsten og Kina. Også i sikkerhetspolitiske som ikke nødvendigvis angår Nato direkte, eller som ikke har militære svar, er alliansen en naturlig ramme for transatlantisk koordinering og dialog.

*** 

Nedrustning, tillitsbygging og åpenhetstiltak er også meget viktig for vår sikkerhet.

På dagen i dag, for 50 år siden, trådte Ikkespredningsavtalen – NPT – i kraft. Antall kjernevåpen er kraftig redusert. Man anslår at under den kalde krigens toppunkt befant det seg 70.000 kjernevåpen i verden, mens dette nå er redusert til om lag 14.500

Vi har begrenset spredningen av kjernevåpen til mindre enn en håndfull nye land.

NPT er hjørnesteinen for nedrustning og ikke-spredning av kjernevåpen, og har sikret fredelig utnyttelse av kjernekraft og -teknologi.

Ved inngangen til et nytt tiår har vi et felles ansvar å sørge for at NPT forblir en bærebjelke for internasjonalt nedrustnings- og ikke-spredningsarbeid.

Det er ingen selvfølge.

Dagens sikkerhetspolitiske realiteter utfordrer oppslutningen også om dette viktige avtaleverket.

Rustningsdrivende atferd globalt, politisk polarisering og regionale spenninger vil påvirke Tilsynskonferansen for NPT i april. Vi må ha realistiske forventninger til hva vi kan oppnå.

Norge skal fremme forslag som er samlende og konkrete.

Vi skal arbeide systematisk for å hegne om NPT.

Avtalen kan ses som en grunnleggende kontrakt mellom ikke-kjernevåpenstater og kjernevåpenstater, der de første gir avkall på kjernevåpen i bytte mot full tilgang til fordelene som fredelig bruk av kjernekraft gir og et løfte fra kjernevåpenstatene om endelig atomnedrustning.

En levedyktig Ikkespredningsavtale forutsetter at dette kontraktsforholdet etterleves.

Når vi nå forbereder NPTs tilsynskonferanse i slutten av april, legger vi det langsiktige perspektivet til grunn.

Det handler om klarhet i strategiske mål koblet til realisme og godt politisk håndverk. Vi må arbeide i fellesskap for dette. Norge har gått sammen med 15 andre land i en tverregional gruppe for å styrke NPT og innsatsen for nedrustning og rustningskontroll.

Vår innsats i dag legger grunnlaget for reell nedrustning i morgen. Både avtalepartnerne selv og det globale fellesskapet må være trygge på at avtaler følges av reelle reduksjoner.

Derfor prioriterer Norge arbeidet med verifikasjon av nedrustning. Det gjør oss bedre i stand  til å overvåke framtidig destruksjon av kjernefysiske stridshoder og våpensystemer. Verifikasjon er håndfast innsats, og et av ytterst få områder i nedrustningsarbeidet hvor det er framgang.

I flere år har Norge arbeidet målrettet med nære partnere som Storbritannia, USA og Sverige om å utvikle teknologi, metodikk og prosedyrer som er relevante for å verifisere nedrustning.

Vi deltar i Det internasjonale partnerskapet for nedrustningsverifikasjon. Her bringer vi sammen teknisk ekspertise, nukleære fagmiljøer og diplomater fra de nesten 30 deltakerlandene.

Sist, men ikke minst, arbeider vi gjennom FN. Den norskledede resolusjonen om nedrustningsverifikasjon ble vedtatt av Generalforsamlingen i desember. 178 land støttet resolusjonen. 50 land fra alle regioner stilte som medforslagsstillere.

Bakgrunnen var arbeidet i FNs ekspertgruppe om nedrustningsverifikasjon, som Norge ledet, og som fikk enighet. Den nye resolusjonen anerkjenner gruppens arbeid, ber om at en ny ekspertgruppe opprettes og oppfordrer til kapasitetsbygging og videre innsats på feltet. Noe av det som gjør dette arbeidet særlig verdifullt er at det samler både ikke-kjernevåpenstater og kjernevåpenstater.

Regjeringen er klar til å fortsette det norske lederskapet for dette arbeidet.

*** 

Norge gikk høsten 2019 inn i styret til Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA.  Der sitter vi til 2021.

Vi prioriterer blant annet å styrke IAEAs inspeksjonsordning for å hindre spredning av kjernevåpen, og vi arbeider for økt kjernefysisk sikkerhet for å hindre at nukleært og radioaktivt materiale kommer på avveier.

Det siste var tema for et eget ministermøte hvor jeg deltok i Wien i februar. IAEAs virke er avgjørende for at NPT gjennomføres.

Atomavtalen med Iran støtter også opp om det internasjonale ikke-spredningsregimet. Fra norsk side har vi hele veien vært konsistente i vår støtte til atomavtalen.

