Utenrikspolitisk redegjørelse 2021

President,

Hva er norsk utenrikspolitikk?

Akkurat nå, en mandag formiddag i april?

Slik begynte jeg min utenrikspolitiske redegjørelse for to år siden, men det er verdt å gjenta spørsmålet, ikke minst fordi svaret er litt annerledes nå.

I Brussel arbeides det med å koordinere vår innsats mot covid-19-pandemien med EU.

I Addis Abeba ferdigstiller ambassaden en ny avtale med en menneskerettighetsorganisasjon.  

I Stockholm arbeider man for å ivareta norsk-svensk grensepassering av varer til og fra Göteborg havn, Norges viktigste havn for eksport og import av containere.

I Moskva drøfter Norges fiskeriutsending forvaltning av fisk i Barentshavet med russiske myndigheter. 

I en åker i Colombia skal en norskstøttet humanitær organisasjon snart i gang med å fjerne miner.

Og om noen timer, i en digital debatt i FNs sikkerhetsråd i New York, vil en norsk statssekretær fremheve Den afrikanske unions bidrag til konfliktforebygging.

Summen av disse – og tusenvis andre, små og store oppgaver – er norsk utenrikspolitikk.

Disse handlingene har ofte sin egen dynamikk – og skyldes alt fra allianseforpliktelser inngått for flere tiår siden, til budsjettavgjørelser tatt her i Stortinget i desember.

Og gjennom denne summen av enkelthendelser viser Norge hva vi mener, hvilke verdier vi står for, og hvilken vei vi mener verden bør gå.

***

Det er blitt sagt at siden tusenårsskiftet har verden fått tre store sjokk: 11. september 2001, finanskrisen i 2008, og covid-19-pandemien i 2020.

En fellesnevner for disse tre vidt forskjellige begivenhetene var at alle tre kom temmelig overraskende på de fleste. Og alle tre forandret verden, om enn på vidt forskjellige måter.

Og kanskje blir det sånn neste gang også, at den neste begivenheten som virkelig forandrer verden, også kommer temmelig overraskende på oss.

Av dette kan vi trekke i hvert fall én lærdom: Enhver regjering skal selvfølgelig forsøke å forutse og forberede seg på mulige utenrikspolitiske scenarier, men dens viktigste oppgave er å bygge en solid utenriks- og sikkerhetspolitikk som kan tåle overaskende vendinger og stå seg over tid.

***

President,

I en verden som fremstår som mindre trygg og forutsigbar enn før, får vår nordiske og europeiske tilknytning stadig større betydning.

I lys av at jeg for bare 11 dager siden holdt europaredegjørelsen om viktige EU- og EØS-saker, er Norges forhold til Europa ikke del av årets utenrikspolitisk redegjørelse.

Men la meg gjøre det klart: Norges utenrikspolitikk begynner i Europa. Pandemien har demonstrert at vi må fortsette å videreutvikle og effektivisere vårt nære samarbeidet med EU og Norden.

Europa er også et verdi- og interessefellesskap. Her hører Norge hjemme.

***

Viruset som ble oppdaget for bare litt over et år siden har hatt enorme konsekvenser over hele verden. Årets redegjørelse vil handle en god del om covid-19-pandemien.

God global helse kan sees på som en utenrikspolitisk stabilisator. Pandemien er en helsekrise, men den har også utløst en sosial og økonomisk krise. Den forsterker andre kriser og får konsekvenser for blant annet matsikkerhet og fattigdom, som igjen gir økt risiko for konflikt og ustabilitet.

Så langt har over tre millioner mennesker mistet livet. Millioner av arbeidsplasser går tapt. Den økonomiske nedturen er dyp og voldsom i mange land. Tiltroen til globale verdikjeder har fått seg en trøkk.

Pandemien endrer strukturer i samfunnet: arbeid flyttes fra kontorer til folks hjem, barn tvinges ut av skolen, teknologi- og reisevaner snus opp ned, noen næringer trues av kollaps mens andre næringer får kraftig stimulans.

Eksisterende ulikheter har økt, også mellom kvinner og menn. Sårbare grupper er særlig hardt rammet. 

Land med dårlig pandemihåndtering taper vekst og prestisje, mens land som bekjemper pandemien godt vinner respekt.

Det er gode tider for populister og autoritære ledere, som misbruker lover og smittevernregler til å skyve menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper til side.

Pandemien har rammet spesielt hardt der hvor de humanitære utfordringene allerede var store. FNs samlede humanitære appell har økt med hele 40 prosent.

Om utviklingen ikke snur, når vi ikke bærekraftmålene innen 2030.                    

En verdensomspennende pandemi kan bare slås tilbake med en koordinert internasjonal respons. Pandemien fungerer på sett og vis som et forstørrelsesglass som viser hva som fungerer i det internasjonale samarbeidet – og hvor det kommer til kort.

I møte med pandemien har det vært mange eksempler på at internasjonale organisasjoner og forskjellige internasjonale koalisjoner har gjort en formidabel innsats. Samtidig har pandemien også synliggjort svakhetene i globalt samarbeid, som verken er så handlekraftig eller koordinert som vi skulle ønske.

Denne gangen var det svakhetene i helsesamarbeid som ble tydeliggjort.

Tilsvarende svakheter finner vi i det globale samarbeidet mot klimaendringer, stabilitet i finansmarkedene, fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling. Og på flere andre områder.

En av denne pandemiens lærdommer er at det haster å styrke den globale helsearkitekturen. Men vi må også jobbe for å styrke andre områder hvor den internasjonale arkitekturen er for svak. 

***

Norge har tatt på seg en lederrolle i det som for tiden er blant verdens viktigste oppgaver, nemlig å sikre rettferdig og likeverdig global tilgang til vaksiner, medisiner og tester. Sammen med Sør-Afrika er Norge med-leder av fasiliteringsrådet for den internasjonale koalisjonen for bekjempelse av koronapandemien, den såkalte «Access to Covid-19 Tools Accelerator» , forkortet til ACT-A.

ACT-A har bidratt til å utvikle vaksinekandidater og hurtigtester i et tempo verden aldri tidligere har sett. Vaksinepilaren Covax har så langt sikret avtaler om mer enn to milliarder vaksinedoser innen 2021.

Utrullingen av vaksiner gjennom Covax er i gang. Over 38 millioner vaksinedoser er så langt fordelt til over 100 land, og vaksineringen er i gang i blant annet Rwanda, Angola, Kenya og Nigeria. Vi samarbeider også tett med EU om viderefordeling av ekstra doser.

Satsing på global helse og vaksiner har stått sentralt i norsk utenriks-, utviklings- og helsepolitikk i en årrekke. Vi var blant initiativtakerne til vaksinekoalisjonen Cepi og vaksinealliansen Gavi.

Regjeringen har siden starten av pandemien støttet opp om lederskapet til Verdens helseorganisasjon (WHO). Vi ønsker å styrke WHOs lederrolle ytterligere – samtidig som vi ser at for å bekjempe en pandemi trenger vi tverrsektorielt samarbeid som går langt utover helsesektoren.

