En sikkerhetspolitikk for fremtiden

Stortingspresident C.J. Hambro preget norsk politikk i en mannsalder. Men som en ledende skikkelse i Folkeforbundet deltok han også aktivt i forsøkene på å løse datidens internasjonale kriser.

Hambro forsto at om Norge skulle bevare frihet og handlingsrom i en verden med økt rivalisering, trengte man et sterkt forsvar og en sterk internasjonal rettsorden.

Vårt handlingsrom hviler fortsatt på disse to grunnleggende størrelsene. Som både forsvarsminister og utenriksminister har dette vært blant mine hovedprioriteringer.

De siste åtte årene er det blitt flere skyer på himmelen. Russland har holdt fast ved sin selvhevdende utenrikspolitikk etter den ulovlige anneksjonen av Krim i 2014. Internt i Russland er det demokratiske rommet blitt mindre.

Sikkerhetsarkitekturen i Europa er svekket etter mange år med press, mens internasjonalt samarbeid i større bredde påvirkes av en stadig dypere strategisk rivalisering mellom Kina og USA. I flere land tærer nasjonalisme, populisme og isolasjonisme på viljen til forpliktende internasjonalt samarbeid.

Godt rustet

Tiåret etter finanskrisen ble annerledes enn vi kunne ha forestilt oss. Hva som vil følge etter pandemien, vet ingen. Jeg er imidlertid trygg på at regjeringen etterlater seg en utenriks- og sikkerhetspolitikk som er godt rustet for fremtiden.

Vi har bygd opp Forsvaret fra grunnmuren og investert i blant annet nytt materiell til Hæren, nye ubåter, kampfly og maritime overvåkingsfly. Justert for prisstigning er forsvarsbudsjettet økt med 16 milliarder kroner de siste åtte årene.

I 2020 brukte Norge over to prosent av bruttonasjonalproduktet på forsvar. 30 prosent av dette gikk til investeringer. Om langtidsplanen følges opp som forutsatt, vil styrkingen fortsette i årene som kommer.

Internasjonalt har vi inntatt en aktiv linje for å beskytte og videreutvikle forpliktende samarbeid, fordi det er vår viktigste utenrikspolitiske interesse. Vi har styrket samarbeidet med likesinnede, men også med land som normalt står lenger fra oss, når vi i enkeltsaker kan finne sammen.

Bygge samhold

Da vi la frem stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid i 2019, var det i erkjennelsen av behovet for å møte presset mot forpliktende internasjonalt samarbeid så vi kunne ivareta norske interesser. I år har Tyskland lagt frem en tilsvarende melding.

I Nato har Norge vært en pådriver for å revitalisere kollektiv avskrekking og forsvar, samt å bygge samholdet som må til for å enes om store reformer. Samtidig har vi styrket bilateralt samarbeid med nordiske land og nære allierte, som Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland og USA.

Tilleggsavtalen om forsvarssamarbeid med USA (SDCA) legger til rette for å styrke apparatet vi trenger for å motta allierte forsterkninger. Vekten er på forsterkninger i krise eller krig. Base-, anløps- og atompolitikken ligger trygt fast. Forsterkningslinjen forblir den beste garantien mot permanente fremmede kampstyrker i Norge i fredstid.

Avskrekking og beroligelse

Forholdet til Russland er dimensjonerende for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det baserer seg på balanse mellom avskrekking og beroligelse.

I en krevende tid har vi videreutviklet praktisk samarbeid med Russland på felter som fiskeriforvaltning, atomsikkerhet, søk og redning og arbeid mot plastforsøpling i Barentshavet.

Folk-til-folk samarbeidet er bevart, og vi har hatt god og jevn kontakt på politisk nivå, både bilateralt, i Arktisk Råd, Barentsrådet og nå i FNs sikkerhetsråd.

Etter den folkerettsstridige av anneksjonen av Krim i 2014 kunne ikke alt være som før i forholdet til Russland, hverken for Norge eller andre land. Det handler ikke om idealisme, men nøktern realisme.

Folkeretten er en del av Norges førstelinjeforsvar, og vi må forsvare den. Lar vi den forvitre, vil andre problemer vente lenger frem.

Gammel debatt

Debatten om hvordan Norge skal forholde seg til stormakter, er gammel. Den har fulgt utenrikstjenesten siden 1905. I tidlige år mente enkelte at Norge, for å unngå press, hverken burde holde seg med diplomater eller utenrikspolitikk.

Mellomkrigstidens Norge debatterte Forsvarets eksistensberettigelse. I vår tid har enkelte tatt til orde for at Norge bør avstå fra å ta på oss krevende verv i FN.

Men Norge har alltid håndtert press best innenfor større fellesskap, ikke gjennom isolasjon eller nøytralitet. Når det nå brygger opp til ny stormaktsrivalisering, er det innenfor et sterkt FN, Nato og Europa at vi best kan forsvare Norges interesser.

Nato har vært et bolverk mot press i over 70 år. I arbeidet med nytt strategisk konsept i Nato må vi styrke denne dimensjonen. Vi bør utvide den politiske dialogen og koordinere vår respons i møte med nye sikkerhetsutfordringer. Jo lenger vi kan gå i denne retningen, jo mindre rom etterlater vi for press.

Tett samarbeid

Vi må også revitalisere Natos historiske kultur for å bære over med forskjeller, innenfor klare rammer. Det gir grunn til uro når enkelte medlemsland tar Nato-prosesser som gissel for bilaterale uenigheter. Det har vi ikke råd til i en tid hvor truslene vel så ofte retter seg mot beslutningsprosesser som mot militære mål.

Norge må også fortsette å bygge et tett samarbeid med EU. Dette har vært en prioritet for regjeringen.

Mange av fremtidens sikkerhetsutfordringer ligger i krysningsfeltet mellom forsvar, teknologi og handel. Koordinering på felter som screening, eksportkontroll og teknologiutvikling kan både forebygge press og styrke vårt nasjonale kunnskapsgrunnlag. Her er EU og Norden naturlige partnere.

Til slutt må utenrikspolitikken forbli rotfestet i et motstandsdyktig norsk samfunn. Motstandsdyktighet handler ikke bare om kritisk infrastruktur, men vel så mye om tillit mellom folk og tillit til beslutningstagere og til politiske prosesser.

Atlanterhavstraktatens fortale om frihet, demokrati og rettsstat er ikke tomme ord, men essensielt for kollektivt forsvar. Et sterkt Nato monner lite dersom styresettet i medlemslandene råtner på rot.

Nå skal det neste kapittelet i Norges utenrikspolitiske historie skrives. Hvilke utfordringer som venter, kan ingen med sikkerhet si. Men regjeringen overleverer et forsvar som er i vesentlig bedre stand enn da vi overtok for åtte år siden, og et Norge som er enda sterkere engasjert i internasjonalt samarbeid.

Det gir et godt grunnlag for å ivareta norske interesser også fremover, og håndtere de prøvelsene som måtte komme.