Selv om Iran ikke har forlatt atomavtalen, er utviklingen likevel høyst bekymringsfull.

Vi oppfordrer Iran til full etterlevelse av sine atomrelaterte forpliktelser under avtalen.

Full og uhindret tilgang for IAEAs inspektører er avgjørende for å sikre at det internasjonale samfunnet har uavhengig innsyn i Irans atomprogram. Som medlem av styret i IAEA er dette noe vi legger spesiell vekt på.

Norge har et omfattende engasjement for ikke-spredning og nedrustning, og det innebærer blant annet vårt formannskapet i Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCOC).

*** 

Flere nedrustnings- og rustningskontrollregimer er under press.

New Start, den kjernefysiske nedrustningsavtalen mellom USA og Russland som begrenser antall utplasserte strategiske kjernevåpen, utløper i 2021.

Avtalen har en viktig stabiliserende funksjon. Vi fortsetter å oppfordre begge partene til å videreføre New Start utover 2021.

Vi ser også fornyede diskusjoner rundt Open Skies-avtalen.

Avtalen gir statspartene mulighet til å overvåke og dokumentere militær aktivitet i andre medlemsland gjennom overflyvninger. Vi må verne om Open Skies-avtalen, som fremmer tillitsbygging og åpenhet.

For at avtalen skal fungere må alle land overholde forpliktelsene. Det er et klart budskap Norge tar opp med de aktuelle landene, og som vil være et hovedpoeng for oss fram mot Tilsynskonferansen i april.

*** 

President,

Europa er vårt kontinent.

Mange av våre likesinnede partnere er her i Europa. Vi deler grunnleggende verdier og interesser.

I møte med stormaktsrivalisering blir det europeiske samarbeidet stadig viktigere for Norge, ikke minst for å fremme internasjonalt samarbeid.

Norsk deltakelse i det europeiske samarbeidet, gjennom EØS, Schengen og tett dialog om utenriks- og sikkerhetspolitikk, er viktig for å møte globale trusler, fra terrorisme til klimaendringer. 

I 2020 skal alle land oppdatere eller melde inn nye mål under Parisavtalen. Skal verden nå avtalens temperaturmål må alle land øke ambisjonene. Det er spesielt viktig at de store utslippslandene går foran, inkludert EU.

Norge har allerede meldt inn et mål om å redusere utslippene med minst 50 prosent og opp mot 55 prosent sammenlignet med 1990-nivå til FN. Norge gir også betydelig klimafinansiering til utviklingsland.

Europeisk samarbeid om en ambisiøs klimapolitikk bidrar til teknologiutvikling og hjelper oss å oppfylle våre forpliktelser under Parisavtalen. Norge skal støtte opp om – og kan også kommer til å nyte godt av – EUs storstilte grønne reformprogram (European Green Deal).

Initiativet framstår som et taktskifte i europeisk klima- og miljøarbeid. Samtidig skal det styrke europeisk konkurransekraft.

Hele bredden av EUs politikkområder mobiliseres. Virkemidlene spenner fra regelverk, programmer og finansielle insentiver, til internasjonale handelsavtaler og diplomati. Vi skal være en partner for EU i dette arbeidet og EØS-midlene vil være et viktig virkemiddel.

Europeisk samarbeid om det grønne skiftet vil også bli et tema i min redegjørelse om viktige EU- og EØS-saker i Stortinget i vår.

*** 

President,

Etter president Erdogans uttalelse forrige uke om at Tyrkia ikke vil stanse migranter fra å komme over den sørlige Schengen-grensen følger vi situasjonen tett.

Vi anerkjenner den betydelige byrden Tyrkia har med nær fire millioner flyktninger og migranter, men å gjøre dem til et politisk pressmiddel er ikke akseptabelt. Norge støtter EU fullt ut i denne saken. EU- og Schengen-landene kan ikke gi etter for dette politiske presset.  

Tyrkia må overholde enigheten fra EU/Tyrkia-erklæringen fra 2016. I dette samarbeidet ligger også en tydelig solidaritet med Tyrkia.

Norge henter kvoteflyktninger fra regionen, noe som sammen med bidrag fra andre land også demper trykket på Tyrkia.

Alle Schengen-land er forpliktet til å gjennomføre effektiv kontroll på EUs yttergrense. Grensen mellom Hellas og Tyrkia er ikke åpen. Menneskene som per nå forsøker å krysse grensen til EU er færre i antall enn det som hevdes fra tyrkisk hold. Men dette kan selvsagt endre seg raskt.

Situasjonen i Idlib er ikke direkte knyttet til de siste ankomstene fra Tyrkia til Hellas. De siste migrantene som har kommet til grensen mot Hellas ser i hovedsak ut til å være andre nasjonaliteter enn syrere.