WHO har en viktig rolle for å fremskaffe ny kunnskap for å begrense og nedkjempe covid-19 og fremtidige pandemier. For å få til dette må WHO ha den nødvendige tilliten hos alle sine medlemsland. Dette krever økt åpenhet og samarbeid.

Norge er et lite marked og en fullskala-egenproduksjon av legemidler er ingen realistisk opsjon. Pandemien har vist oss hvor avhengig vi er av eksport fra produksjonsland og internasjonalt samarbeid for tilgang til smittevernutstyr, vaksiner og andre legemidler.

Europeisk samarbeid vil være grunnsteinen i Norges fremtidige beredskap. Vi må se de globale løsningene i sammenheng med de europeiske.

Italias statsminister og Europakommisjonens president har invitert statsminister Solberg til å delta på et globalt helsetoppmøte innenfor rammen av G20 21. mai. Hovedsaken på møtet er styrking av global helsesikkerhet og fremtidig pandemiberedskap.

Og kanskje øker pandemien også forståelsen for behovet for politiske initiativ i bredere forstand enn bare på helseområdet. USA under Biden-administrasjonen har bidratt med ny energi i en rekke internasjonale samarbeidsprosesser. Fra tanker om en global minstesats for selskapsbeskatning til samtaler med fremvoksende økonomier om økte reduksjonsforpliktelser på klimautslipp. På en del områder er det nå frigjort energi som kan ende opp med å bygge opp forpliktende internasjonalt samarbeid, i kontrast til flere år hvor mye energi er brukt på å forhindre forvitring og nedbygging av multilateral styring.

Det er i så fall en utvikling vi har jobbet for og vil bidra til å akselerere. Det gir potensielt et spillerom for det konstruktive diplomatiet, hvor vi skal se etter mulighetene det gir til å påvirke nye initiativ og strukturer som trer frem.

***

I møte med globale kriser kan det være fare for at vi overdriver det unike og historiske ved endringene vi opplever.

Det er ikke vanskelig å finne kortsiktige utslag av storpolitisk karakter, men det er ikke sikkert de geopolitiske virkningene av covid-19 historisk sett blir så dominerende som vi tenker nå som vi står midt i det. Som professor Joseph Nye har minnet oss om: spanskesyken tok livet av flere mennesker enn første verdenskrig. Likevel var det krigen – ikke pandemien – som forandret verden.

For Norge ser ikke det sikkerhetspolitiske landskapet fundamentalt annerledes ut i dag enn på samme tid i fjor.

Russland forblir en viktig faktor i vår sikkerhetspolitikk, USA er vår viktigste allierte, og vi trenger fortsatt et nært samarbeid med allierte og partnere i Europa. Utenlandsk etterretnings- og påvirkningsaktivitet forblir en betydelig trussel mot norske interesser.

Forholdet mellom Russland og Vesten forblir anstrengt, ikke minst på grunn av et betydelig verdi- og interessegap. Den politiske utviklingen i Russland går i en tydelig autoritær retning, med stadig mindre frihet og sterkere represalier mot opposisjonelle og uavhengige media og institusjoner. Landets militære modernisering fortsetter, og ledsages av kraftig antivestlig retorikk. Dette er bekymringsfullt, og utviklingen viser ingen tegn til å avta.

Russland er også vårt naboland. Felles geografi gir oss felles utfordringer som best kan møtes i fellesskap. Det er i vår interesse å ha et fungerende praktisk samarbeid og bred politisk kontakt med Russland.

I løpet av de siste ukene har Russland trappet opp spenningen i og rundt Ukraina gjennom utplassering av store militære styrker. Russland viser med dette fortsatt vilje til å bruke militære trusler for å oppnå politiske mål. Samtidig har det vært en kraftig økning i antallet våpenhvilebrudd i Øst-Ukraina. Denne er drevet av de væpnede gruppene, som Russland forsyner med våpen, utstyr og personell.

Jeg ba i forrige uke Russland trekke tilbake sine nylig utplasserte militære styrker og bidra til at de russisk-støttede væpnede gruppene stanser våpenhvilebruddene i Øst-Ukraina. Norge støtter konsistent Ukrainas suverenitet og territorielle integritet innenfor internasjonalt anerkjente grenser. Dette gjør vi i ulike fora, som OSSE og FN.

Vi har en stund vært vitne til betydelige forskyvninger av særlig økonomisk, men også militær og politisk makt. Kinas posisjon som fremvoksende stormakt er ikke lenger en teoretisk mulighet, men et faktum. Konsekvensene av, og reaksjonene på, disse forskyvningene ser vi nå stadig tydeligere. De siste årene har konflikt og rivalisering mellom USA og Kina vokst frem til å bli et dominerende omdreiningspunkt i internasjonal politikk.

Rivaliseringen stikker dypt, og omfatter økonomi, teknologi, sikkerhet og ideologi, og ser ut til å bli langvarig. Amerikanske tiltak – og kinesiske mot-tiltak – rulles ut på stadig flere områder. Dette får konsekvenser også for oss.

Kina har hatt en enorm økonomisk framgang og reduksjon av fattigdom de siste tiårene. Vi trenger et konstruktivt samarbeid med Kina på flere områder for å løse globale utfordringer. Vår engasjementslinje overfor Kina ligger fast. Samtidig som vi må erkjenne at Kina ofte står langt fra oss verdimessig.

Utviklingen i Hongkong og i Xinjiang er veldig alvorlig. Vi oppfordrer kinesiske myndigheter til å respektere menneskerettighetene, stoppe vilkårlig frihetsberøvelse av uigurer og andre minoriteter, og tillate uhindret adgang til regionen for FNs høykommissær for menneskerettigheter.

Vår bekymring angående Xinjiang og Hongkong har vi gjentatte ganger tatt opp i møter med kinesiske myndigheter, inkludert med Kinas utenriksminister da han besøkte Oslo i august.

Vi følger også med på Kinas interesser og potensielle framtidsambisjoner i våre nærområder.

Stormaktrivalisering fører også til at økonomisk globalisering er under press. Voksende proteksjonisme og utfordringer i Verdens handelsorganisasjon kan gjøre det mer krevende å sikre verdikjeder, teknologi og kritisk infrastruktur uten å gå på akkord med global frihandel.

Fjorårets reduserte økonomiske aktivitet førte til at de globale klimautslippene faktisk gikk ned i 2020. Men selv om overgangen fra fossile til fornybare energikilder går raskere enn spådd inntil nylig, preger konsekvensene av klimaendringene verden i stadig større grad.

Ikke minst i Arktis, hvor varmere klima og smeltende havis endrer regionen dramatisk.

Ni prosent av Norges innbyggere lever i nord, og vi er dermed det landet i verden hvor størst andel av befolkningen bor nord for polarsirkelen.

Norge går nå inn i det siste halvåret som formann i Barentsrådet. Arbeidet med kunnskap, helse, ungdom og folk-til-folk-dimensjonen, og ikke minst tillit over landegrensene er av stor betydning for oss.

