Tale ved lansering av rapporten "The role of stigma in accessing education"

Tusen takk for invitasjonen hit i dag. Jeg er glad for å få muligheten til å snakke om dette viktige temaet med dere.

I kjølvannet av FNs tusenårsmål oppnådde verden store forbedringer i tilgangen til utdanning og helsetjenester, og en halvering av andelen ekstremt fattige. Det er veldig bra, men fortsatt bare halvveis på veien mot å utrydde ekstrem fattigdom. I 2015 samlet verdenssamfunnet seg derfor om 2030-agendaen og 17 bærekraftsmål for å nå målet om å utrydde ekstrem fattigdom en gang for alle.

Bærekraftsmålene tar i mye større grad tak i årsakene til fattigdom. Og et helt sentralt prinsipp i agendaen er at ingen skal utelates.

Ett av de 17 målene er å redusere ulikhet.

• Ulikhet mellom fattig og rik.
• Mellom ung og gammel.
• Mellom jenter og gutter, kvinner og menn – og folk med andre kjønnsidentiteter.
• Mellom folk med og uten funksjonsnedsettelser.
• Mellom ulike etnisiteter, religioner og sosial status.

Målet om å redusere ulikhet henger nøye sammen med prinsippet om at ingen skal utelates, og innebærer at det må legges ned en ekstra innsats for de mest sårbare – ikke minst gjelder det personer med funksjonsnedsettelser.

Ulikhet er i stor grad et direkte resultat av diskriminering av marginaliserte og sårbare grupper. Derfor er inkludering av personer med funksjonsnedsettelser et viktig satsingsområde i norsk utdanningsinnsats.

Ikke bare fordi vi har forpliktet oss til å jobbe for å nå bærekraftsmål 10 om redusert ulikhet. Men også fordi det er en helt sentral del av flere bærekraftsmål – herunder mål nummer fire som har en hovedprioritet i norsk utviklingspolitikk.

Bærekraftsmål fire slår fast at vi skal sikre inkluderende, rettferdig og god utdanning for alle. I tillegg skal utdanningen være med å fremme menneskerettigheter, likestilling og mangfold.

Rapporten som lanseres her i dag, tar opp et viktig poeng: Skolen og det bredere utdanningssystemet skal være en arena for inkludering og for holdningsendring.

Omtrent en milliard mennesker lever med en funksjonsnedsettelse, og av disse lever fire av fem i utviklingsland. Kun et av ti barn med funksjonsnedsettelser i lav- og mellominntektsland går på skole. Dette er alvorlig.

Én ting er at utviklingslandene trenger at alle tar del i arbeidslivet og bidrar til skatteinntekter hvis de skal klare å jobbe seg ut av fattigdom. En annen – og mye viktigere – ting er at disse menneskene mister muligheten til å delta i et sosialt miljø, til å få venner, til å tjene sine egne penger og til å realisere sine drømmer.

En studie gjennomført av Unesco viser at det ofte er flere faktorer som fører til at barn med funksjonsnedsettelser ikke går på skole. Tilleggsfaktorer er for eksempel at de er fattige, er jenter eller bor på landsbygda.

Rapporten fra Sintef tar opp viktigheten av en systematisk tilnærming til inkludering. Vi må for det første sikre at stigmatisering ikke skjer. Og for det andre hindre at både bevisst og ubevisst ekskludering skjer.

Her i Norge ble ideen om integrering og inkludering, heller enn adskilte utdanningsløp, fremtredende på 1970- og 80-tallet. Dette tankegodset har vi med oss når vi snakker om, og jobber med, inkluderende utdanning i bistanden.

***

I arbeidet med inkluderende utdanning i utviklingspolitikken jobber vi langs to spor. Vi må jobbe både på systemnivå for bred inkludering, men også med mer målrettede tiltak for nye tilnærminger til inkludering, helt ned på individnivå.

På systemnivå er tilgangen på gode data en hovedutfordring. Gjennom støtten til Unicef har vi derfor vært med å utvikle Child Functioning Module som kan benyttes i husholdningsundersøkelser for å identifisere barn med funksjonsnedsettelser. Denne ble lansert i 2016 og ble tatt i bruk for første gang i fjor.

Bedre data er viktig for å kunne sette inn målrettede tiltak. Men det er ikke nok. Vi må også bidra til å styrke landenes kapasitet til å benytte denne dataen på en god og hensiktsmessig måte. Gjennom blant annet støtten til Unesco og Unicef bidrar vi til statistikk, kursing og kapasitetsbygging på landnivå.

Norge er også en aktiv pådriver for inkludering gjennom arbeidet i multilaterale organisasjoner, og vi ser en positiv utvikling. Unicef har blant annet økt antallet land som mottar støtte til inkluderende undervisning.

Det globale partnerskapet for utdanning (GPE) lanserte tidligere i år en gjennomgang av hvordan inkludering er en del av alle prosjekter og initiativer de støtter. Norge er en stor bidragsyter til dette, og for noen få måneder siden var jeg i Senegal og lanserte Norges bidrag for de neste tre årene på over to milliarder kroner. Dette er et viktig skritt på veien for å øke innsikten og innsatsen på inkluderingsfeltet.

Rapporten fra Sintef viser at lærere og læremateriell kan spille en viktig rolle for å formidle positive holdninger. Norge har ledet utviklingen av Global Digitial Library som skal gi barn og unge tilgang på gratis lesebøker på ulike språk. I dette arbeidet har vi lagt vekt på at alle bøkene skal ha en universell utforming og kunne brukes av flest mulig, inkludert barn med funksjonsnedsettelser.

Norge er også den største giveren til Unescos International Teacher Task Force som i høst skal ha et dialogforum hvor inkluderende pedagogikk er et sentralt tema.

Gjennom støtte til forskningsmiljøer og frivillige organisasjoner finansierer vi også flere pilotprosjekter som bidrar til økt kunnskap om tiltak som kan ha positiv effekt på inkluderende undervisning.

Sivile samfunnsorganisasjoner er viktige pådrivere og aktører for økt bevissthet rundt inkludering. For eksempel er Atlas-alliansens kompetanseheving av andre frivillige organisasjoner (med støtte fra oss) et svært viktig arbeid.

Fremover tror jeg også at det blir viktig å ta i bruk digitale hjelpemidler for å inkludere flere i for eksempel utdanning og arbeidsliv. Her i Norge vet vi godt hvor viktige de digitale hjelpemidlene er, spesielt for mange med funksjonsnedsettelser. Jeg har satt i gang arbeidet med en digital strategi for å se hvordan vi bedre kan ta i bruk teknologi for å oppnå bærekraftsmålene, - ikke minst målet om at ingen skal utelates.

***

Skal vi nå bærekraftsmålene innen 2030 og sikre at ingen faller utenfor, har vi fortsatt en lang vei å gå. Men jeg tror at en god skolegang for alle er et av de viktigste virkemidlene vi har – både for å inkludere og for at barna skal utvikle holdninger som gjør at de ser mulighetene og ikke begrensningene hos medmennesker. Det er en av grunnene til at utdanning fortsatt skal være en hovedprioritet i regjeringens utviklingspolitikk.

I det arbeidet vil vi fortsette å samarbeide med sivilsamfunnet, multilaterale organisasjoner og andre relevante aktører, – og ikke minst vil vi ta med oss dagens rapport inn i det videre arbeidet.

Igjen, tusen takk for en god og nyttig rapport. Jeg ser frem til fortsatt god dialog for å sikre at alle barn og unge får gå på skole.