Norge, som Schengen-land, deltok med justisminister Mæland på det ekstraordinære justis- og innenriksministermøtet i Brussel i går. Erklæringen fra møtet gir full støtte til Hellas, og slår fast behovet for samarbeid med land på Vest-Balkan og viktigheten av effektiv grensekontroll.

Hellas har bedt om hjelp gjennom EUs mekanisme for sivil beredskap hvor Norge også bidrar. For å bistå greske myndigheter har Norge, med humanitære midler fra Utenriksdepartementet, tilbudt senger, madrasser og telt fra Sivilforsvarets sentrallager. Norge skal også gi ekspertbistand til dokumentkontroll, identifisering og intervjuer i Frontex.

Vi vil også fortsette vår innsats for å bistå asylsystemet i Hellas gjennom EØS-midlene. Et av prosjektene er etablering av 300 mottaksplasser for mindreårige asylsøkere i Hellas. Dette er et konkret og håndfast bidrag til situasjonen.    

For inneværende programperiode er det satt av rundt 350 millioner kroner til å bistå Hellas med ulike sider av håndteringen av migrasjon. I tillegg er flere norske fagetater og direktorater involvert som eksperter.

Vi gir også betydelig humanitær støtte til Syria og nabolandene.

*** 

President,

Norge styrker samarbeidet med EU om sikkerhet og forsvar. Gjennom EØS-avtalen deltar vi i EUs samarbeid om forsvarsforskning.

Norge deltar også i det europeiske samarbeidet om samfunnssikkerhet og beredskap. Dette er viktig på en rekke områder, i hele spennet fra transport av høysmittepasienter til bruk av skogbrannhelikopter. 

Vi arbeider også for norsk deltakelse i enkeltprosjekter under Pesco, det fordypede forsvarssamarbeidet i EU. Særlig interessant er prosjekter for å fremme militær mobilitet i Europa.

Her har Norge mye erfaring og kompetanse, og mobilitet på tvers av landegrenser er også svært viktig for for Nato. Sammen med allierte skal vi bidra til at framtidens forsvars- og sikkerhetspolitiske ambisjoner i Nato og EU utfyller - ikke overlapper - hverandre.  Det er viktig at nye former for samarbeid støtter sikkerhetsarkitekturen vi allerede har.

Europas nabokontinent er Afrika. Fred og utvikling der er avgjørende både for Afrika selv, og for oss og resten av verden. EU utformer nå en ny Afrika-strategi, nettopp med denne erkjennelsen i bunn: Europas og Afrikas framtid henger nært sammen. Vi trapper opp dialogen med EU og sentrale medlemsland om Afrika.

***

Vi fortsetter å videreutvikle vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med sentrale europeiske allierte, som Tyskland, Nederland, Storbritannia og Frankrike, i tillegg til de nordiske landene.

Vi har et nært bilateralt forsvarssamarbeid med Tyskland, gjennom anskaffelse av tyske ubåter, annet materiell- og logistikksamarbeid og tett operativt samarbeid.

Vårt sikkerhetspolitiske samarbeid med Storbritannia er svært godt, og det vil det fortsette å være også etter Brexit.

Frankrike har tatt initiativ til å styrke samarbeidet mellom europeiske allierte, med blant annet Det europeiske intervensjonsinitiativet (EI2).

Norge sluttet seg, sammen med mange allierte og partnere, til EI2 i høst, Vi håper initiativet på sikt vil forbedre Europas evne til å håndtere kriser.

Det nordiske forsvarssamarbeidet Nordefco er også et verdifullt forum for forsvars- og sikkerhetspolitisk dialog som et supplement til vårt Nato-medlemskap. Økt nordisk øvingssamarbeid har også styrket de sikkerhetspolitiske båndene mellom Norden, USA og Storbritannia.

Det nordiske samarbeidet innen samfunnssikkerhet og beredskap, det såkalte Haga-samarbeidet, er også viktig. I fjor høst ble det enighet om å styrke dette ytterligere, på områder som skogbrann og nødkommunikasjon.                    

*** 

Brexit har stått høyt på regjeringens dagsorden de siste tre og et halvt årene.

Storbritannias utmelding av EU har vært krevende for alle parter. Men vi har forberedt oss godt. Det får vi igjen for nå.

Sammen med de to andre EØS-/Efta-landene forhandlet vi frem en egen avtale med Storbritannia som jeg signerte i London få dager før Storbritannia gikk formelt ut av EU i januar.

Avtalen speiler de relevante delene av EUs og Storbritannias utmeldingsavtale, og sikrer blant annet rett til fortsatt opphold, arbeid og etablering for norske borgere som benytter seg av disse rettighetene før utløpet av overgangsperioden.