I den nye nordområdemeldingen slår regjeringen fast at nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Og rett etterpå skal vi behandle nordområdemeldingen, og jeg vil utdype mer da.

***

President,

Covid-19 er ikke bare en helsekrise. Det er en økonomisk og sosial krise, en menneskerettighetskrise, og det er en krise for jenters og kvinners rettigheter og likestilling.

Pandemien forsterker det presset mot menneskerettigheter som vi har vært vitne til det siste tiåret – inkludert på vårt eget kontinent. Ifølge svenske Varieties of Democracy levde hele 68 prosent av verdens befolkning i autokratier ved utgangen av 2020 – mot 48 prosent i 2010. Det har gått i feil retning i en stund.

Med covid-19 har demokratiske og rettsstatlige prinsipper blitt ytterligere utfordret. Vi har sett ledere med autoritære hensikter misbruke pandemien til å tilrane seg økt makt, og til å kneble kritiske røster.

Aktiv desinformasjon undergraver mange steder arbeidet med å begrense smitteutviklingen. Det har også ført til økt polarisering og en ny bølge av hatefulle ytringer mot marginaliserte og sårbare grupper i mange land.

Voksende fattigdom og manglende skoletilbud gjør barn mer utsatte for vold og overgrep. Forekomsten av barnearbeid øker. Å sikre at barn vender tilbake til skolen forblir en sentral prioritering. Jenter er spesielt utsatt – FN anslår at ytterligere elleve millioner jenter vil måtte avslutte skolegangen som følge av covid-19.

Vi har sett en alvorlig økning i kjønnsbasert vold og vold i nære relasjoner verden over. Barneekteskap, mødredødelighet og antall uønskede svangerskap øker. Pandemien har også forverret situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne.

Bildet er dramatisk og forstemmende, selv om det finnes enkelte lyspunkter. 

Vi har fra starten av holdt fast på at alle bidrag til gjenoppbygging etter pandemien må ha menneskerettighetene og et likestillingsperspektiv i bunn. Regjeringen har satt inkludering av mennesker med nedsatt funksjonsevne høyt og vil neste år være vertskap for et toppmøte, Global Disability Summit, sammen med sivilsamfunn.

Vi viderefører det tette samarbeidet for menneskerettighetsfremme med en rekke sivilsamfunnsorganisasjoner. Vi gir fleksibilitet fra vår side, slik at våre partnere kan tilpasse seg og beskytte MR-forsvarere, ytrere, og utsatte grupper på bakken. 

Vi tar kampen internasjonalt for kvinners deltakelse i økonomiske og politiske beslutninger, og for kvinners og jenters menneskerettigheter under – og etter – pandemien, inkludert seksuell og reproduktiv helse og rettigheter.

Det siste er allerede blitt litt lettere etter at USA har fått ny administrasjon. Biden-administrasjonens raske avskaffelse av den såkalte Mexico City policy, som Norge har uttrykt sterk motstand mot, var et uhyre viktig signal – både politisk og praktisk.

Jeg ser fram til at vi nå kan gå fra å bruke det meste av ressursene og energien på å forsvare etablerte rettigheter og kjempe mot tilbakeslag, til å kunne fremme og styrke det globale normative rammeverket.

Som å jobbe med ytringsfrihet – en sentral utenrikspolitisk prioritering. For er det én ting pandemien har minnet oss på, så er det ytringsfrihetens verdi. Både i seg selv, som forutsetning for demokrati og som middel for å beskytte og fremme andre rettigheter.

Til sommeren vil regjeringen legge frem en ny internasjonal strategi for ytringsfrihet, som vil tydeliggjøre norske prioriteringer. I strategien vil vi legge vekt på både mediemangfold og pressefrihet, sikkerhet for journalister, digital sikkerhet og ytringsfrihet for kvinner og jenter, minoriteter og kunstnere.

I lys av den alvorlige situasjonen for menneskerettighetene globalt vil jeg fremheve den nye sanksjonsloven som trådte i kraft fredag i forrige uke. Loven innebærer at vi nå raskt og effektivt kan gjennomføre EUs restriktive tiltak som Norge slutter opp om, i norsk rett – også med økonomiske frystiltak. Det gjelder blant annet EUs nye sanksjonsregime mot alvorlige menneskerettighetsovergrep.

***

President,

Pandemien har ført til en forverring i den globale humanitære situasjonen. Aldri tidligere har vi vært vitne til en så dramatisk økning i humanitære behov.

Hele 235 millioner mennesker har i år behov for beskyttelse og humanitær assistanse. Om de var innbyggere i ett land, hadde det vært verdens femte største.

Derfor har regjeringen gjennom en rekordhøy humanitær støtte på 6,3 milliarder kroner for 2021 styrket innsatsen for blant annet beskyttelse av sivile, matsikkerhet og innsats for mennesker på flukt i land rammet av kriser og konflikt.

Vi var både i fjor og i år tidlig ute med utbetaling av kjernestøtten til de humanitære FN-organisasjonene og støtte til FNs nødhjelpsfond. Dette er viktig for å sikre at organisasjonene har forutsigbarhet og fleksibilitet til å respondere på raskt skiftende humanitære behov.

Støtten til Verdens matvareprogram (WFP) er økt betydelig, fra 300 til 800 millioner kroner, og til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) fra 380 til 680 millioner kroner. Med dette bidro vi blant annet til at WFP kunne ivareta sitt globale ansvar for logistikk og transport av nødhjelp til tross for nedstengning og andre hindringer.

Vi har også gitt de norske humanitære organisasjonene større fleksibilitet til å omprioritere innsatsen etter hvor behovene er størst. Flyktninghjelpen, Norges Røde Kors, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Redd Barna og Caritas har nylig fått utbetalt 1,7 milliarder kroner til sitt humanitære arbeid i 2021.

Innen utgangen av året vil vi ha levert på løftet regjeringen ga under den internasjonale konferansen om seksuell og kjønnsbasert vold i humanitære krisesituasjoner som vi arrangerte i Oslo for snart to år siden. Der annonserte vi en milliard kroner i humanitær støtte til styrket beskyttelse mot SGBV og økt tilgang seksuelle og reproduktive helsetjenester i kriserammede områder.

Pandemien har demonstrert at Norges vektlegging av ubundet kjernestøtte til internasjonale organisasjoner er viktig.

Slik fleksibel finansiering har vært med på å åpne for multilaterale krafttak mot covid-19, som vil være sentrale for å få hjulene i gang igjen i fattige land, og for å motvirke store tilbakeskritt i arbeidet med bærekraftmålene.

***

Det er ti år siden den såkalte «Arabiske våren» startet med påfølgende konsekvenser for mange land i regionen.

I Syria utviklet tragedien seg som vi alle kjenner. I ti år har vi vært vitne til ufattelige menneskelige lidelser, ødeleggelser og brutalitet. En generasjon unge syrere har tapt både skolegang og muligheter. Over en halv million mennesker er drept og over tolv millioner syrere har måttet flykte fra sine hjem.

