Innlegg i interpellasjonsdebatt om ulovlig kapitalflukt og korrupsjon

La meg begynne med å rette en takk til interpellanten for å reise denne viktige debatten. Det er også passende at vi diskuterer dette i dag, på den internasjonale kvinnedagen. Kvinner er i større grad enn menn direkte berørt av statens evne til å tilrettelegge for gode tjenester, og forskning viser at kvinner er de som taper mest på ulovlig kapitalflukt og korrupsjon. Dessverre er det også slik at kvinner i utviklingsland ofte har færre muligheter til å påvirke styresettet i landet sitt.

Regjeringen er av samme oppfatning som interpellanten. Norge er og skal være en pådriver for at utviklingsland får på plass gode skattesystemer og øker innsatsen mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. Det trengs enorme ressurser for å nå bærekraftsmålene, og ulovlig kapitalflukt og korrupsjon er i dag et stort hinder for at vi skal komme i mål. Men bistand alene vil bare kunne utgjøre en liten del av løsningen. I afrikanske land utgjør skatteinntektene, selv på dagens lave nivå, ti ganger så mye som bistanden.

Nasjonal ressursmobilisering er helt avgjørende for at vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030. På utdanningsfeltet skal så mye som 97 prosent av ressursene komme fra landene selv, mens bistanden fra Norge og andre land kun utgjør tre prosent.

Men for at et land skal kunne investere i f.eks. utdanning, må det ha skatteinntekter. For å opprettholde et minimum av grunnleggende tjenester til befolkningen, bør skatteinngangen utgjøre minst 15 prosent av brutto nasjonalprodukt. Flere mener at andelen må være enda høyere – opp mot 25 prosent – hvis vi skal klare å utvikle god infrastruktur og gi god utdanning, helse og sikkerhet til alle.

Utviklingsland taper

Skatteinngangen er nå på under 15 prosent i 30 av de 75 fattigste landene i verden. Til sammenligning ligger gjennomsnittet for OECD-land på over 35 prosent. Utviklingsland taper opp mot ti prosent av brutto nasjonalprodukt i offentlige inntekter. Disse inntektene kunne i mange tilfeller ha bidratt til at bærekraftsmålene nås, og ikke minst kommet befolkningen til gode gjennom skoler, sykehus og jobber.

Utvidet skatteinngang og derigjennom økt skattegrunnlag er viktig, men ikke tilstrekkelig for at vi skal nå bærekraftsmålene. Verdiskapingen må også øke. Derfor er en av regjeringens hovedprioriteringer å bedre vilkårene for næringsutvikling og investeringer i utviklingsland, for det er privat sektor som må skape millioner av nye jobber hvert eneste år fremover.

Verdensbankens rapport om investeringsvilje for 2017–2018, som interpellanten åpenbart også har lest, viser at de viktigste forutsetningene for beslutningen om å investere er:

• politisk stabilitet
• sikkerhet
• et korrupsjonsfritt og forutsigbart styresett
• en fungerende rettsstat
• et stort marked
• makroøkonomisk stabilitet
• en stabil vekslingskurs
• kvalifisert arbeidskraft
• god infrastruktur

Hvis utviklingsland skal kunne hevde seg i den globale konkurransen om investeringer og bedriftsetableringer, må det med andre ord jobbes på bred front, og skattesystemet er én av flere viktige brikker i dette.

Uklare og byråkratiske skattesystemer hemmer investeringslysten. Korrupsjon, upresise skatteincentiver og ulovlig kapitalflyt skaper ufrie markeder. Det blir dyrt og risikabelt for bedrifter og internasjonale investorer. Terskelen for å gå inn øker. Kort sagt er rettferdige og forutsigbare skattesystemer bra for investeringsvilje og verdiskaping.

Økt skatteinngang opp til et visst nivå har i de fleste land vært forbundet med redusert korrupsjon og høyere økonomisk vekst, som igjen stimulerer til økte investeringer. Men skattlegging dreier seg om mer enn penger og investeringer. Det er politikk.

Skatteinnkreving kan bidra til økt etterrettelighet og effektivitet, særlig hvis den er tydelig knyttet til tjenesteleveranser til befolkningen. Studier fra Afrika sør for Sahara viser at det å betale skatt skaper økt politisk engasjement i befolkningen. Politikere blir i større grad stilt til ansvar.

Norge var tilrettelegger for finansiering av utviklingsprosessen som ledet frem til Addis Tax Initiative, som interpellanten viser til. Initiativet er basert på tre pilarer: For det første forplikter rike land seg til å doble skatterelatert bistand fra 2015-nivå innen 2020. For det andre forplikter utviklingsland seg til å arbeide for gode skattesystemer. For det tredje skal alle arbeide for en samstemt politikk for å mobilisere nasjonale ressurser.

La det ikke være noen tvil: Norge står ved disse forpliktelsene.