I tillegg vedtok Stortinget i fjor en lov som gjør overgangsperioden gjeldende også for Norge, slik at alle Norges avtaler med EU som regulerer vårt forhold til Storbritannia, vil fortsette å gjøre nettopp det ut dette året.

Nå skal EU og Storbritannia forhandle om det fremtidige forholdet dem imellom. Mandag denne uken var første forhandlingsmøte. Et hovedspørsmål vil være hvor langt det er mulig å komme innen året, og dermed overgangsperioden, er over. Så langt har partene hatt betydelig avstand mellom posisjonene.

Det gjelder ikke bare på enkeltområder, men også i selve spørsmålet om hva slags avtale de ønsker å få på plass og hva innholdet i den skal være. Hvor omfattende avtalen mellom EU og Storbritannia blir, vil også kunne få betydning for Norge.

Listen over politikkområder med ordninger og samarbeid som vil utløpe ved overgangsperiodens slutt dersom det ikke blir enighet om en avtale er lang: Transport, klima, fiskeri, politi- og justissamarbeid, datautveksling, forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikk, migrasjon, med mer.

Det er ikke avklart hvor mye av dette som vil innlemmes i frihandelsavtalen mellom EU og Storbritannia, hva som eventuelt vil kreve egne avtaler og hva som muligens ikke vil trenge avtalefestede løsninger.

I dette uoversiktlige landskapet må vi stake ut vår egen kurs. Fordi Storbritannia gjennom å gå ut av EU også har forlatt EØS, vil mye av det avtalemessige grunnlaget for vårt forhold til Storbritannia forsvinne når overgangsperioden utløper.

Regjeringen går til forhandlingene med Storbritannia med mål om å få på plass et avtaleverk som erstatter det vi har i dag, og som opprettholder et nært og bredt forhold til Storbritannia. Vi legger vi opp til at deler av disse forhandlingene skjer sammen med våre EØS/Efta-partnere Island og Liechtenstein. Særlig gjelder det forhandlingene om en frihandelsavtale. Andre deler av forhandlingene vil det være riktig å håndtere bilateralt. 

*** 

President,

25. oktober markerte vi sammen med gjester fra Russland at det var 75 år siden Den røde armé hadde drevet rundt 200.000 tyske soldater på flukt og Kirkenes var frigjort.

25. oktober ble et uttrykk for den historien vi har felles med Russland, og for samarbeid mellom våre to land.

Utenriksminister Lavrov og jeg hadde også gode politiske samtaler i Kirkenes, hvor vi blant annet avtalte å gjenoppta de bilaterale konsultasjonene om menneskerettigheter.

Menneskerettighetssituasjonen i Russland er svært bekymringsfull. Vi vil fortsette å ta opp vår uro for den negative utviklingen for menneskerettigheter med Russland.

I februar sendte utenriksminister Lavrov et brev om russisk virksomhet på Svalbard, og brevet fikk stor oppmerksomhet i media. Synspunktene i brevet har blitt jevnlig tatt opp av russisk side over flere tiår, og er godt kjent for norske myndigheter.

I mitt svar gjentar jeg norske syn og posisjoner som også er godt kjent for russisk side. Jeg vil understreke at det ikke er aktuelt å konsultere med andre land om hvordan vi utøver myndighet i egne områder, verken på Svalbard eller i landet ellers. Dette vet russiske myndigheter godt.

I denne sammenheng er det viktig å understreke at det praktiske samarbeidet lokalt mellom russiske aktører og norske myndigheter på Svalbard er godt, og at russiske virksomheter respekterer norsk myndighet.

President,

Forholdet mellom Vesten og Russland er fortsatt preget av den anstrengte sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og et betydelig verdi- og interessegap.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen er dessverre uendret siden min forrige redegjørelse. Russland fortsetter sin omfattende militære modernisering, ikke minst i nord. Moderniseringen styrker Russlands militære evne i våre nærområder. Dette har konsekvenser for oss, selv om det ikke primært er rettet mot Norge.

Sammen med Nato-fiendtlig retorikk fra offisielt russisk hold bidrar Russlands militære oppbygging og manglende åpenhet om militær øvingsaktivitet til usikkerhet og et dårligere samarbeidsklima. Den sikkerhetspolitiske stabiliteten svekkes også av Russlands brudd på INF-avtalen og utvikling av nye våpensystemer som ikke omfattes av dagens avtaler om rustningskontroll.

Vi er bekymret over denne utviklingen. Vi vil vi fortsette å stå sammen med våre allierte mot russisk atferd som skader andre lands sikkerhet og stabilitet.

Vi vil fortsette å støtte Ukrainas suverenitet, territorielle integritet og rett til å bestemme sin egen utenrikspolitiske kurs. Vi vil derfor videreføre våre restriktive tiltak knyttet til konflikten i Øst-Ukraina inntil Minsk-avtalene er gjennomført. Vår holdning til Russland folkerettsstridige anneksjon av Krim forblir uendret.

