Smart bruk av data mot fattigdom

I Nepal møtte jeg småbønder som hadde tyvedoblet omsetningen etter at en liten app på smarttelefonen ga dem noe så enkelt som tilgang til værmeldingen og grønnsaksmarkedene. Det er et av flere gode eksempel på hvordan digitaliseringen kan hjelpe flere mennesker ut av fattigdom.

Digitalisering har skapt velstand og rikere liv for mange – men har også økt forskjellene i verden. Hver eneste dag klikker én million mennesker seg inn på internett for første gang i sitt liv. Men fortsatt er hele 3,3 milliarder mennesker uten tilgang til internett.

Dette er ofte de samme menneskene som mangler tilgang til det vi andre tar for gitt: Jobb, helsetjenester, rent vann og ren energi. Mange av dem mangler også mat – og antallet som sulter har dessverre begynt å øke igjen. Heldigvis kan nettopp digitaliseringen brukes til å snu dette. Men det haster.

Derfor la regjeringen i forrige uke frem en stortingsmelding om digital transformasjon og utviklingspolitikk. Meldingen tar utgangspunkt i den digitale teknologiens enorme potensial for å utløse bærekraftig utvikling.

I hele vår utviklingspolitikk vil vi arbeide for at utviklingslandene får ta del i de mulighetene som innovasjon og ny teknologi gir. Vi skal dele av den kunnskapen vi sitter på.

Mobilteknologi kan gi marginaliserte grupper tilgang til sparing, lån og forsikring, slik at de kan skape sin egen vekst og arbeide seg ut av fattigdom.

Men skal vi lykkes med å utrydde fattigdom, må også landbruk og matsikkerhet stå helt sentralt.

Tallet på ekstremt fattige i verden er falt fra nesten to milliarder til rundt 800 millioner. Men de som gjenstår, bor i land hvor svært mange livnærer seg som småbrukere.

De opplever at knapphet på jord og vann, tap av biologisk mangfold og klimaendringer svekker eller skyller vekk avlingene.

Derfor vil vi påta oss en pådriverrolle for å øke bruken av tilpasset og ny teknologi blant småskalaprodusenter. Det trenger ikke å dreie seg om veldig avansert teknologi, men om å anvende enkel, utprøvd teknologi med stor utviklingseffekt.

Digitaliseringen vil også kunne bety mye for å kunne gi nødhjelp og helsehjelp. Allerede er vaksinealliansen Gavi i gang med å teste ut bruk av droner for å levere medisinsk utstyr og blodprøver til fjerntliggende sykehus i Rwanda. De jobber nå med partnere for å videreutvikle dronene slik at de kan brukes til vaksineformål.

Det er også opprettet samarbeid mellom Røde Kors og Microsoft som har resultert i et system for tidlig oppdagelse og varsling av sykdomsutbrudd («Community-based surveillance»). Det gjør at Røde Kors ved hjelp av digital teknologi kan samle inn, analysere og tolke informasjon om sykdomsutbrudd, reagere raskt, og stanse utbruddene før de utvikles til storskala epidemier eller pandemier.

Dette er bare noen eksempler på hvordan digitalisering og bruk av ny teknologi kan bidra til å redde liv og hjelpe oss til å nå bærekraftsmålene.

Samtidig er det ingen tvil om digitaliseringen trenger noen rammer. For selv om tilgang til internett er viktig, er det samtidig helt essensielt med lover, regelverk og institusjoner som gjør det mulig å etablere digitale tjenester, og som regulerer dataflyten på en slik måte at samfunnssikkerheten, borgernes personvern og privat sektor blir ivaretatt.

Vi skal arbeide for bedre vær- og klimavarsler som når ut til flere bønder og fiskere – blant annet gjennom bruk av norsk teknologi (Yr) og norske kunnskapsmiljøer. Yr tilbyr gratis, reklamefri værvarsling av høy kvalitet for mer enn ti millioner steder i verden og er allerede en mye brukt digital ressurs i flere afrikanske land og i flere bistandsfinansierte innsatser. Vi skal også bistå med utviklingen av matmarkeder gjennom digitale verktøy som kobler selgere og kjøpere.

Regjeringens mål med digitalisering i utviklingspolitikken er å fornye og forbedre utviklingssamarbeidet og nå ut til dem som trenger det mest, slik at ingen utelates. Det gjør vi ved å tilrettelegge for digitale løsninger i lavinntektsland og bidra til jobbskaping og bedre konkurransekraft. I tillegg vil vi øke investeringene i grunnleggende infrastruktur som er nødvendig for at land skal nyttiggjøre seg digital teknologi.

De mest sårbare gruppene er også de vanskeligste å nå. Vi har ingen mulighet til å nå bærekraftsmålene innen 2030 uten å bruke digitale virkemidler.