Innlegg på møte i Europautvalget 1. juni

EØS-rådsmøte for inneværende halvår ble avholdt 25. mai i Brussel. Nederland, det nåværende formannskapslandet i EU, ledet møtet.  Under møtet gjennomgikk vi status for EØS-samarbeidet generelt, samt aktuelle EØS-saker. Jeg innledet med å fremheve EØS-avtalens betydning og at avtalen har bidratt til økonomisk vekst, et homogent marked og økonomisk forutsigbarhet.

Utfordringer knyttet til etterslepet i innlemmelse av nytt EU-regelverk i EØS-avtalen ble også gjennomgått på møtet. Jeg viste til at regjeringen gir høy prioritet til arbeidet med å redusere etterslepet.

Jeg informerte om at den første pakken med rettsakter knyttet til vår deltakelse i EUs finanstilsyn var til behandling i Stortinget.  Under forutsetning av Stortingets godkjennelse, vil innlemmelsen av disse rettsaktene bidra til en betydelig reduksjon av etterslepet.

Norge tok særlig opp saker av betydning som vår deltakelse i EUs finanstilsyn, EUs tredje energimarkedspakke, forhandlingene mellom EU og USA om en handels- og investeringsavtale, samt klima og energi. Vi hadde også en diskusjon om EUs agenda for bedre regelverksutvikling som handler om at nye regler blir grundig forberedt, at de ikke medfører unødvendige byrder for næringsliv og borgere og at nye regler kun innføres når det anses som nødvendig. Jeg anbefaler for øvrig å lese konklusjonene fra møtet, som gir en grei oversikt over status i dag slik vi EØS-landene samlet ser det.

I tilknytning til møtet i EØS-rådet hadde vi også en politisk dialog om aktuelle utenrikspolitiske spørsmål. Blant temaene denne gangen var utfordringer knyttet til migrasjon, Russland, Ukraina, EUs globale strategi for utenriks- og sikkerhetspolitikk og samarbeidet med EU i Arktis.

Avtalene om nye EØS-midler ble signert 3. mai i Brussel. Både forhandlingene og de interne beslutningsprosedyrene på EUs side tok lang tid, men nå er vi i gang med uformelle forhandlinger med alle de femten mottakerlandene.  En samtykkeproposisjon om ratifikasjon av de fremforhandlede avtalene ble oversendt Stortinget 11. mai, og vi håper at denne vil kunne behandles før Stortinget tar sommerferie.  

Som tidligere redegjort for Stortinget, rettes EØS-midlene inn mot fem hovedområder, hvorav tre gis spesiell strategisk prioritet fra regjeringens side:

• Innovasjon, forskning, utdanning og konkurransekraft
• Miljø, energi, klima og lavutslippsøkonomi
• Justis- og innenrikssaker, herunder flyktninge- og migrasjonstiltak

I tillegg vil vi også støtte;

• Sosial inkludering, ungdomssysselsetting og fattigdomsbekjempelse
• Og sist, men ikke minst, kultur, sivilt samfunn, godt styresett, fundamentale rettigheter og friheter

Innenfor alle hovedområdene er det i samarbeid med berørte fagdepartementer utarbeidet til sammen 23 programområder.

Dersom noen ønsker å se nærmere på hva som foreslås støtteberettiget under de enkelte programområdene, ligger alle 23 programområder nå ute på en web basert konsultasjon gjennom EØS-midlenes hjemmeside; www.eeagrants.org. De finnes i en papirversjon også, om noen skulle være interessert i det. Konsultasjonen er åpen frem til 8. juli.

EØS-midlene er et unikt verktøy for samarbeid mellom Norge og mottakerlandene i EU, og en meget viktig del av regjeringens europapolitikk. Også i den kommende ordningen vil det bli satt av egne midler til å styrke det bilaterale samarbeidet mellom Norge og alle mottakerlandene.

Norske faginstanser vil også i neste periode spille en viktig rolle som faglige rådgivere for programutviklingen – og gjennomføringen. De spiller også en viktig rolle i å engasjere norske aktører for samarbeidsprosjekter.