Samtidig vil jeg understreke at det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland preges av vilje på begge sider til å løse felles utfordringer. Det praktiske samarbeidet med Russland fungerer godt, for eksempel om fiskeriforvaltning, atomsikkerhet og søk og redning i de nordlige havområdene. Dette er en god illustrasjon på hva vi kan oppnå gjennom engasjement på lokalt, regionalt og sentralt plan.

Både bilateralt og multilateralt, blant annet gjennom Arktisk råd, vil vi sammen med Russland og andre land arbeide for å utvikle nordområdene. Norge overtok nylig formannskapet i Barentsrådet, og vi vil benytte denne perioden til å satse på folk-til-folk-samarbeidet, kunnskapsutvikling og helse. Barentssamarbeidet utfyller vårt bilaterale samarbeid, og skaper kontakt og engasjement over grensene i nord på lokalt, regionalt og sentralt plan.

Kontakt med Russland på politisk nivå er nødvendig for å videreutvikle det konkrete samarbeidet basert på felles interesser. Det er også nødvendig for å arbeide for en tryggere og mer forutsigbar sikkerhetspolitisk situasjon i Europa.

Jeg har møtt min kollega Sergei Lavrov flere ganger det siste året, og planlegger å besøke Moskva senere i år for nye samtaler med russiske myndigheter.

*** 

Samarbeid over landegrensene i nord er et kjerneanliggende i Norges utenrikspolitikk.

Arktis og nordområdene er i dag i all hovedsak en fredelig og stabil region, preget av muligheter, samarbeid og etterlevelse av internasjonal rett.

Arktis er ikke et lovtomt rom, som det av og til blir hevdet. Vi trenger verken nye rettslige strukturer eller nye internasjonale mekanismer. Aktører som viser interesse for Arktis, må innordne seg folkeretten, som gjelder fullt ut i Arktis. De må også innordne seg de gjeldende styringsmekanismer.

Norge er et lite land med en åpen økonomi og en strategisk viktig beliggenhet. I en slik situasjon er dialog og internasjonalt samarbeid viktig. Et stort arbeid legges ned i bilaterale forbindelser og i multilaterale strukturer som Arktisk Råd og Barentssamarbeidet.

Også i nord bidrar vi aktivt til en regelstyrt verdensorden.

Et Arktis med felles regler skaper forutsigbarhet og stabilitet. Folkeretten – inkludert havretten – utgjør et solid juridiske rammeverk mellom landene i nord. Dette vil også være et hovedbudskap i stortingsmeldingen om nordområdene som regjeringen tar sikte på å legge fram til høsten.

*** 

President,

Kina har alltid hatt betydning for vår sikkerhet. Hovedsakelig som følge av at de to definerende størrelsene i europeisk sikkerhetspolitikk – USA og Russland – også er stillehavsmakter.

I dag er påvirkningen mer direkte.

Kina er blitt verdens største handels- og skipsfartsnasjon, verdens nest største økonomi og militærmakt, og en teknologisk gigant.

På stadig flere områder – økonomisk, teknologisk og militært – fremstår Kina som en utfordrer til amerikansk dominans, og vi ser økt stormaktsrivalisering.

Kina ønsker i økende grad å prege internasjonalt samarbeid i tråd med sine interesser. Det er naturlig. Stormakter har alltid gjort dette. Men vi har – i hvert fall de siste 30 årene – vært vant til at toneangivende land har delt vårt politiske verdigrunnlag. Med Kina er det på viktige områder, ikke minst når det gjelder menneskerettigheter, betydelig avstand.

Men land langt borte får også større betydning for vår sikkerhet fordi Norge endrer seg. Vi er i dag del av et globalt marked hvor bedrifter fra ulike land – også Kina – konkurrerer om kontrakter av betydning for vår samfunnssikkerhet. Samtidig er skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet på flere områder blitt mindre tydelig.

Dette må vi ta alvorlig, men vi må også være nøkterne i våre vurderinger:

Europas største sikkerhetsutfordringer vil fortsatt være i nærområdene.

USA forblir vår viktigste allierte.

Vi er helt avhengige av globale markeder for å omsette varer og tjenester og bringe fram ny teknologi som kan å løse fremtidige utfordringer.

Vår tids største utfordring – klimaendringene – kan heller ikke løses uten  Kina.

Men hvis forholdet til Kina skal fortsette å produsere gode resultater, slik de langt på vei har gjort de siste tiårene, må de rette betingelsene være tilstede.

Vi må verne om det multilaterale systemet, og søke å inkludere Kina der det er mulig.

