Regjeringens forventninger til norsk næringsliv fra et utviklingsperspektiv

God morgen alle sammen!

Tusen takk for invitasjon til å innlede årets menneskerettighetsseminar.

Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg er viktig høringsinstans, meningsbærer og kompetansebygger. Jeg setter derfor stor pris på muligheten til å si litt om næringslivets viktige plass i et utviklingsperspektiv, og spesielt våre forventninger til dem i denne sammenheng.

La meg likevel først få takke Advokatforeningen for arbeidet med rettsstatsbygging i andre land. Jeg har merket meg at foreningen har flere bistandsprosjekter med støtte fra Norad som har som mål å bidra til å styrke rettsstaten og at alle skal ha like rettigheter for loven og tilgang til domstolene.

Dette er bra. En velfungerende rettsstat og respekt for menneskerettigheter er viktige mål i seg selv og del av hovedformålet med vår utenrikspolitikk.

Det er også viktige forutsetninger for næringsutvikling. Et svakt styresett ligger til grunn for mange av de problemer som hemmer næringslivets muligheter i utviklingsland.

Regjeringen legger stor vekt på næringslivets rolle for utvikling. Dette kan misforstås som å handle om næringslivets bidrag til bistand eller om næringsliv som partnere i bistand. Bistand er viktig, men næringsliv er og blir i seg selv en av de viktigste utviklingsaktørene i vår globaliserte verden.

Teknologi, innovasjon og kapital, skape nye jobber, - det som for noen er et problem er for andre forretningsvirkelighet.

De globale bærekraftsmålene står og faller på næringslivets medvirkning både nasjonalt og internasjonalt. Statenes ansvar er selvsagt også viktig, men private investeringer som kan bidra til økonomisk vekst og mulighet for flere unge til å komme seg i jobb er helt avgjørende for utvikling, og særlig for de fattigste landene.

Afrika sør for Sahara vil for eksempel trenge sju-åtte millioner nye arbeidsplasser hvert år bare for å holde tritt med befolkningsveksten. Hvis prognosene slår til, vil Afrikas befolkning bli dobbelt så stor innen 2050. Halvparten vil være under 30 år. Her ligger det en enorm utfordring for oss som jobber med utviklingspolitikk, men også en stor mulighet for næringslivet.

Bærekraftsmålene skal bidra til å forme den verden vi ønsker, men de skaper også det markedet vi ønsker. Bærekraftsmålene lar seg ikke nå uten endringsvilje og nytenkning, innsikt og innovasjon. Derfor er de heller ikke oppnåelige uten næringslivets aktsomhet og ansvar for egen drift.

90 prosent av jobbene i formell sektor i utviklingsland finner vi i små og mellomstore bedrifter. Folks hverdag formes av disse bedriftenes vilkår og valg. Vi forstår nå bedre og bedre hvordan disse vilkårene og valgene påvirkes av våre egne valg. Globale produksjons- og verdikjeder er ikke teoretiske konstruksjoner.

Norsk næringsliv er godt posisjonert til å bidra til bærekraftige samfunn over hele verden. Både gjennom løsningene de selger og ved ansvarlig drift.

Regjeringen forventer og opplever at norske bedrifter er blant de fremste til å utøve samfunnsansvar internasjonalt. De sørger for anstendige arbeidsforhold og respekt for menneskerettighetene i hele verdikjeden. Dette gir også lokalt næringsliv noe å strekke seg etter. Målet er at arbeidstagere i alle land får en anstendig lønn å leve av, trygghet i jobben og visshet om at de kommer hjem til familien sin etter endt arbeidsdag med helsen i behold.

Regjeringen legger til grunn at norsk næringsliv retter seg etter lover og regler i vertslandet, at de kjenner og benytter FNs veiledende prinsipper og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv.

På årskonferansen for etisk handel for noen dager siden, slo Idar Kreutzer fast at FNs veiledende prinsipper er så konkrete at det er mulig for næringslivet – og for finansnæringen spesielt – å håndtere krav til respekt for menneskerettigheter på samme måte som vi har akseptert miljøkrav. Regjeringens forventning til næringslivets respekt for menneskerettigheter er like konkret som miljøagendaen.

I denne forsamling kan jeg trygt vise til FNs veiledende prinsipper uten å måtte forklare innholdet. Det engasjementet Norge la til grunn for å få disse prinsippene vedtatt i 2011 er fortsatt tilstede i vårt pådriveransvar i FNs menneskerettighetsråd.

«Protect, Respect and Access to Remedy» er de engelske stikkordene for FN-prinsippenes tre hovedpilarer. La meg komme med noen korte bemerkninger til hver.

Første hovedpilar er at det er statens ansvar å beskytte og sikre menneskerettighetene. Dette gjelder staten som lovgiver, som eier og på annet vis.

La oss starte med oss selv: Den nye anskaffelsesloven pålegger nå i § 5 offentlige oppdragsgivere å ha egnede rutiner for å fremme respekt for grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser dersom det er risiko for brudd på slike rettigheter. Varene som kjøpes inn, må produseres under forhold som ivaretar ansattes grunnleggende krav på forsvarlige arbeidsforhold.

Bærekraftsmålene proklamerer at «ingen skal utelates». Det gjelder også næringsliv. Vi mener det er i næringslivets egeninteresse å opptre etisk forsvarlig. Stortingets beslutning om å lette rapporteringsansvaret for små og mellomstore bedrifter svekker på ingen måte våre forventninger til næringslivets framferd.