Norge har i løpet av disse årene stilt opp for den syriske befolkningen gjennom den største norske humanitære innsatsen noensinne. Siden 2011 har Norge gitt over 15 milliarder kroner til bistand i Syria og nabolandene Libanon, Jordan og Tyrkia.

Norge er fortsatt det landet i verden som har gitt mest i humanitær bistand til Syria-krisen per innbygger. I 2021 vil vi bidra med ytterligere 1,6 milliarder kroner til bistand i Syria og nabolandene for at flyktninger og internt fordrevne skal få dekket sine grunnleggende behov og rettigheter til helse og utdanning.

Det er også ti år siden Norge deltok i operasjonen da FNs sikkerhetsråd ga mandat for å beskytte sivilbefolkningen mot angrep fra Gaddafi-regimet i Libya.

Utviklingen i årene etter den internasjonale kampanjen har ikke vært som ønsket. Mangelen på felles institusjoner har gått ut over både sikkerheten og leveranser av offentlige tjenester til en hardt prøvet befolkning. Ulike militser, fremmedkrigere og væpnede grupper har kjempet om kontroll av landområder og ressurser. Ulovlig menneskehandel, smugling og spredning av libyske våpenlagre har ført til økt destabilisering av regionen.

I likhet med Syria har konflikten i Libya vært internasjonalisert med innblanding fra regionale og internasjonale aktører. Disse har plassert soldater i Libya og trosset våpenembargoen innført av FN.

Det er nå er viss positiv utvikling i Libya. I mars ble en libysk nasjonal samlingsregjering gitt tillit av et parlament som møttes for første gang på mange år. Interimsregjeringen skal forberede Libya på president- og parlamentsvalg 24. desember i år – på dagen 70 år etter at Libya fikk sin selvstendighet.

Norge gir sin fulle støtte til den politiske prosessen Libya står foran og FNs arbeid i landet. Mange utfordringer vil møte de libyske lederne framover. Veien fremover kan bli krevende. Jeg skal ha et digitalt møte med Libyas nye statsminister i begynnelsen av neste uke. 

Etter revolusjonen i Sudan i 2019 står landet fortsatt midt i en overgangsprosess. Selv om utfordringene er mange, tar Sudan viktige skritt i en nødvendig reformprosess og for å normalisere sitt forhold til det internasjonale samfunn. Norge bidrar sammen med nære allierte og venner.   

Utviklingen i Midtøsten har en direkte innvirkning på Europa og Norge. Det opplever vi bl.a. med flyktningestrømmene og gjennom kampen mot ISIL. Norge fortsetter å engasjere seg for å skape varige fredsløsninger i mange av konfliktene i Midtøsten, inkludert i Syria, Libya, Jemen og den israelsk-palestinske konflikten.

***

President,

Merkesteinene i vår egen sikkerhetspolitikk ligger i stor grad fast.

La meg peke på tre slike:

• Forpliktende internasjonalt samarbeid,
• sterke transatlantiske bånd
• og nært samarbeid i Europa. 

Som før pandemien, er Norge fortsatt best tjent med en internasjonal rettsorden, hvor avtaler og forpliktende samarbeid binder stormaktene på viktige områder.

Ikkespredningsavtalen (NPT) er grunnmuren i det multilaterale nedrustnings- og ikkespredningsregimet. Tilsynskonferansen i 2010 vektla tre viktige prinsipper for nedrustning: åpenhet, verifikasjon og irreversibilitet. Norge har tatt ansvar internasjonalt for å fremme arbeidet for verifikasjon, og vil også lede FNs andre ekspertgruppe om dette. Innsatsen for verifikasjon vil være et viktig bidrag til neste tilsynskonferanse for NPT.

Norge vil også ta initiativ til å utvikle en felles forståelse av hva prinsippet om irreversibilitet betyr i praksis. Dette handler om at vi på tvers av land må komme til enighet om hva som kreves for at man kan ha tillit til at en gjennomført nedrustning av kjernevåpen ikke kan reverseres. Som med verifikasjonsarbeidet mener vi dette er et felt hvor statene kan samarbeide, hvor vi kan bringe ny giv til arbeidet med nedrustning – og ikke minst motvirke polarisering.

USA har de siste månedene vist vilje til på nytt å engasjere seg i nedrustnings- og rustningskontrollarbeid. Forlengelsen av New Start-avtalen med fem år var en god beslutning. Det gir tid til å videreutvikle avtalen, øke ambisjonsnivået og inkludere nye land i den. Vi trenger en avtale som omfatter alle typer atomvåpen. Og vi trenger ytterligere reduksjoner i antall kjernevåpen. Det blir ingen enkel oppgave, men det er positivt at viljen til å forsøke er tilstede. Norge er klar til å bistå.

Det er bekymringsfullt at land som Russland og Kina har bidratt til et økt rustningspress. Vi oppfatter Storbritannias nye gjennomgang av sikkerhets- og forsvarspolitikken som et tilsvar på dette. Dette er ikke en ønsket utvikling. Vi har formidlet vårt syn til Storbritannia.

Den teknologiske utviklingen har gjort det mulig å utvikle våpen som ikke omfattes av gjeldende avtaleverk. Et nytt, effektiv rustningskontrollregime er avhengig av at stormaktene blir enige om avtaler som speiler den nye sikkerhetspolitiske, militære og teknologiske virkeligheten.

***

Amerikanerne velger selv sin president, men det er liten tvil om at valget har stor betydning globalt, og også for oss.

Den nye administrasjonen vektlegger internasjonalt samarbeid og koordinering med allierte og venner. Biden vil reengasjere USA i det globale helsearbeidet og USA forblir medlem av Verdens helseorganisasjon. Det er viktig.

Biden tok USA raskt inn i Paris-avtalen igjen. Han har invitert statsminister Solberg og 40 andre internasjonale ledere til et eget klimatoppmøte torsdag denne uka. Og ambisjonsnivået i klimapolitikken er høyt. Regjeringen ønsker å styrke Norges samarbeid med USA både på klimaområdet og helseområdet, både bilateralt og i ulike internasjonale engasjement. Vi har vært tidlig ute for å komme i dialog med Biden-administrasjonen om felles interesser og muligheter for slikt samarbeid.

Aller viktigst for oss er vår tette sikkerhetspolitiske relasjon til USA. Det er ingen tvil om at USA er vår viktigste allierte. Vi samarbeider tett, både bilateralt og gjennom Nato. Regjeringen mener det likevel er rom for å styrke det bilaterale samarbeidet ytterligere. Samtidig ønsker vi det fornyede og forsterkede amerikanske engasjementet i Nato velkommen.

Når båndene til USA har vært så nære over så mange tiår, skyldes det at vi har et forhold som ikke bare er bygget på felles interesser og en lang historie. Det er også bygget på felles demokratiske verdier.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at disse verdiene ble utfordret etter presidentvalget i november. Det fant sted en systematisk undergraving av valgresultatet, som kulminerte med stormingen av Kongressen 6. januar. For Norge og andre demokratiske land var det viktig å si tydelig fra om at det var uakseptabelt angrep på demokratiet, og at den avtroppende presidenten bar et betydelig politisk ansvar for det som skjedde.