Vi må fortsette å forvente at Kina respekterer menneskerettighetene. Norge er tydelig, ikke minst når Kinas fotavtrykk nå øker også i vår del av verden. Sammen med andre nordiske land har vi klare forventninger til at alle, også stormaktene, respekterer verdiene og kjørereglene i våre liberale demokratier.

*** 

I minst hundre år har vi operert med tre såkalte militære domener: luft, sjø og land. I dag opererer flere land med to domener til: det ytre rom og det digitale rom.

Nato definerte i 2016 det digitale rom som et nytt domene alliansen også skal forsvare.

Mye av det teknologiske grunnlaget for internett ble lagt i det amerikanske forsvarets forskningsavdeling på 60-tallet. I 1973 ble to steder utenfor USA koblet til dette nettet: University College London og forskingsinstituttet Norsar på Kjeller.

Så man kan trygt si at vi i Norge har vært med siden internetts tidlige barndom. I dag er Norge et av verdens mest digitaliserte og teknologisk avanserte samfunn.

Digital nettverksteknologi ligger idag til grunn for hvordan hele samfunnet vårt er organisert og fungerer. Men digitaliserte samfunn kan også være sårbare.

Ikke minst når enkelte stater ser bort fra eksisterende normer og regler, og benytter digitale virkemidler til undergravende formål. De gjennomfører operasjoner mot andre staters infrastruktur, næringsliv og politiske prosesser.

Konfliktpotensialet er stort. Risikoen for feilkalkuleringer og utilsiktede konsekvenser er høy.

Internasjonalt er det enighet om at folkeretten gjelder i det digitale rom, selv om det er noe ulike syn på hva dette innebærer i praksis.

Enkelte stater ønsker å etablere et nytt rettslig bindende internasjonalt rammeverk.

Regjeringen mener at det i utgangspunktet ikke er nødvendig eller ønskelig med nye folkerettslige avtaler for staters opptreden i det digitale rom. Slike initiativ kan bidra til økt uklarhet om eksisterende reglers anvendelse og svekke respekten for dem.

Utfordringen er ikke at etablerte regler og normer er utilstrekkelige, men at ikke alle stater etterlever dem. Disse statene må holdes ansvarlige.

Siden 2004 har flere ekspertgrupper i FN diskutert retningslinjer for ansvarlig statlig adferd i det digitale rom. En ny slik ekspertgruppe ble opprettet i 2019, og inkluderer for første gang en norsk representant.

Vi vil bruke vår stemme, i FN og på andre internasjonale arenaer, til å fremme en digital verdensorden i samsvar med folkerettens regler.

*** 

President,

Det afghanske folket fortjener fred.

Jeg var til stede i Doha da avtalen mellom USA og Taliban ble undertegnet lørdag.  Denne avtalen, sammen med felleserklæringen fra USA og den afghanske regjeringen i Kabul, har gitt fornyet håp om fred i Afghanistan.  Qatar har bidratt med vellykkede forhandlinger. Dette er imidlertid kun første skritt på en lang og svært vanskelig ferd mot fred.

Vi oppfordrer de afghanske partene til å starte direkte fredsforhandlinger mellom afghanske myndigheter, Taliban og andre afghanske representanter. Samtalene må inkludere kvinner og minoriteter.

Det er viktig at partene i tiden som kommer holder voldsnivået nede slik at det skapes en atmosfære som tillater reelle fredssamtaler. Vi har sett en eskalering av volden de siste dagene, og det er bekymringsverdig.

Norge støtter en videre fredsprosess, men det er partene som må ta ansvaret for å finne en fredsløsning. Vi har sagt oss villige til å bidra dersom de ønsker det, herunder å stå som vertskap for intra-afghanske forhandlinger.

Afghanistan har oppnådd fremgang siden 2001, ikke minst når det gjelder menneskerettigheter generelt og kvinners rettigheter spesielt, men utforingene forblir store. Afghanistan er fremdeles et svært fattig land og vil ha behov for støtte i mange år, også etter en eventuell fredsavtale.

Nylig har vi også sett en positiv utvikling i mer demokratisk og fredelig retning i både Sudan og Etiopia.

Utviklingen er håpefull, men også sårbar og skjør. Vi må støtte opp om positive krefter og demokratisk reform i denne kritiske fasen.

*** 

Bildene fra den desperate situasjonen i Idlib-provinsen de siste ukene er en kraftig påminnelse om at konflikten i Syria ikke er over.

I møtet med Syria-krisen har det internasjonale samfunnet sviktet. FNs Sikkerhetsråd er handlingslammet som følge av at Russland og deres allierte har lagt ned veto til sammen 14 ganger mot resolusjonsforslag som var ment å avhjelpe situasjonen.

Syriske myndigheter ignorerer sitt ansvar for å beskytte egen befolkning. Konstruktive forsøk på å finne varige politiske løsninger undergraves systematisk. I tillegg utsettes sivilbefolkningen for overgrep begått av terrorgrupper som Isil og Al-Qaeda.