Jeg vil fortsette å holde Stortinget informert om både prosessen og resultatene av forhandlingene.

Så til migrasjon;  

Siden min redegjørelse 27. april, der jeg informerte om EUs arbeid på migrasjonsfeltet, har Kommisjonen lagt frem flere forslag som Norge må ta stilling til. Som ledd i en større reform av hele det europeiske asylsystemet (CEAS), fremmet Kommisjonen 4. mai forslag til endringer i Dublin-forordningen og Eurodac-forordningen, i tillegg til at det ble foreslått å utvide mandatet til Det europeiske støttekontoret for asyl (EASO) og gjøre dette til et nytt EU-byrå. Alle forslagene berører Norge.  Forslagene behandles nå i EUs rådsstruktur, og Norge deltar i diskusjonene.

Regjeringen er av den klare oppfatning at dagens system ikke fungerer optimalt. Vi må i fremtiden unngå den situasjonen vi opplever i dag, nemlig at mange søkere i realiteten selv bestemmer hvilket land de skal få søknaden behandlet i. Situasjonen som oppsto på Storskog i fjor gjør det tydelig at også Norge i en gitt situasjon vil kunne nyte godt av en fordelingsmekanisme.

Regjeringen støtter derfor i utgangspunktet målet med de foreslåtte endringene i Dublin-forordningen, nemlig å sørge for et bærekraftig system for fordeling av asylsøkere som gir søkerne rask tilgang til en prosedyre, men som samtidig er tydelig på at det ikke er søkeren selv som bestemmer hvilket land han/hun skal få søknaden behandlet i.

Etter gjeldende Dublin-regler er første ankomstland, i praksis yttergrenselandene, ansvarlig for registrering av alle som ankommer Schengen-området. Bare til Hellas kom det godt over 850 000 migranter i fjor. Det sier seg selv at ett land ikke kan ta ansvar for så mange søkere.

Det nye forslaget legger opp til et nytt system som skal overvåke hvor mange søkere landene mottar. Den foreslåtte fordelingsmekanismen innebærer at alle asylsøkere som kommer til et land som har mottatt en halv gang flere enn det som anses som en rimelig andel, skal overføres til andre land.

Kommisjonen foreslår at landene kan velge å betale seg ut av ansvaret for å overta en forholdsmessig del, for en periode på inntil 12 måneder.

Den endelige utformingen av det nye systemet vil avhenge av behandlingen i Rådet og Parlamentet.  Norge deltar aktivt i behandlingen i rådsstrukturen og regjeringen vil holde Stortinget orientert om fremdriften i dette arbeidet.

For Norge vil det være viktig å sikre at vi ikke kommer i en situasjon der vi både må ta imot asylsøkere basert på en fordelingsmekanisme, og at det i tillegg kommer et betydelig antall asylsøkere utenfor dette systemet. Sentralt vil også bli hvordan vi kan begrense sekundærbevegelser etter at man har fått tildelt et asylland.  

Jeg vil understreke betydningen av Dublin-samarbeidet for Norge. Norge vil uten Dublin ikke ha noen rettslig mulighet til å overføre asylsøkere til andre land i Europa.

Norge vil dermed risikere å bli ansvarlig for håndteringen av alle som velger å reise hit, selv om de allerede er registrert ved ankomst til Europa, eller allerede har fått svar på sin søknad i et annet land.

I tillegg kommer risikoen for at flere vil velge å reise til Norge dersom det blir kjent at Norge ikke lenger overfører asylsøkere tilbake til andre europeiske land, ref. situasjonen i fjor da Tyskland annonserte at syrere ikke lenger ville bli underlagt Dublin-prosedyre.

Regjeringen støtter samarbeidet mellom EU og Tyrkia og håndteringen av migranter som reiser irregulært fra Tyrkia til Hellas. Så langt må vi kunne si at samarbeidet har fungert etter sin hensikt, men mye er usikkert. Ankomstene til Hellas har gått kraftig ned.

