Hvor går Europa? Om EUs utvikling, regjeringens europapolitikk og brexit

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen. Fint å være her på Universitetet i Stavanger og se så mange Europa-interesserte mennesker i salen. Ser fram til spørsmål og kommentarer fra dere etter innlegget mitt.

Jeg skal snakke om EUs utvikling og Norges plass i det europeiske samarbeidet. Mens vi i mange år har opplevd framgang bygget på samarbeid, handel og nedbygging av grenser, ser vi nå et mer usikkert bilde i Europa.

I 2014 annekterte Russland en del av et annet land i Europa. Første gang siden annen verdenskrig at et europeisk land har tatt en del av et annet. Det har skapt en annen sikkerhetspolitisk virkelighet.

Terroraksjoner i Europa har også ført til en annen sikkerhetspolitisk virkelighet. Krig og uro i Midtøsten har ført til dramatiske konsekvenser på Europas egen dørterskel. Isil har beordret aksjoner i Stockholm, Berlin, Paris og London for å nevne noen. Norge har vært heldig de siste årene og sluppet unna denne type terror, men det betyr ikke at vi ikke er berørt.

I 2015 fikk vi en migrasjonskrise som satte oss på prøve. Migrasjonspresset er fortsatt høyt mot Europas yttergrense, og berører norske grenseoverganger.

Europa strever også fortsatt med etterdønningene av finanskrisen for ti år siden. Mange land har hatt og fortsatt har høy arbeidsledighet. Ledigheten er størst blant unge europeere. Mer enn fire av ti unge i Spania og Hellas er uten jobb.

Vi har også sett at proteksjonistiske og populistiske partier og bevegelser har fått økt oppslutning, og grunnleggende rettsstatsprinsipper er under press i enkelte land. Det er ikke bare et verdispørsmål. Det er også en utfordring for velfungerende samarbeid i Europa. Som Macron understreket i sin linjetale om Europa; EU kan ikke ha samarbeid i ulike hastigheter på verdi-området. Noe er helt fundamentalt.

Ukraina-krisen, terror, migrasjon og arbeidsledighet har skapt uro og utrygghet – og i noen land; mindre tro på internasjonalt samarbeid. Nå er dette bakteppet for internasjonal politikk, inkludert norsk europapolitikk.

Jeg har to hovedbudskap i dette innlegget:

1. Vår økonomiske trygghet og sikkerhet bygger på samarbeid med andre land. Historien viser at en verden preget av økonomisk isolasjonisme er mer utrygg enn en verden preget av økonomisk samarbeid. I Europa er vi en del av EØS, Schengen, Nato. Vi er en del av den europeiske samarbeidsstrukturen.
2. I den tiden vi lever i nå, må vi fortelle historien om hva samarbeid betyr. De som tror på internasjonalt samarbeid, må stå opp og forsvare nettopp det. Vi har lenge tatt fremgang for den liberale verdensorden for gitt. Vi skal ikke bli for pessimistiske, men nå handler mye om å forsvare det som er oppnådd.

Med dette som bakgrunn er jeg glad for å observere at samholdet og kreativiteten i det europeiske samarbeidet er større enn for bare ett år siden. Det er grunnleggende positivt, også for Norge

Økonomien går bedre. Det gir større handlingsrom i mange land. Tilliten til EU øker, etter å ha nådd et bunnivå i forbindelse med finanskrisen. Alle ressurser trenger ikke lenger vies krisehåndtering. Vi ser et EU som har større vilje og kapasitet til å videreutvikle politikken og samarbeidet enn for bare noen få år siden.

På et mer overordnet nivå, mener jeg vi nå ser to klare utviklingstrekk i EU-samarbeidet. Det ene er et fornyet driv i retning av sterkere samhold.

Dette har flere årsaker. Globale utviklingstrekk som migrasjon og klimaendringer tydeliggjør verdien av - og behovet for - europeisk samarbeid.

Endringene i amerikansk politikk øker bevisstheten i europeiske land om å investere mer i vår felles sikkerhet og å stå fram som tydelige forsvarere av globale avtaler og forpliktelser. Og vi ser at brexit har utløst samhold og samstemthet i EU27, ikke dominoeffekt og oppløsning.

Det andre overordnete utviklingstrekket vi ser, er differensiering: at ulike EU-land samarbeider mer eller mindre på ulike saksområder. Dette er selvsagt ikke noe nytt. Unntak fra felles regler har det vært – og fortsatt er det mange av. Ikke alle er med i Schengen. Ikke alle er med i euro-samarbeidet. Nå ser vi en større tendens til at noen land ønsker å gå videre på noen områder. Et sterkere samarbeid blant noen land på forsvarsområdet er et eksempel på det.