I 2018 øker vi derfor innsatsen på dette området med omlag 90 milllioner kroner, og vi skal nå målet om å bruke minst 268 milllioner kroner på skatterelatert bistand innen 2020. Det er riktig som interpellanten sier, at Norges bidrag til skatterelatert bistand har gått ned de siste to årene. Det skyldes bl.a. en endring i årlige utbetalinger til de tre landene der Norge har hatt betydelig skattebistand – Tanzania, Zambia og Mosambik – og avslutning av flere avtaler i Norad i perioden 2015–2017.

Ikke i rute til bærekraftsmålene

Verdens land er ikke i rute med å nå bærekraftsmålene. Støtten til nasjonal ressursmobilisering er fortsatt for lav. I 2015 utgjorde skatterelatert bistand bare 0,13 prosent av all bistand internasjonalt. I tillegg er mange land rammet av store finansielle lekkasjer gjennom dårlig fungerende skattesystemer, omfattende korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. Beregningene varierer, men den ulovlige kapitalflyten fra utviklingsland kan utgjøre så mye som 1000 milliarder dollar per år. Dette er i så fall syv ganger så mye som OECD-landene gir i bistand i året. Med rette har dette blitt kalt den andre siden av utviklingsregnestykket. Ulovlig kapitalflyt er direkte utarming av nasjonale ressurser.

Vi trenger en bred internasjonal koalisjon for å styrke skattlegging og bekjempe korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. Vi må videreutvikle internasjonale rammebetingelser og iverksette forpliktende tiltak for å binde både stater og næringsliv til maksimal åpenhet og nulltoleranse for korrupsjon. Norge skal være en aktiv pådriver på dette feltet. Derfor består regjeringens opptrappingsplan av fire hovedsatsinger.

For det første vil vi i nært samarbeid med skatteetaten øke det bilaterale samarbeidet for bedre skatteadministrasjoner. Vi vil opprette nye faglige samarbeidsprogrammer og øke innsatsen i allerede etablert faglig samarbeid.

For det andre vil vi styrke arbeidet gjennom internasjonale organisasjoner. Vi vil delta i Verdensbankens globale skatteprogram og i IMFs arbeid. Samtidig vil vi støtte OECD med å inkludere utviklingsland i arbeidet for bedre internasjonale skattenormer. Vi støtter FNs arbeid og følger opp konvensjoner mot korrupsjon. Norge har, som interpellanten sikkert er kjent med, vært pådriver for to nøkkelresolusjoner om storskalakorrupsjon og ulovlig kapitalflyt.

For det tredje vil vi støtte forskning, næringsliv og det sivile samfunn. Vi vil stimulere til målrettet forskning på skatterelatert bistand og internasjonale skatteforhold. Vi viderefører støtten til U4 Ressurssenter mot korrupsjon i Bergen, som bidrar med kunnskap og gjør den globalt tilgjengelig. Vi vil fortsette samarbeidet gjennom korrupsjonsjegernettverket for å støtte etterforskere fra politi og påtalemyndigheter i arbeidet med å avsløre, etterforske og påtale korrupsjon.

Vi vil samarbeide med lokalt og internasjonalt næringsliv for å sikre at vår innsats på skatteområdet bidrar til vekst og investeringsvilje. Det sivile samfunnet spiller en helt avgjørende rolle i kampen mot korrupsjon, kapitalflukt og arbeidet for bedre skattesystemer, og vi vil samarbeide tett for å sikre best mulig resultater av vår bistand. Ifølge OECD gir en krone investert i skattebistand mellom 50 og 100 kroner ekstra i skatteinntekter. Dette understreker hvor kostnadseffektiv skatterelatert bistand er. Norge har lignende erfaringer fra samarbeidet med Zambia og Tanzania.

Vi må samtidig være realistiske. I mange av våre samarbeidsland er korrupsjon utbredt. Motkreftene er sterke. I enkelte utviklingsland hersker det i realiteten straff-frihet for grov korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelse. Utfordringen er så kompleks at alle aktører og alle land må jobbe sammen hvis vi skal få bukt med ulovlig kapitalflukt. Norge kan bidra med faglig bistand og kapasitetsbygging, men uten politisk vilje til å ta gode valg vil resultater utebli. Også på dette området trengs det nasjonalt eierskap fra utviklingslandene selv.

Derfor vil vår fjerde hovedsatsing handle om å styrke den politiske dialogen med utviklingslandenes myndigheter. Vi vil samarbeide med dem som har satt skattespørsmål og tiltak mot korrupsjon og ulovlig kapitalflyt på sin egen politiske dagsorden. Den afrikanske union har i sin plan for inkluderende utvikling satt skattespørsmål og kamp mot korrupsjon øverst. Slike initiativer skal vi støtte. Vi vet at økonomisk vekst og økte statsinntekter ikke automatisk fører til redusert fattigdom og mindre ulikhet. Vi må derfor også følge med på hvordan de økte inntektene blir brukt. Hvis myndighetene bruker inntektene til gode, offentlige tjenester og jobbskaping, vil bærekraftsmålene være innen rekkevidde.