Situasjonen i Syria tilspisset seg kraftig etter det syriske luftangrepet 27. februar mot tyrkiske stillinger. Tyrkia og Syria utfører nå aktive krigshandlinger mot hverandre over store deler av Nordvest-Syria.

Det er en svært bekymringsfull eskalering. Militæroffensiven til det syriske regimet og dets støttespillere, som Russland og Iran, forårsaker uakseptable lidelser.

Kampene må stanse umiddelbart, og humanitære aktører må få uhindret tilgang for å bistå og beskytte sivile. Norge støtter FNs arbeid for å finne en varig politisk løsning på konflikten i Syria. 

Norge ga nylig ytterligere 77 millioner kroner i støtte til flyktninger som er rammet av konflikten i Idlib i Syria.

Ved utgangen av 2019 oppfylte regjeringen løftet vi ga i 2016 om å bevilge 10 milliarder kroner over fire år til bistand til befolkningen i Syria og til nabolandene som har tatt imot svært mange syriske flyktninger. Vi skal fortsette å være en betydelig bidragsyter til den humanitære responsen på Syria-krisen. 

*** 

President,

Jemen er ifølge FN verdens største humanitære krise. Krisen er menneskeskapt og et resultat av krigen.

Jemen er et ekstremt krevende land å arbeide i for de humanitære organisasjonene Norge støtter. Manglende sikkerhet og byråkratiske hindringer legger store begrensninger på tilgangen til alle som har behov for humanitær assistanse og beskyttelse.

Det er derfor viktig at det skapes framgang i innsatsen for å få i gang politiske samtaler. Partene i konflikten må respektere humanitærretten og menneskerettighetene, og sikre humanitær tilgang til sivilbefolkningen.  Jemen er blant de landene som mottar mest humanitær støtte fra Norge.   

De siste to ukene har jeg vært på to lengre turer til Midtøsten - først til Saudi-Arabia og Israel/Palestina, og så på statsbesøk til Jordan denne uka.

Det amerikanske forslaget til en løsning på den israelsk-palestinske konflikten ble presentert 28. januar, og har vært en viktig del av samtalene jeg har hatt med mine kollegaer og andre aktører i regionen disse to ukene.

Hovedlinjene i det langvarige norske engasjementet for å bidra til en løsning på konflikten ligger fast. Det er kun en forhandlet to-statsløsning mellom Israel og Palestina som kan skape varig fred mellom partene. For at en to-statsløsning skal være bærekraftig må den være i tråd med folkeretten. Ensidige handlinger, som annektering, har vi advart mot.

Ethvert initiativ til å gjenoppta fredsprosessen må reflektere den brede internasjonale enigheten som er definert i Oslo-avtalene og i FNs sikkerhetsråds resolusjoner.

*** 

President,

I en tid da internasjonalt samarbeid er under betydelig press, har regjeringen har brukt de siste månedene på konkrete tiltak som på forskjellig vis forsøker å styrke nettopp internasjonalt samarbeid. La meg kort nevne noen av disse.

Vi styrker samarbeidet med land som har felles interesse av å bevare en regelstyrt verden.

I 2019 var vi med på å starte det nordisk-afrikanse initiativet til støtte for multilateralt samarbeid. Initiativet bidrar også til å styrke det politiske samarbeidet med afrikanske land, utover det tradisjonelle utviklingssamarbeidet.

Sammen med likesinnede land fortsetter vi å arbeide for å reformere og styrke Verdens handelorganisasjon (WTO). En sentral del av samarbeidet består i å sikre at medlemmer får løst tvister dem imellom, også i disse dager når Ankeorganet er satt ut av spill.

Det er dessverre ikke sannsynlig med store fremskritt under WTO- konferansen i Kazakhstan til sommeren, men vi har som klar målsetning å bidra til en vellykket avslutning av forhandlingene om fiskerisubsidier.

Vi har også arrangert tre internasjonale konferanser i Oslo.

I mai arrangerte Norge, sammen med Somalia, Irak, De forente arabiske emirater, FN og Den internasjonale Røde Kors-komiteen, en konferanse for å bekjempe seksualisert og kjønnsbasert vold i humanitære kriser.

I oktober arrangerte vi Our Ocean- konferansen for å finne løsninger for sunne, rene og produktive hav. Konferansen samlet over representanter fra over 100 land, i tillegg til næringsliv, forskere og sivilsamfunn.

Og i november hadde vi som presidentskap i Minekonvensjonen ansvaret for den den fjerde tilsynskonferansen. Konferansen bidro blant annet til økt fremdrift i minerydding, slik at flere land kan nå målet som minefrie innen 2025.

Vertskapet for disse tre konferansene gir verdifulle resultater, og er en konkret oppfølging av Stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid.