Det er svært viktig at europeiske land nå bidrar til å oppfylle EUs del av ordningen, bl.a. ved å gjen-bosette syrere fra Tyrkia. Norge er blant landene i Europa som relativt sett har meldt inn størst kvote for syrere fra Tyrkia, og vi vil allerede før sommeren gjennomføre en uttakskommisjon med mål om å ta ut 150 personer.

Kommisjonen presenterte 4. mai forslag til revisjon av den såkalte «suspensjonsmekanismen», samt et forslag om visumfrihet for borgere av Ukraina, Tyrkia, Kosovo og Georgia.

Norge støtter en styrket og mer effektiv suspensjonsmekanisme for at Kommisjonen skal kunne følge opp med tiltak og evt. raskt et forslag om suspensjon dersom visumfriheten misbrukes.

Samtidig mener vi at de fire landene må vurderes individuelt ut fra hvilke krav de faktisk har innfridd, ikke som en pakke.

Det sentrale er at landene oppfyller alle sine forpliktelser før det vedtas visumfrihet.

EU vedtok nylig (i april 2016) den nye personvernforordningen. Forordningen er EØS‑relevant og erstatter EUs någjeldende personverndirektiv, som er gjennomført i den norske personopplysningsloven og personopplysningsforskriften.

Jeg skal ikke gå i detalj på innholdet i forordningen nå, men vil fremheve at forordningen i betydelig grad innebærer en videreføring av de gjeldende prinsippene og reglene i norsk personopplysningsrett. Dette betyr at vi kan videreføre et sterkt personvern i Norge.

Regjeringen vil nå forberede innlemmelse av personvernforordningen i EØS-avtalen. Ett av hovedpunktene vi jobber med i den forbindelse er å sikre Norge så gode deltakelsesrettigheter som mulig i det nye felleseuropeiske datatilsynet, European Data Protection Board (EDPB).

Forordningen vil kreve endringer i norsk lov og det vil bli fremmet en proposisjon til Stortinget om samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning når denne foreligger.

Så til forskning;

Det er viktige prosesser i gang i EU nå knyttet til det videre forsknings- og innovasjonssamarbeidet, det gjelder rammene for utlysningene i siste del av Horisont 2020. Det gjelder også EUs neste rammeprogram for forskning og innovasjon etter Horisont 2020, som vil starte opp i 2021 og trolig løpe ut 2027. Kommisjonen har videre foreslått å opprette et eget europeisk innovasjonsråd – 'European Innovation Council'. Norge deltar aktivt i disse prosessene og diskusjonene i ulike EU-sammenhenger. 

Norge har deltatt og bidratt i arbeidet med å utvikle et veikart for Det europeiske forskningsområdet. Veikartet angir prioriterte tiltak for blant annet å få til bedre koordinering mellom nasjonale forskningsinnsatser for å møte store samfunnsutfordringer, for eksempel knyttet til klima, hav og mat. Vi har, som de fleste EU-landene, fulgt opp veikartet med en nasjonal strategi, eller et norsk veikart. Det norske veikartet ble nylig godkjent av regjeringen og angir mål og tiltak for hva vi skal gjøre på nasjonalt nivå for å bidra til et velfungerende europeisk forskningsområde.

Det siste tema jeg skal nevne i dag er klasseselskap og inspeksjon av skip.

Jeg vil kort informere om status i en maritim sak som har stått på dagsorden i lang tid. Næringsministeren orienterte Stortinget om saken i februar 2015. Regjeringen legger opp til innlemmelse av forordning 391/2009 om felles regler og standarder for klasseselskap og inspeksjon av skip i EØS-avtalen. Rettsakten gir bøteleggingskompetanse til Kommisjonen. Regjeringen legger opp til at myndighet til å ilegge EFTA-selskaper økonomiske sanksjoner kan legges til ESA.

Vi vurderer dette som «lite inngripende» myndighetsoverføring, og vil innhente Stortingets samtykke til innlemmelse av forordningen etter Grunnlovens § 26 annet ledd. Nå skal saken tas videre med våre EFTA-partnere, og deretter med EU, for å få på plass de nødvendige tilpasninger av rettsakten før innlemmelse. En nærmere redegjørelse for saken kan gjøres til høsten.