***

Norge og USA har forhandlet fram en tilleggsavtale om forsvarssamarbeid. Den moderniserer og supplerer de avtalene vi allerede har. Denne tilleggsavtalen, Supplementary Defence Cooperation Agreement – forkortet til SDCA - er et viktig bidrag til regjeringens arbeid med å styrke forsvaret av Norge. Avtalen ble godkjent i statsråd på fredag.

Forsvaret av Norge skjer langs tre hovedlinjer: Den nasjonale forsvarsevnen, det kollektive forsvaret i Nato og bilateral støtte og forsterkninger fra nære allierte som USA.

Kjernen i dette forsvarskonseptet er at allierte øver og trener hos oss jevnlig, og aller helst sammen med norske styrker. På den måten blir sikkerhetsgarantien og forsterkningen troverdig. Alternativet til forsterkning av Norge i krise og krig ville vært permanent, alliert tilstedeværelse. Det ville ikke vært i tråd med norske interesser, og det ville vært i strid med basepolitikken. Derfor legger vi til rette for at allierte kan forsterke oss hvis det blir nødvendig. Det gjøres gjennom øving, trening, forhåndslagring og investeringer – sentrale elementer i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk gjennom mange tiår.

Vi jobber hele tiden med å videreutvikle, modernisere og oppdatere samarbeidet med våre allierte. Avtalen vi har forhandlet fram bekrefter det nære forholdet og mer enn 70 års godt sikkerhetspolitisk samarbeid mellom Norge og USA i rammen av Nato. Den viser også den viktige posisjonen Norge har som Nato i nord.

Regjeringen er fornøyd med at vi har kommet til enighet med USA om denne avtalen. I praksis betyr denne avtalen at vi legger til rette for relevant samtrening og at USA enda bedre kan støtte Norge i en krise eller krig. Det er viktig for Norges sikkerhet og norske interesser.

Denne avtalen legger til rette for amerikansk militær aktivitet i Norge og for at USA eventuelt kan gjøre investeringer i infrastruktur i Norge.

Det er norske myndigheter som vurderer og godkjenner alliert aktivitet på norsk jord, i norsk luftrom og i norske farvann. Det vil fortsatt gjelde også for amerikansk militær aktivitet.

Avtalen vi nå har inngått innebærer ingen endringer i viktige norske sikkerhetspolitiske prinsipper. Det har vært en helt grunnleggende forutsetning for regjeringen for å inngå avtalen. Avtalen slår uttrykkelig fast at norsk basepolitikk gjelder. Det vil ikke bli aktuelt å åpne for baser for utenlandske kampstyrker i Norge i fredstid. På samme måte slår avtalen fast at norsk atom- og anløpspolitikk gjelder. Vi vil legge fram både en samtykkeproposisjon og en lovproposisjon i høstsesjonen, der Stortinget vil ta stilling til avtalen og nødvendige lovendringer.

***

Natos militære styrke hviler på det politiske samholdet. Derfor iverksatte alliansen en refleksjonsprosess etter ledermøtet i London i 2019. Prosessen har skapt en viktig debatt både om prioriteringer og om hvordan Nato kan revitaliseres som politisk konsultasjonsforum.

Generalsekretær Stoltenberg har, under overskriften Nato 2030, tatt denne diskusjonen videre med konkrete forslag til hvordan Nato kan endres og styrkes som politisk allianse. Nato 2030 blir en hovedsak ved toppmøtet senere i år.

Regjeringen ønsker debatten i Nato velkommen. Vi er åpne for konkrete tiltak for å styrke alliansen, med nye møteformater og hyppigere møter på politisk nivå. Generalsekretæren har også foreslått en betydelig styrking av fellesfinansieringen. Dette er et forslag vi vurderer nøye, og som er til diskusjon i alliansen.

Først og fremst er det positivt at Nato 2030 har satt fokus på hvordan alliansen skal håndtere nye sikkerhetsutfordringer som klimaendringene, ny teknologi  og hybride trusler. Dette vil følges opp ved at toppmøtet trolig gir klarsignal til å starte arbeidet med å revidere Natos strategiske konsept. Dagens strategiske konsept er fra 2010, og er ikke tilpasset dagens sikkerhetspolitiske situasjon.

For 20 år siden kom Natos artikkel V for første og hittil eneste gang til anvendelse som et svar på terrorangrepet i USA den 11. september. Trump-administrasjonen tok en beslutning om å trekke amerikanske styrker ut av Afghanistan innen 1. mai i år gjennom avtalen de inngikk med Taliban om å starte fredsforhandlinger mellom den afghanske regjeringen og Taliban. Biden-administrasjonen har nå gjennomgått politikken for Afghanistan. På Natos felles utenriks- og forsvarsministermøte 14. april ble det besluttet å trekke samtlige militære styrker ut Afghanistan. Uttrekket begynner 1. mai og skal være fullført i løpet av september 2021. 

Dette er en beslutning regjeringen fullt ut støtter – vi gikk inn i Afghanistan sammen og vi går ut sammen.

Isaf, avløst av Resolute Support Mission, er Nato største operasjon siden dannelsen i 1949. Den går nå inn i siste fase. Nato startet for en tid siden planleggingen av hvordan uttrekket av styrken skal foregå. For Norge har det hele tiden vært en forutsetning at uttrekket må skje på en ryddig og koordinert måte. Taliban har signalisert at de nå kan komme til å angripe allierte styrker. I tiden framover vil vår hovedprioritet være sikkerheten til styrkene våre.

Vi konfronteres med krevende problemstillinger, og står i valget mellom mer eller mindre dårlige løsninger. Vi og våre allierte har ofret menneskeliv og brukt store summer på å skape et stabilt og fremtidsrettet Afghanistan, som ikke utgjør en fremtidig terrortrussel mot omverdenen og som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter for sine innbyggere.

Mye er oppnådd de siste 20 årene. Samtidig er utviklingen i Afghanistan fortsatt hemmet av konflikt. Afghanerne må selv eie og lede en prosess frem mot fred. I tillegg har de regionale aktørene en viktig rolle. 

I fredsprosessen arbeider vi for å sikre at de resultatene som er oppnådd gjennom 20 år i størst mulig grad blir bevart -- spesielt at kvinners rettigheter, jenters rett til skolegang og inkludering av etniske og religiøse minoriteter blir ivaretatt. Samtidig som Nato forbereder uttrekk av styrkene, fortsetter de diplomatiske anstrengelsene for å få til en fredsavtale mellom partene. Det finnes ikke enkle eller risikofrie løsninger framover, men konflikten kan ikke løses militært. 

I Doha, der fredsforhandlingene finner sted, bistår vi sammen med FN og et lite utvalg land Qatar i deres vertskapsrolle og er tilstede med et lite team.

