Et håp for Myanmar - i cyberspace

Jeg er i dag i Myanmar. Folket her har kjempet en lang kamp for demokratiske rettigheter, 25 prosent av dem lever under fattigdomsgrensen. Utdanningssystemet er svakt og samfunnet er preget av voldelige konflikter. Det er et dystert bakteppe, men det ligger et håp i cyberspace.

Myanmar startet å åpne seg opp mot verden for ti år siden. Samtidig bidrar en svært rask digitalisering av Myanmar til utvikling innen mange områder. I 2010 hadde bare 0,3 prosent av Myanmars befolkning tilgang til Internett. I dag er tallet på over 50 prosent.

Vi vet av egen erfaring at digitalisering bidrar til å spre kunnskap, tjenester og informasjon. Her i Myanmar er mange opptatt av at teknologiske framskritt kan hjelpe utsatte grupper. Jeg er opptatt av at vi må kombinere innsatsen som allerede gjøres innen digitalisering med utvikling. På den måten vil vi kunne hjelpe mange av de mest sårbare.
Telenor har, med sin lokale partner Mido (Myanmar ICT for Development Organization), etablert «Lighthouses» i landsbyer rundt om i landet. Siden 2016 har vi nådd 242.000 barn og unge på denne måten. Her holdes det kurs om trygg internettbruk og digitale leseferdigheter. Under mitt besøk møtte jeg to ungdommer som har deltatt i prosjektet. Akkurat som ungdom i Norge, lærer de nettvett for å hindre spredning av hatefulle meldinger på sosiale medier.

Dette er bare ett av mange spennende prosjekter som kan bidra til å løfte store grupper ut av fattigdom. Droner kan komme fram med livsviktige medisiner og nødhjelp der det er for farlig eller vanskelig for hjelpepersonell. Pengeoverføringer kan nå flere på en sikker måte i humanitære kriser. Kvinner kan få nye muligheter til politisk deltakelse. Hjelpeorganisasjoner har brukt digitale virkemidler til varsling av seksuelle overgrep. Digitale verktøy bidrar til bedre læringsmuligheter for barn uten skoletilbud og på skoler der lærerkapasiteten er lav.

Særlig funksjonshemmede unge jenter, som er en spesielt utsatt gruppe, også for seksuelle overgrep, særlig i krig og konflikt, kan nå bistås med nye virkemidler.

I flyktningleirene er det spesielt utfordrende og viktig å sikre utdanning og uavbrutt skolegang for de mest sårbare. Altfor ofte faller jenter ut av skolen etter puberteten.

Digitale læringsplattformer kan støtte opp under skolesituasjoner der det er mangel på lærere og kvaliteten på utdanningen lav.
 
Utdanning er bare ett av flere områder. Helse er et annet, og her har vi mange gode eksempler for å nå de svakeste, lengst unna hjelp. Iris-skanning via mobiltelefon på landsbygda kan selektere svaksynte for behandling. Gjødselråd og markedspriser kan gis til bønder via sms. Via mobilen kan lokale hjelpere registrere malariatilfeller hos urfolk langt unna helsetjenester. Digitale kontantoverføringer kan spare fordyrende mellomledd.

Digitale virkemidler gjør det mulig for dem som faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet, å skape egne arbeidsplasser, nå ut til nye markeder og å investere i egen framtid. Satellittdata og agronomisk kunnskap kan, via mobiltelefoner, gi bønder informasjon om klimatilpasset matproduksjon. Værdata gir muligheten til å varsle ekstremvær og flom. Blokk-kjedeteknologi kan sikre data mot manipulering og overvåking fra udemokratiske regimer. Digitalisering av registre for personlig ID, eiendom, skatt og bedrifter kan gi større åpenhet, motvirke korrupsjon og legge til rette for økonomisk vekst.
 
Alle disse mulighetene, og flere, vil vi vurdere i utviklingspolitikken. Men vi skal ikke gjøre det alene. Vi skal gjøre det gjennom alle våre partnere, i FN, Verdensbanken, innovatører og gründere, i strategiske partnerskap mellom offentlig og privat sektor, akademia og det sivile samfunn i Norge og i våre partnerland.

Vi når ikke bærekraftsmålene uten å jobbe sammen om å ta i bruk digitale virkemidler. Derfor har jeg satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om hvordan vi kan bidra til å inkludere de fattigste i den digitale revolusjonen.

Myanmar er i ferd med å løfte befolkningen ut av fattigdom, men det er bekymringsfullt at store grupper henger etter. Likevel er jeg oppmuntret av de positive tegnene jeg ser her, og jeg er stolt over at norske aktører er med på å gjøre dette mulig.

Ungdommene jeg traff i «Lighthouse»-prosjektet gir håp. Med digital kompetanse og engelskkunnskaper åpner det seg en verden av muligheter. Disse ungdommene kan bidra til å løfte sine familier ut av fattigdom. De begynner i det små – vi har det store målet for øyet: å hjelpe de aller fattigste til bedre liv.