Tale under markering av frigjørings- og veterandagen

Kjære veteraner, kjære venner,

På denne dagen er det 75 år siden kanonene stilnet i Europa.

Fem år etter nazistenes angrep kunne jubelen runge over landet.

Det vaiet i rødt, hvitt og blått.

Endelig kunne folket forberede en skikkelig 17. maifeiring igjen – mer overbevist enn noen gang om vekten av Grunnlovens ord.   

De hadde fått tilbake sin mest dyrebare eiendel – den de fryktet var tapt for alltid:

Friheten.

Retten til sitt eget land – retten til å ta det i bruk, til å si sin mening, til å gå på torget, til å gå opp Aksla, til å legge fra kai, til å hamre i skrog, stevner og bunnplanker – og vite at skuten de bygde var vår.    

***

Det var ikke noe lett valg å stå opp mot okkupanten.

Motstand krevde mot.

De fleste om bord på motorkutteren «Viggo» fikk aldri oppleve et fritt Norge igjen.

På sin ferd til England kom de ikke lenger enn til Elllingsøyfjorden.

Men de risset sine navn inn i historien.  

Sigurd Evensmo fikk leve – og skrev Englandsfarere.

Ålesund var «Lille London» - et nav i den norske motstanden – for englandsfart og etterretning.  

Joachim Rønneberg hadde aldri vært i militæret – men lurte den tyske krigsmaskinen trill rundt. 

Lillebror Erling ble hardt såret oppe i fjellet ved Rjåneset – men overlevde – og kunne fortelle om krigen – og bygge freden.   

Slik også evighetsmaskinen Ragnar Ulstein gjorde – til han ble nesten 100 år.

I dag minnes vi dem alle sammen.

Vi minnes skipper Ole Dyrøy, Thoralf Walle – alle i Walle-gruppen – alle i Torsvik-gruppen – og «sunnmørsgislene» på Grini.

Vi feirer alle dem som med frykt for eget liv trykket illegale aviser, hjalp flyktninger til Sverige og England – alle som ved Narvik viste verden at Hitler kunne slås – og alle som seilte på verdenshavene i evig frykt – uten å vite når det neste torpedoangrepet kom.

***

Motstandskampen ble ført – og vunnet – av modige mennesker.

De la også grunnlaget for det Norge vi kjenner i dag.

Men kampen for frihet og folkestyre fortsetter – også utenfor våre grenser.

Vi må være godt forberedt her hjemme – og bidra til sikkerhet langt borte.

Og det gjør våre kvinner og menn.

De har gjort det siden Tysklandsbrigaden reiste ut for litt over 70 år siden – for å gjøre fiende til venn – og ruinhaug til demokratisk forbilde.

De gjør det til lands og til vanns – de har gjort det i Libanon, på Balkan og i Aden-bukten – de gjør det fra Afghanistan og Mali til Middelhavet.     

***

I dag takker vi alle veteraner – fra verdenskrigen og frem til i dag.

Det er vår plikt å huske hva de gjorde for oss. 

Fordi de skrev en viktig del av historien om vårt land.

Fordi vi kan lære av deres heltemot og handlekraft. 

Fordi de fortjener å bli husket.