For å sikre fortsatt positiv utvikling i Afghanistan er det viktig å opprettholde et høyt bistandsnivå. Det forutsetter at samfunnet fortsetter å bygges på verdier vi kan identifisere oss med, og at det gjøres klare framskritt i korrupsjonsbekjempelsen. Vi må være forberedt på at det internasjonale samfunn kan stå overfor krevende kompromisser i prosessen fremover.

***

President,

Paris-avtalen er et rammeverk for det internasjonale samarbeidet som er påkrevd for nødvendige reduksjoner i klimagassutslipp. Men jobben var ikke gjort i Paris, og samarbeidet under avtalen må styrkes.

EU, Kina, Japan og Sør-Korea kom med nye klimamål i 2020. Næringslivsaktører og investorer er i økende grad er pådrivere, og USA har nå store ambisjoner. Dette gir grunnlag for håp.

FNs klimakonferanse i Glasgow i november må styrke ambisjonene for å nå Paris-avtalens langsiktige mål – og for gjennomføringen av avtalen. Dessverre ser vi at kun rundt 40 prosent av landene som signerte avtalen har levert oppdaterte eller forsterkede mål. Det er viktig at alle land, og særlig store utslippsland, oppdaterer eller melder inn nye mål så fort som mulig.

Norge var tidlig ute og forsterket vårt mål under Paris-avtalen allerede i februar i fjor. Vi forsterket vårt mål kraftig, fra minst 40 prosent kutt innen 2030, til minst 50 opp mot 55 prosent kutt sammenlignet med 1990. Klimaplanen regjeringen presenterte i januar er et taktskifte i norsk klimapolitikk.

Samtidig skal Norge fortsette å ta sin del av ansvaret for å bistå fattige land med klimafinansiering. Det er de mest sårbare som rammes hardest av klimaendringene.

Forrige uke lanserte regjeringen en ny strategi for klimatilpasning, forebygging og sultbekjempelse i utviklingsland. Regjeringen vil blant annet bidra til å forebygge sultkatastrofer og matrelaterte kriser ved å styrke mekanismer for tidlig varsling, kombinert med økonomisk støtte når en krise varsles.                                                          

***

Havet og havnæringene vil spille en nøkkelrolle i gjenreisningen av den globale økonomien. Et sterkt internasjonalt blå-grønt havsamarbeid er derfor viktigere enn noen gang.

På tampen av 2020 lanserte Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi sine konklusjoner. Havpanelet er et eksempel på nyskapende multilateralisme. På initiativ fra statsminister Solberg har 14 stats- og regjeringssjefer fra hele verden kommet sammen og dannet en «koalisjon av villige» for å gå i bresjen for en ambisiøs havpolitikk.

Panellandene har forpliktet seg til å innføre en planmessig, bærekraftig forvaltning av 100 prosent av sine hav- og kystområder under nasjonal jurisdiksjon innen 2025.

Panelet oppfordrer samtidig alle andre kyststater til å sikre det samme innen 2030. Dette vil innebære bokstavelig talt et vannskille i arbeidet for å sikre rene, sunne og produktive hav for fremtidige generasjoner. Regjeringen er opptatt av at havet må bevares for å sikre fremtidig bruk og bærekraftig økonomi.

Organiseringen av Havpanelets arbeid, med det nære samspillet mellom politikk, forvaltning, eksperter og eksterne miljøer, kan fremholdes som et vellykket eksempel på innovasjon i internasjonalt samarbeid.

Det har resultert i ny og viktig kunnskap både om alvoret i havets helsetilstand, og betydningen av havet for menneskers velferd og for den globale økonomien. I et krevende internasjonalt landskap, kan Havpanelets arbeidsmetode være en modell også på andre områder. 

Slike koalisjoner kan være et tillegg til de etablerte multilaterale strukturene. Slik kan man utvikle effektive samarbeidsformer som over tid kan løftes inn i det etablerte multilaterale systemet.

Som en stor havnasjon har vi mye å vinne på å ta ansvar og lede an i det internasjonale arbeidet for sunne og produktive hav. Vi jobber blant annet med å skape tilslutning til en global avtale mot marin forsøpling. 

***

Norge sitter nå i styrene for både Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW).

Vi går nå inn i siste halvår som styremedlem i IAEA. Byrået har som en av sine fremste oppgaver å kontrollere at kjernefysisk teknologi kun benyttes til fredelige formål. Selv gjennom pandemien har byrået opprettholdt sin inspeksjonsaktivitet over hele verden.

Inspeksjonene IAEA utfører er helt sentrale for atomavtalen med Iran (JCPOA). IAEA har rapportert fortløpende om nye tiltak det iranske atomprogrammet som er i strid med avtalen.

Norge har uttrykt dyp bekymring for Irans manglende etterlevelse. Beslutningen om å anrike uran opp mot 60% er nok et urovekkende skritt i feil retning.

Norge mener atomavtalen – som skal hindre Iran i å utvikle et kjernefysisk våpen – er viktig for regional og internasjonal sikkerhet.

De pågående samtalene i Wien viser at partene er villige til å utforske muligheter for USAs retur til og Irans fulle etterlevelse av atomavtalen. Dette er svært vanskelige diskusjoner som kan ta tid. Vi oppfordrer partene til å fortsette dialogen.

IAEAs inspeksjoner vil også bli avgjørende dersom det på et tidspunkt kan finnes en politisk løsning med Nord-Korea. Et internasjonalt, uavhengig og troverdig kontrollsystem støtter opp om Sikkerhetsrådets arbeid for politiske løsninger.

Vi bruker styreplassen til å støtte opp om IAEAs arbeid, understreke generaldirektørens uavhengighet, og hegne om inspeksjonsregimets integritet.

Norges toårsperiode som medlem av eksekutivrådet i OPCW startet i mai 2020. OPCWs dagsorden er fremdeles preget av bruk av kjemivåpen i Syria og forgiftningen av Aleksej Navalnyi.

Russland og dets likesinnede arbeider aktivt for å svekke OPCWs ledelses og sekretariatets autoritet og legitimitet. Norge har både i eksekutivrådet og i Sikkerhetsrådet uttrykt full tillit til OPCW. Norge fortsetter å gi full støtte til OPCWs arbeid framover.

Sammen med 57 andre land er Norge tilsluttet en felles uttalelse som utvetydig fordømmer bruken av et kjemisk våpen mot Navalnyi. Vi arbeider også for et vedtak under statspartsmøtet for kjemivåpenkonvensjonen som finner sted denne uka om å frata Syria en del rettigheter under konvensjonen. Vedtaksforslaget er begrunnet i at OPCW har funnet rimelig grunn til å tro at syriske luftstyrker sto bak bruk av kjemivåpen ved tre ulike anledninger i 2017. I forrige uke kom OPCW med en ny rapport om et tilfelle av bruk av kjemivåpen i februar 2018, hvor de igjen finner rimelig grunn til å tro at det var syriske luftstyrker som sto bak.