På landsmøtet i tyske SPD tok partisjefen Martin Schulz og tidligere leder for Europaparlamentet til orde for at EU må endres til et Europas forente stater. Det mener jeg ikke er veien videre for Europa. EU bør forbli et forpliktende samarbeid mellom nasjonalstater.

Så hvilken rolle skal vi spille i dette samarbeidet? Hva skal vårt forhold til EU være? Det er ingen tvil om at Norge oppfattes som en nær samarbeidspartner og konstruktiv bidragsyter i Europa. 'The European Union's Closest Partner' ifølge Tusk i 2015. Det skal vi fortsette å være. For selv om vi ikke har stemmerett i EU, skal vi fortsatt ha en stemme i Europa. Og vår bærebjelke i samarbeidet med EU er EØS-avtalen.

I mer enn 20 år har EØS-avtalen bidratt til en styrking av handel, økonomiske forbindelser og et stadig bredere samarbeid mellom Norge og EU. Den sikrer næringslivet like vilkår i vårt største marked, med 31 land og en halv milliard personer.

Det er viktig siden nærmere 80 prosent av vår eksport går til EU, og mer enn 60 prosent av vår import kommer fra EUs medlemsland.

Så vil jeg understreke at EØS-avtalen er mer enn markedsadgang. Den gir oss alle viktige rettigheter og muligheter i Europa. Til å studere, til å forske og til å jobbe. Avtalen bidrar til å sikre kvalitet på luft og drikkevann, den handler om trygg mat, giftfrie leker, husdyrs helse og velferd, og ikke minst om tilgang til de beste forsknings- og innovasjonsmiljøene i Europa og i resten av verden. Flere av dere har kanskje vært ute eller planlegger å reise ut som Erasmus-studenter? Eller deltar i forskningsprosjekter gjennom Horisont 2020? Dette er muligheter vi har gjennom EØS-avtalen.

Viktige saker i samarbeidet med EU vil framover være omstilling, klimamål, migrasjon og bekjempelse av sosial dumping. Og Norge skal være en konstruktiv bidragsyter. Et aktuelt eksempel er Erna Solbergs initiativ om et felles europeisk fremstøt for å fremme et seriøst arbeidsliv og bekjempe sosial dumping i Europa. Fordi det er ingen tvil om at fri flyt av arbeidskraft også har negative sider. Her skal Norge være med å ta ansvar.

I Norge har vi snakket mye om behovet for omstilling, særlig de siste årene med lav oljepris – ikke minst her i Stavanger/Rogaland.

Men også våre europeiske naboer har behov for omstilling. Og deres behov er ikke så forskjellige fra våre. Det er derfor ikke så overraskende at oppskriften 27 land satser på, inneholder de samme ingrediensene som vi legger vekt på: Digitalisering. En «grønn økonomi» basert på energieffektivisering og fornybar energi. En «blå økonomi» basert på havet. Forskning og utvikling. Alt dette vil være en viktig del av regjeringens nye EU-strategi som kommer i mars neste år.

Hvorfor dette er viktig? Vi vet ikke nøyaktig hva som er svaret på spørsmålet om «Norge etter oljen», bortsett fra at det ikke er én ting. Etter hvert som vi finner svarene, er jeg overbevist om at markedsadgang og internasjonalt samarbeid blir stadig viktigere. Ikke minst i en tid hvor det blåser noen politiske vinder i proteksjonistisk og nasjonalistisk retning. Brexit er kanskje det tydeligste eksemplet i Europa akkurat nå.

Det er ingen tvil om at brexit vil få stor betydning for oss i Norge. Storbritannia er Norges største handelspartner for varer, tredje størst om olje og gass holdes utenom. Og gjennom EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU, er vi tett vevet sammen med Storbritannia på svært mange områder. Dette tette avtaleforholdet gjør at vi har en sterk egeninteresse av at Storbritannia trer ut av EU og EØS på en ordnet og avtalefestet måte slik at både næringslivet og vanlige borgere må forholde seg til så lite usikkerhet som mulig.

Jeg er derfor glad for at utmeldingsforhandlingene mellom EU og Storbritannia – om borgernes rettigheter, grensen til Irland og britiske finansielle forpliktelser nådde et gjennombrudd fredag forrige uke.

