Bistand til å bygge en grunnmur

Norge er med på å bekjempe sykdommer som hiv, aids, tuberkulose og malaria i mange fattige land. Innsatsen gir resultater. Vårt bidrag til vaksineorganisasjonen Gavi har ført til at barnedødeligheten har gått kraftig ned. Gavis mål er å vaksinere 300 millioner barn, noe som vil redde fem-seks millioner barneliv i løpet av en fireårsperiode. Norges bidrag er å vaksinere 30 millioner barn, og forhindre mellom 500.000 og 600.000 dødsfall. Helsen til verdens mødre har også blitt bedre, og vi jobber kontinuerlig med retten og tilgangen til helsetjenester av god kvalitet, inkludert prevensjonsmidler og trygge aborter.

Men til tross for stor internasjonal innsats for global helse, mangler mange mennesker fremdeles tilgang til en grunnleggende helsetjeneste som kan diagnostisere og behandle helt enkle tilstander. Å gi fattige land bistand i kampen mot sykdommer er derfor ikke nok. Vi må også gi dem bistand til å bygge opp et trygt og tilgjengelig helsetilbud i lokalsamfunnet.

I Norge er ikke lungebetennelse lenger en farlig sykdom. Vi drar til fastlegen, kommer raskt i gang med behandlingen og blir friske. I verdens fattigste land er lungebetennelse en livsfarlig sykdom. Man har verken tilgang på lege, medisiner eller informasjon om sykdommen. Å ha mulighet til å oppsøke kvalifiserte helsearbeidere som kan stille enkle diagnoser og skrive ut enkle medisiner vil for mange være forskjellen på liv og død.

Målet med bistand er å gjøre utviklingslandene uavhengige av bistand. For å lykkes med det, må bistanden bidra til å bygge grunnmuren i helsetjenesten. Vi kaller det universell helsedekning. Dette blir tema på årets helseforsamling i Genève. Den nye generaldirektøren i WHO har som mål å bedre tilgangen til grunnleggende og rimelige helsetjenester i fattige land, og Norge er klar til å ta en lederrolle.

Vi har blant de beste helsetjenestene i verden. Vi vet at en god helsetjeneste handler om mer enn å bekjempe pandemier og gjennomføre avanserte operasjoner og kompliserte transplantasjoner. Det handler også om at den bekymrede pappaen har et sted å søke hjelp når minstemanns feber blir altfor høy. At den unge jenta har et sted å søke råd når hun trenger prevensjon, og at den eldre kvinnen har et sted å ringe når hun blir svimmel og tungpustet. Denne grunnmuren må vi hjelpe utviklingslandene til å bygge.

Vi begynte å bygge vår egen grunnmur, primærhelsetjenesten, lenge før vi fant olje og Norge ble et rikt land. Ordningen med offentlige distriktsleger ble etablert for mer enn 400 år siden. Men mye av arbeidet skjedde i frivillig regi. Organisasjoner med engasjerte kvinner i spissen gjorde det de kunne for å stoppe spredningen av den fryktede tuberkulosen. De hindret smitte og pleide syke mennesker. De utdannet sykepleiere og helsesøstre. De bidro til å spre informasjon til befolkningen.

Det var disse foreningene og distriktslegene som sto bak de første helsestasjonene for mødre og barn på trettitallet. Det var disse foreningene som var med på å bygge opp skolehelsetjenesten. Og det var disse legene som bygget om den norske helsetjenesten slik vi kjenner den i dag. Kommunene fikk ansvaret for helsestasjonene og skolehelsetjenesten mange år etter at de frivillige hadde startet arbeidet med det som skulle bli den norske primærhelsetjenesten.

Vi kan bruke erfaringene fra byggingen av vår egen grunnmur når vi skal hjelpe andre land. Både lokale, statlige og frivillige krefter er viktige i dette arbeidet. En lokal helsetjeneste må ikke bare behandle sykdom, men også arbeide med opplysning og forebygging. Å stoppe sykdommer handler jo både om å ta i bruk medisiner og vaksiner, og om å hindre smittespredning.

Vi mener det er på tide rette oppmerksomheten mot universell helsedekning. Vi skal fortsette å gi bistand til vaksinasjonsprogram og grunnleggende helsetjenester for barn og unge for å redusere dødeligheten. Men samtidig må vi jobbe for at den internasjonale innsatsen også bidrar til å bygge grunnmuren.

For å bygge opp lokale helsetjenester i fattige land må vi jobbe for utdanning og økte investeringer i helse fra landene selv. Det første handler om tilgang til helsepersonell. Særlig er utdanning av jenter viktig. Det andre handler om finansiering av helsetjenesten. Vi må styrke nasjonale institusjoner slik at det mobiliseres flere ressurser, og slik at myndigheter får økt kapasitet til å prioritere riktig. I tillegg må landene øke innsatsen mot korrupsjon slik at innsatsen ikke misbrukes.