Vi jobber for at OPCW og IAEA fungerer etter hensikten og har de ressursene som trengs. I Sikkerhetsrådet gir vi konsekvent full støtte til IAEAs og OPCWs integritet og uavhengighet.

Norges interesser fremmes gjennom en regelbasert verdensorden og internasjonalt forpliktende samarbeid. Vår plass i FNs sikkerhetsråd, IAEA og OPCW er viktige arenaer for arbeidet med internasjonal fred og sikkerhet.

***

President,

Jeg er glad for Stortingets interesse for Norges medlemskap i Sikkerhetsrådet. I tråd med vedtaket i februar vil en del av årets redegjørelse omhandle dette. Jeg viser for øvrig til min redegjørelse om Sikkerhetsrådet i desember, og det vil også komme en redegjørelse til høsten.

I FNs sikkerhetsråd preger pandemien arbeidet – i både form og innhold.

Enn så lenge er det fortsatt virtuelle møter som er hovedregelen i Sikkerhetsrådet. Vi ser fram til den dagen vi nok en gang kan samles rundt bordet i sikkerhetsrådssalen.

Til tross for nye arbeidsformer, og de begrensningene dette legger på diplomatisk arbeid, har Sikkerhetsrådet opprettholdt et høyt aktivitetsnivå.

***

President,

FNs generalsekretær Antonio Guterres tok tidlig under pandemien til orde for en global våpenhvile som et bidrag i pandemibekjempelsen. Den siste covid-19-resolusjonen (2565) i Sikkerhetsrådet oppfordrer til reelle våpenhviler og økt humanitær tilgang og sikkerhet for sivilbefolkningen.

Gjennom våre nettverk og i kraft av vår rolle som tilrettelegger oppfordret vi parter i konflikt til å inngå slike humanitære våpenhviler. På Filippinene svarte partene med midlertidig stans i kamphandlingene, mens det i Colombia fikk positive humanitære konsekvenser at ELN-geriljaen tok et første skritt i samme retning. Norge har også bidratt til humanitær dialog mellom parter i enkelte konflikter, som i Venezuela.

Men resultatene av generalsekretærens appell har dessverre så langt likevel ikke vært tilstrekkelige, og tilgang til vaksinering i konfliktområder forblir en særskilt utfordring.

Pandemien gir økt grobunn for konflikt og vanskeliggjør parters fredsbestrebelser. Pandemien gir økt grobunn for konflikt og vanskeliggjør parters fredsbestrebelser. Norge har prioritert å opprettholde vår fredsdiplomatiske innsats, for å kunne bidra til fremgang i ulike fredsprosesser. Økt bruk av digitale plattformer har senket terskelen for inkludering av ulike samfunnsgrupper i dialogarbeid og fredsprosesser. Dette er en positiv trend, som vi vil bygge på også etter at pandemien er over.  

***

En norsk hovedprioritering i Sikkerhetsrådet er å skape større aksept for sammenhengen mellom klimaendringer og sikkerhet.

Dette arbeidet har fått ny giv i år, ikke minst på grunn av høynivåmøtet 23. februar, hvor mange stats- og regjeringsledere deltok, inkludert statsminister Solberg.

Debatten viste at det er noe mer positiv dynamikk på dette området, primært på grunn av den nye administrasjonen i USA. Men det skyldes også det brede engasjementet fra de fleste av de valgte rådsmedlemmene, hvor mange selv er direkte berørt av klimarelaterte sikkerhetstrusler.

Jeg har tidligere omtalt klimaendringer som en trusselmultiplikator, altså en faktor som forsterker eksisterende konflikter, men som også kan bidra til å skape nye.

I sitt innlegg viste statsministeren til en ond sirkel: klimaendringene undergraver konflikthåndtering, og konflikt svekker motstandsdyktighet mot klimaendringer.

Flertallet av sikkerhetsrådsmedlemmene anerkjenner denne koblingen. Et fåtall rådsmedlemmer mener likevel at dette tøyer grensene for hva som er Sikkerhetsrådets myndighetsområde og stiller spørsmål ved sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt.

Norge mener Sikkerhetsrådet må styrke sitt informasjons- og beslutningsgrunnlag, gjennom eksempelvis regelmessige orienteringer fra FNs generalsekretær. FNs generalsekretær bør også utnevne en egen spesialrepresentant for klima og sikkerhet.

Utenriksdepartementet har inngått et samarbeid med forskningsinstituttene Nupi og Sipri som skal gi rådet bedre faktagrunnlag om klima og sikkerhet til dette arbeidet. I 2022 skal Norge også lede den uformelle ekspertgruppen om klima og sikkerhet.

Dette arbeidet er langsiktig og vi kan kun få gjennomslag med grundige og godt dokumenterte forslag. Men vi ser at det nytter. I januar forlenget Sikkerhetsrådet mandatet til FNs fredsbevarende styrke på Kypros. Som følge av norsk innsats ble det for første gang for dette mandatet sikret en henvisning til at konsekvenser av klimaendringer og miljø skal være en del av dialogen mellom partene.

***

Det er en realitet at rådsdynamikken lenge har vært utfordrende. Men inntrykket vårt etter snart fire måneder som medlem er at det nå er en mer konstruktiv atmosfære i Sikkerhetsrådet enn på lenge. En ny amerikansk administrasjon som uttrykker økt vilje til samarbeid og engasjement er en del av denne positive utviklingen. 

Foruten en resolusjon om covid-19, har rådet hittil i år vedtatt resolusjoner for Kypros, Sudan, Jemen, Sør-Sudan, Somalia, Den sentral-afrikanske republikk, Nord-Korea og Libya. I to av disse, som gjaldt forlengelsen av sanksjonsregimet for Jemen og en justering i styrkenivået til FNs fredsbevarende operasjon i Den sentralafrikanske republikk, har kun ett rådsmedlem stemt avstående. Resten har vært enstemmige vedtak.

Ofte vil verdien og effekten av et samlet sikkerhetsråd bety mer enn verdien av de enkelte formuleringer i et vedtak.

Det at Sikkerhetsrådets 15 medlemmer har klart å samle seg om to felles uttalelser om situasjonen i Myanmar etter militærkuppet er et slikt eksempel, og kanskje særlig presidentuttalelsen som fordømte voldsbruken mot fredelige demonstranter. Det var overhodet ikke gitt at Sikkerhetsrådet ville komme frem til enighet – det er over ti år siden rådet uttalte seg om den politiske situasjonen i Myanmar. Samtlige rådsmedlemmer, inkludert Russland og regionale aktører som Kina, India og Asean-medlemmet Vietnam står bak uttalelsene. Det har langt større betydning enn om vestlige land hadde uttalt seg på egen hånd – utenfor rådet.

Samtidig ser vi at situasjonen på bakken i Myanmar stadig forverres.

Flere hundre er drept av sikkerhetsstyrkene, flere tusen er skadet, og flere tusen er også fengslet. Militærregimet har nylig sagt at den ettårige unntakstilstanden de innførte 1. februar kan bli ytterligere forlenget til inntil to år. Det regimet omtaler som «demokratiske valg» vil i så fall bli utsatt tilsvarende. Parallelt fortsetter tiltalebyrden mot avsatte Aung San Suu Kyi å øke i omfang.