Det er en økende forventning i samfunnet, blant kunder og blant egne ansatte om at næringslivet opptrer ansvarlig. Og tillitstapet ved å bli avslørt virker sterkt disiplinerende.

Andre land har valgt f.eks. kampen mot moderne former for slaveri som flaggbærer for samfunnsansvar. Større bedrifter må forsikre seg om at ingen ledd i produksjonskjeden har slaveriliknende tilstander. Frankrike har innført lov om aktsomhetsrapportering for de største selskapene, mens Tyskland nå vil overvåke i hvilken grad deres større bedrifter frivillig rapporterer på sitt samfunnsansvar. Vi følger nøye med på disse initiativene, men prioriterer så langt vår pådriverrolle for FNs veiledende prinsipper.

Andre hovedpilar er næringslivets plikt til å respektere menneskerettighetene.

Aktsomhet er i dag et konkurransefortrinn ettersom det kreves i stadig flere ledd. OECDs ministerråd vil om noen uker lansere en ny veileder nettopp for aktsomhet. Denne følger i kjølvannet av viktige og nyttige sektorveiledere. La meg f.eks. nevne egne veiledere for mineralutvinning i konfliktområder, interessentdialoger i petroleums- og gruveindustrien, institusjonelle investorer, tekstil- og fottøy og for landbruk.

Jeg håper den nye aktsomhetsveilederen vil være nyttig både for næringslivet og for det arbeidet dere gjør.

Nulltoleranse mot dårlig adferd betyr ikke nullrisiko, enten det gjelder korrupsjon eller menneskerettigheter. I den rådgivningsfunksjon mange av der har, vil jeg be dere være på vakt mot slike kortslutninger.

Risiko må håndteres. Et grunnleggende aktsomhetsprinsipp er å identifisere risiko, og bøte på denne. Regjeringens forventning til næringslivet er ikke å sitte hjemme, men å ta del i verdensmarkedet på beste måte.

Jeg er glad for Nærings- og fiskeridepartementets arbeid for å skolere styrer og styreledere i bedrifter med statlig eierskap. Dette er godt eksempel til etterfølgelse. Samfunnsansvar må forankres i næringslivets egne beslutningsorganer. Det er ikke noe på siden, men del av kjernevirksomheten. Styrene må påse at selskapene etterlever de forventninger regjering og samfunn stiller til dem.

Respekt for menneskerettigheter omfatter respekt for individer og gruppers rett til å organisere seg, og til å søke innflytelse på beslutninger som påvirker dem. Flere hundre mennesker blir drept hvert år fordi de forsvarer slike grunnleggende rettigheter. Næringslivsaktører må ta en kritisk holdning til alle slike overgrep. Det må ikke være noen tvil om hvilke verdier våre virksomheter er basert på, - også når det koster, også når det er vanskelig.

Tredje hovedpilar gjelder effektiv tilgang til rettslige og ikke-rettslige klageordninger.

Dere kjenner sikkert til at Norge støtter pågående arbeid i regi av FNs menneskerettighetsråd for å utrede og styrke innsatsen for å lindre og hindre brudd på menneskerettighetene.

Det er kanskje mindre kjent at vi har opparbeidet en god merkevare innen OECD med et velansett norsk Kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv. Helt nytt er det at vi i disse dager drøfter muligheten for at det norske kontaktpunktet også skal få mandat til å håndtere klager basert på ILOs erklæring om multinasjonale selskapers sosiale ansvar.

Med nyhetsbildet de siste månedene i friskt minne, vil jeg gjerne nevne at utenriksministeren og jeg i vinter har sendt et brev til alle organisasjoner og institusjoner som mottar støtte fra Norge, - og det er mange, - med forventning om at de sørger for gode varslings- og håndteringsrutiner mot seksuell trakassering på arbeidsplassen. Dette kan synes som et lite grep i det store bildet, men om vi ikke går oss selv i sømmene, hvordan kan vi da bidra til bedre holdninger til f.eks. kvinner i sårbare yrker?

Jeg vil understreke at mange norske bedrifter har opparbeidet gode rutiner både for varsling og for behandling av klager som en del av god forretningsskikk.

Det er tross alt gjennom effekten på bakken at de gode intensjoner og ivaretakelsen av våre menneskerettighetsforpliktelser skal måles.

La meg avslutningsvis nevne den nye nettportalen for ansvarlig næringsliv som vi nylig lanserte. Portalen skal gi selskaper som søker statlig støtte god informasjon og veiledning om samfunnsansvar og gjeldende retningslinjer. Jeg håper det vil bidra til at bedriftene foretar bedre aktsomhetsvurderinger og dermed håndterer risiko bedre.

Hvis vi skal nå bærekraftsmålene, må privat sektor spille en sentral rolle. Vi skal derfor heie på og samarbeide med de selskapene som tør å satse og som skaper arbeidsplasser og reduserer fattigdom i utviklingsland.

Samtidig er menneskerettighetene et tverrgående hensyn som skal ligge til grunn i alt vi gjør i norsk utviklingspolitikk. Det inkluderer i høyeste grad næringslivet, - og alle de ordningene vi har rettet mot bedrifter, - enten de er norske eller ikke.

Takk for oppmerksomheten og lykke til videre med seminaret!