Kommisjonen har sagt at man nå kan gå videre til fase to i forhandlingene.

EUs statsledere skal ta stilling til Kommisjonens anbefaling på toppmøtet denne uken. Om de gir grønt lys, og det regner vi med, vil partene i første omgang starte forhandlinger om en overgangsperiode, og så rammene for det fremtidige forholdet.

I den enigheten som nå er oppnådd er betingelsene som gjelder borgernes rettigheter av særlig betydning for oss. Theresa May har forsikret vår statsminister om at de samme vilkårene vil bli tilbudt norske borgere.

En av regjeringens viktigste utenrikspolitiske oppgaver fremover er å etablere et nytt avtaleforhold med Storbritannia på områder som i dag er regulert gjennom EØS-avtalen og våre andre avtaler med EU. Vi har tett dialog med britene og har hyppige møter med dem. Men noen endelig avtale kan ikke inngås før Storbritannia er gått ut av EU (og EØS) og blitt et såkalt tredjeland.

Når det gjelder det fremtidige forholdet mellom Storbritannia og EU, er det fortsatt mye usikkert, men statsminister Theresa May har sagt at Storbritannia ikke lenger vil være medlem av det indre marked når de trer ut av unionen, fordi det ikke er forenlig med målsetningen om å begrense arbeidsinnvandringen fra EU. Storbritannia ønsker heller ikke å være underlagt EU-domstolens myndighet.

I stedet ønsker britene det de kaller et «dypt og spesielt partnerskap» med EU i form av en skreddersydd handelsavtale og en traktat på justis‑, sikkerhets- og forsvarsområdet. EU har på sin side uttrykt at det er uaktuelt å inngå en avtale der Storbritannia beholder godene ved EU-medlemskapet, men slipper unna forpliktelsene.

Den norske regjeringens tilnærming til brexit er klar: Vårt spesielt tette forhold til EU gjennom EØS, Schengen andre avtaler står fast og endres ikke av britenes uttreden. Samtidig vil vi opprettholde et best mulig samarbeid med Storbritannia og best mulig adgang til det britiske markedet.

Norge er ikke part i forhandlingene mellom Storbritannia og EU. Men vi blir direkte berørt på de områdene som i dag dekkes av EØS-avtalen og de andre avtalene Norge har med EU.

Noen praktiske eksempler på hva som kan falle bort om dagens ordninger ikke dekkes av nye like gode avtaler:

• Vi må forvente at det blir mer krevende å handle med britene når de forlater det indre marked, kanskje særlig på grunn av at de ikke lenger da vil være en del av felles standarder og godkjenningsregler.
• Gjeldende regler for trygdekoordinering og rett til helsetjenester faller bort. Dette vil ramme norske studenter i Storbritannia som i dag står fritt til å benytte seg av offentlige britiske helsetjenester.
• Det samme gjelder regler for gjensidig godkjenning av leger, sykepleiere og en rekke andre yrker. Noe å tenke på for dem som vurderer profesjonsutdanning ved britiske læresteder de neste årene.
• Retten til fri bevegelse for personer forsvinner

Det er altså ingen tvil om at det er i vår klare interesse at løsninger som berører det indre marked, omfatter alle de 30 gjenværende landene i EØS.

Så hva gjør vi i regjeringen?

Brexit berører som sagt de fleste politikkområder og involverer derfor alle norske departementer og regjeringsmedlemmer. Det er derfor avgjørende at vi jobber på en helhetlig og koordinert måte. Noe av min jobb er å bidra til det.

Videre har vi som nevnt, en tett dialog både med britene og EU om de pågående utmeldingsforhandlingene. Vi understreker i alle våre samtaler at Norge og de andre Efta/EØS-landene ikke er ordinære tredjeland og at vi med deltagelse i det indre marked berøres direkte av forhandlingene. Jeg er glad for at både EU og Storbritannia forstår dette.

Vi vet ennå ikke hvilke ringvirkninger brexit vil ha for selve det europeiske prosjektet – for samholdet og samarbeidet på sikt.

Men det som er sikkert er at Storbritannia og EU, ja, hele Europa, inkludert Norge, har en viktig og svært krevende jobb foran seg i lang tid fremover. Men jeg har tro på at Europa og det europeiske samarbeidet til syvende og sist skal komme styrket ut av det. Det er viktig for oss i Norge. Og ikke minst for dere som skal ut i arbeidslivet og ta over styringen av landet når den tid kommer.

Takk for oppmerksomheten!