Mål meg på resultater

Fredag legger Itad, i samarbeid med Christian Michelsens institutt, frem en rapport om mål- og resultatstyringen i norsk bistand. Rapporten er utarbeidet på oppdrag av evalueringsenheten i Norad, og viser at selv om mål- og resultatstyring har vært førende for norsk utviklingspolitikk i flere tiår, så har vi en lang vei å gå før resultatene blir viktigere enn intensjonene.

Jeg vil ha en åpen og ærlig debatt om bistand, resultater og utvikling. Rapporten som legges frem er derfor befriende lesing.

Et hovedfunn er at de mange evalueringene av norske bistandsprosjekter i for liten grad bidrar til læring, forbedring og til å synliggjøre merverdien av det enkelte tiltak for å nå målene i utviklingspolitikken. Dette er kritikk vi må ta på det største alvor.

Hvis mål- og resultatstyring skal ha effekt, må evalueringene samspille med strategien. Strategien og de overordnede målene må være førende for valg av prosjekter, kanaler og tematiske satsinger – og evalueringene av de samme prosjektene må igjen få betydning for strategien og hvilke prosjekter vi innlater oss på.

Enkelt sagt: Når noe ikke virker, må vi slutte med det. Når noe virker godt, må vi gjøre mer av det. Vi skal ikke kaste gode penger etter dårlige.

Åpenhet om resultatene er første steg. Gikk prosjektet som planlagt? Hva var vellykket? Hvorfor oppnådde vi ikke de resultatene vi håpet på?

Tilgjengelighet til resultatene er steg to. Vi trenger mer debatt om innholdet i utviklingspolitikken. Norges engasjement i ulike tiltak er stort sett offentlig tilgjengelig for alle. På tilskuddsportalen finnes det veldig mye informasjon om hvor mye penger Norge bruker hvor. Det som glimrer med sitt fravær, er resultatene av dette arbeidet. Skal vi skape debatt om hvordan Norge bruker 35 milliarder skattekroner, må resultatene være både åpne og tilgjengelige.

For å oppnå dette har jeg satt i gang arbeidet med å etablere en elektronisk resultatportal. I resultatportalen skal alle som ønsker det få innsikt i alle prosjekter, følge status for gjennomføring og grad av måloppnåelse. Dette vil være en nyvinning som over tid kan få stor betydning for både debatten og den overordnede strategiske tilnærmingen til utviklingsfeltet.

Steg tre er systematisk tilnærming til å ta i bruk kunnskap fra tidligere prosjekter når nye prosjekter og satsinger lanseres. Jeg lover at evalueringene ikke skal legges i en skuff, men at de vil bli brukt aktivt slik at vi kan få enda mer ut av hver bistandskrone i fremtiden.

Noen ganger har et prosjekt til formål å oppnå flere mål. Det hender også at et prosjekt får virkninger selv om det ikke var tilsiktet. Og ofte har et prosjekt både negative og positive sider. For å vurdere måloppnåelsen i et prosjekt, må vi på forhånd definere tydelige mål og delmål som er mulig å evaluere i etterkant.

Mål- og resultatstyring er selvfølgelig heller ikke noen mirakelkur. Det kan være mange årsaker til at et prosjekt blir vellykket eller mislykket. Det er ingen hemmelighet at ikke alle prosjekter gir gode resultater. Det er ikke så rart, for vi tar ofte høy risiko i utviklingsland som har begrenset evne til å ta imot hjelp. Da vil noen prosjekter slå feil. Det helt greit så lenge vi lærer av feilene, avslutter prosjektene, justerer kursen og tar med oss lærdommen inn i fremtidige prosjekter.

Det viktigste med evalueringene er derfor ikke nødvendigvis konklusjonen nederst på arket, men de erfaringene og forbedringspunktene som vi kan lære av for å oppnå bedre resultater i fremtidige prosjekter.

Det norske giverviljen er et gode vi ikke skal ta for gitt. Hvis vi skal opprettholde tilliten og legitimiteten til norsk utviklingspolitikk, må vi kunne vise til gode resultater. Det gjøres veldig mye godt arbeid i dag. Samtidig er det åpenbart at vi må bli flinkere til å høste av våre erfaringer, samspille med kunnskapsmiljøer, sivilsamfunn og næringsliv og våre mange multilaterale partnere, for å få til enda bedre måloppnåelse fremover.

Ærlighet og åpenhet skaper tillit, og jeg er ikke redd for å vise frem virkningen av prosjektene våre, uavhengig av resultat og måloppnåelse. Men mål- og resultatstyring er først og fremst viktig for alle menneskene som lever i fattigdom. Barn som vil realisere sine drømmer, ungdommer som vil ha utdannelse og en jobb å gå til, foreldre som vil gi barna et trygt hjem å vokse opp i og syke som trenger helsehjelp. Det overordnede målet med bistanden, er tross alt at verdens fattige land skal bli uavhengige av bistand