Utviklingen er svært bekymringsfull. Norge arbeider for at Sikkerhetsrådet skal holde Myanmar på dagsorden, og vi har tatt til orde for at et rådet må undersøke hvilke ytterligere tiltak det kan treffe.

Norge har  fryst stat-til-stat-programmene for faglig samarbeid mellom norske og myanmarske offentlige institusjoner. Samtidig opprettholder vi støtte til freds- og demokratiseringsarbeid, menneskerettigheter og humanitær bistand.

Tigrayregionen i Etiopia er en annen betent konflikt Norge har bidratt til å sette på  Sikkerhetsrådets dagsorden. Norge har hatt en tydelig stemme for å stanse kamphandlingene, sikre humanitær tilgang for å yte livreddende bistand og beskytte sivile.

Urovekkende rapporter om mulige krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten må følges opp med uavhengige etterforskning og straffeforfølgning av overgriperne. Situasjonen har grenseoverskridende konsekvenser som truer regional sikkerhet. Vi arbeider for at Sikkerhetsrådet, i samarbeid med Den afrikanske union (AU), kan påvirke partene i konflikten til å finne løsninger som kan de-eskalere situasjonen og gi grunnlag for forsoning internt i landet og med naboland. Norge har siden november 2020 bevilget over 100 millioner kroner som humanitær respons på krisen i Tigray.

***

I våre innlegg i Sikkerhetsrådet kommer vi med oppfordringer og anbefalinger til myndigheter, konfliktparter og det internasjonale samfunnet.

Vi legger særlig vekt på å fremheve beskyttelse av sivile, inkludert barn, kvinners deltakelse og rettigheter i fredsprosesser og sikkerhetsutfordringer som forsterkes av klimaendringer. Det at vi og andre land tar opp disse problemstillingene betyr at de i større grad blir del av rådets beslutningsgrunnlag.

Vi har fått styrket føringer for å ivareta kvinner, fred og sikkerhet i flere skriftlige produkter. Vi arbeider også for å forsterke språk om seksualisert vold mot kvinner, beskyttelse av sivile, samt klima og sikkerhet i presidentuttalelser og mandatfornyelser. I forbindelse med Sikkerhetsrådets vedtak i februar av en resolusjon som fornyet sanksjonsregimet for Jemen arbeidet Norge sammen med likesinnede land målrettet for – og lyktes med – å få inn den første listeføringen noensinne for seksualisert vold i dette sanksjonsregimet.

Og vi har tatt på oss tunge lederverv. Vi leder sanksjonskomiteene for Nord-Korea og for Isil og Al-Qaida, samt arbeidsgruppen for barn og væpnet konflikt. Dette er utfordrende oppgaver, men også en tillitserklæring fra Sikkerhetsrådets øvrige medlemmer.

Norge tar samtidig et særlig ansvar for å følge opp situasjonen i Afghanistan og den humanitære situasjonen i Syria. Dette er viktige oppdrag som er krevende. Men gjennom å ta disse oppgavene vil vi fremme både norske prioriteringer og bidra i saker som er viktige for internasjonal fred og sikkerhet. Sammen med Estland ledet Norge i mars arbeidet med å samle Sikkerhetsrådet i en fordømmelse av målrettede angrep mot sivile i Afghanistan.

Arbeidet med å oppnå enighet i Sikkerhetsrådet er til tider krevende, og i enkeltsaker kan det være stor avstand mellom de ulike medlemmene. Også vårt handlingsrom i Sikkerhetsrådet er betinget av de andre medlemmenes posisjoner. Vi arbeider likevel målbevisst for å skape positiv bevegelse, spesielt i de saker som er høyt prioritert fra norsk side.

Sikkerhetsrådets evne og vilje til å reagere bestemmes av summen av viljen til de til enhver tid sittende femten rådsmedlemmene. Mange saker som behandles av rådet krever dessuten konsensus. Unntaket er resolusjonsvedtak som krever minst ni ja-stemmer og ingen veto fra de fem faste medlemmene.

Det å finne felles løsninger innebærer at vi må inngå - og akseptere – kompromisser med de fjorten andre medlemmene. Et bearbeidet produkt, enten det er en resolusjon, en presidentuttalelse eller en pressemelding, fremmet i fellesskap vil ha større gjennomslagskraft enn alternativene, som enten vil være et delt sikkerhetsråd, eller enda verre: et taust og handlingslammet sikkerhetsråd der vi ender opp med å fremme vårt primærbudskap alene eller sammen med likesinnede medlemmer – utenfor rådet.

I den sammenheng er det viktig å understreke at selv om ikke Sikkerhetsrådets medlemmer alltid lykkes med å oppnå enighet, så er likevel dette fortsatt hovedmønsteret.  

De første månedene som valgt medlem av Sikkerhetsrådet viser at det er mulig å få gjennomslag for, og støtte til, norske prioriteringer i rådets løpende arbeid og vedtak.

***

President,

Da jeg holdt fjorårets redegjørelse var det få som så for seg at bare en uke senere ville grenser og luftrom stenges, land innføre portforbud og fly over hele verden settes på bakken.

14. mars i fjor utstedte UD et globalt reiseråd: For første gang i historien ble alle reiser som ikke er strengt nødvendige frarådet til alle land. Norske borgere på reise fikk beskjed om å reise hjem på en trygg og rolig måte.

Fra mange steder var dette lettere sagt enn gjort. For å hjelpe flyselskapene på vingene i en krevende situasjon ble «Fly hjem-ordningen» etablert. Den var et samarbeid mellom Utenriksdepartement og Samferdselsdepartementet og gikk ut på at staten garanterte for flyselskapenes utgifter ved gjennomføring av planlagte ruter og charterflyvninger. Den enkelte betalte for sin egen billett, men vi sørget for at flyvningene kunne gjennomføres.

I løpet av noen hektiske våruker reiste rundt 6500 passasjerer på 51 fly trygt hjem fra blant annet Marokko, Spania, Tyrkia, Brasil, Nigeria, Ghana, Pakistan og Kypros. Konsulær

***

President,

Spørsmålet jeg åpnet redegjørelsen med – hva er norsk utenrikspolitikk – kan selvfølgelig besvares på mange måter:

Ved å vise til våre interesser, verdier og vår historie, eller, gjennom en redegjørelse på nesten en time, vise hvordan vi jobber for Norge. 

Samtidig som jeg har stått her på Stortingets talerstol, utøves norsk utenrikspolitikk i praksis.

I Yangon hjelper medarbeidere ved ambassaden på nordmenn som vil forlate Myanmar i kjølvannet av militærkuppet.

I Genève forbereder vår FN-delegasjon seg til digitale konsultasjoner om reform av Verdens Helseorganisasjon.

Og både i Oslo og en lang rekke andre byer i verden, fortsetter vi arbeidet med å fremme norske interesser.