*** 

President,

Norge og nordmenn er nordiske, europeiske, atlantiske, men også globale.

Vi har aldri vært en passiv tilskuer til fremveksten av globale spilleregler og strukturer. Vi har vært - og er - aktivt med på å bygge dem.

Fordi det er i norsk interesse.

Fordi vi vil ha en verden hvor rett skal gå foran makt.

Fordi en verden med felles regler skaper forutsigbarhet og stabilitet. I det lange løp er det i både små og store lands interesse.

Dagens press mot internasjonale strukturer er mer grunnleggende enn før. Regjeringen jobber for å forsvare og reformere forpliktende internasjonalt samarbeid, og ta vår del av ansvaret.

Dette er en av grunnene til at vi stiller til valg i FNs sikkerhetsråd for perioden 2021-22.

Hvis vi blir valgt, vil vi som medlem av Sikkerhetsrådet være tydelige og gjenkjennelige.

Folkeretten, inkludert menneskerettighetene, internasjonal humanitærrett, og de humanitære prinsippene skal være grunnlaget for alt Norge gjør i Sikkerhetsrådet.

Vi skal arbeide for at alle resolusjoner som Sikkerhetsrådet vedtar er i tråd med gjeldende folkerett, herunder prinsippene nedfelt i FN-pakten.

Norge fører en gjenkjennelig utenrikspolitikk. Denne konsistensen gjør at vi mener det samme om sentrale spørsmål under kampanjen som vi gjorde før, og vi kommer til å mene det samme hvis vi blir valgt inn. For eksempel er kritikken vår av enkeltlands brudd på menneskerettighetene like tydelig nå som før. Det er det selvsagt en del land som misliker, men de vet hva de får fordi de har fått akkurat den samme kritikken før.

At det er bred enighet i Stortinget om kandidaturet er en styrke for kampanjen. Vi har vært åpne om, og jevnlig offentliggjort, kostnadene knyttet til kampanjen. Det er nybrottsarbeid fra Norge, og vi håper flere land vil gjøre det samme.

Vår kunnskap og erfaring gir gode forutsetninger for å sette preg på Sikkerhetsrådets arbeid. 

For det første har få, om noen, andre valgte medlemmer tilsvarende nettverk og erfaringer fra fredsdiplomati. Som rådsmedlem vil vi bruke erfaring og innsikt fra vårt fredsengasjement til å styrke rådets innsats innen konfliktforebygging og konfliktløsning. Som upartisk tilrettelegger i fredsprosesser vil vi i dette arbeidet stå overfor viktige og krevende avveininger.  

For det andre vil vi arbeide for at klimarelaterte sikkerhetstrusler i større grad kommer på Sikkerhetsrådets dagsorden.

Klimaendringer er ikke en sikkerhetspolitisk trussel i tradisjonell forstand, men kan forsterke effekten av andre utfordringer som har konsekvenser for fred og sikkerhet.

Likevel har det vært krevende å få satt dette på dagsorden i FNs sikkerhetsråd siden flere av de faste medlemmene mener det faller utenfor Sikkerhetsrådets mandat.  

Kvinners deltakelse er et tredje område der Norge har særlig kompetanse. I flere tiår har vi jobbet for å sikre kvinners deltakelse i fredsprosesser vi har vært involvert i. Dette handler blant annet om å sikre at kvinners rettigheter og deltakelse ivaretas i FNs freds- og sikkerhetsinnsats. 

Og for det fjerde vil Norge arbeide på bred front med beskyttelse av sivile, med en særlig innsats mot seksualisert vold i konflikt. Dette vil være en praktisk måte å fremme menneskerettigheter og etterlevelse av humanitærretten på.

Hvis vi kommer inn i Sikkerhetsrådet, vil vi være kreative, lyttende, og samarbeide med land både i og utenfor Rådet.

Vår kampanjen er i rute, men det er tre land konkurrerer som om to plasser. Våre konkurrenter Irland og Canada er også svært sterke.

Valget skjer i FNs generalforsamling i juni.                                   

*** 

President,

Vi har lang tradisjon i Norge for å ta internasjonalt ansvar.  Det er en tradisjon Regjeringen viderefører og forsterker.

Vi bidrar til å reformere internasjonale organisasjoner, og finner nye samarbeidsmåter med andre land.

Vi tar initiativ og bruker vår kompetanse og vårt nettverk til å finne nye innganger til fastlåste problemer.

Vi ivaretar norske og globale interesser best gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid fordi vårt utenrikspolitiske handlingsrom alltid har vært definert av vår evne til å inngå allianser.

Norge er – og skal forbli - et av verdens beste land å bo i.

Ved inngangen til et nytt tiår, 20-tallet, står vi godt rustet til å møte morgendagens utfordringer.