Ny teknologi for å hjelpe flere

Teknologirevolusjonen har gitt oss mange nye muligheter. Nå må vi utnytte teknologien til å gi bedre og mer effektiv utviklingshjelp, slik at flere mennesker kan leve gode liv med mulighet til å realisere sine drømmer.

Vi er midt i en digital revolusjon, og ny teknologi gir oss uante muligheter. Vi kommuniserer på nye måter, elever får moderne læringsverktøy, eldre får en enklere alderdom, og snart er kunstig intelligens en del av hverdagen vår. Men selv om den digitale utviklingen har ført med seg mye godt for oss, har vi ikke klart å utnytte teknologien i utviklingsarbeidet slik at også mennesker i verdens fattigste land får glede av den.

I april besøkte jeg en barneskole i Malawi - et av verdens aller fattigste land. Med nesten 20 millioner innbyggere og et statsbudsjett som tilsvarer Oslo kommunes skolebudsjett er det en lang vei å gå før myndighetene lykkes med å gi god utdanning til alle barn. Skolen minnet lite om en norsk skole. Klasserommene var enkle, uten stoler og pulter, datamaskiner, projektorer eller smartboards i sikte. Men det var ett unntak. I ett av klasserommene hadde elevene nettbrett i fanget. Ved hjelp av apper lærte de å lese og regne. De trengte verken skrivesaker eller oppmerksomhet fra læreren.

Denne skolen er med i et norskfinansiert prosjekt der elever på utvalgte skoler får bruke nettbrett i undervisningen opp til én time i uken. Det var en stor glede å se hvor konsentrert elevene satt og jobbet med læreprogrammene på nettbrettet gjennom den tilmålte tiden. De digitale hjelpemidlene gjør ikke bare hverdagen lettere for en lærer som har ansvar for nesten hundre elever. Elevene som deltar i dette prosjektet har også økt leseferdighetene med hundre prosent og matematikkferdighetene med 65 prosent. Gapet mellom jenter og gutter er også utjevnet - jentene har tatt igjen guttene. Disse barna får et mye bedre utgangspunkt for å lykkes i livet, til å få en jobb, tjene egne penger, forsørge familien og realisere sine drømmer.

Den digitale revolusjonen er godt i gang i mange utviklingsland. Utenfor bykjernene, hvor strømnettet ikke er bygget ut, lyser det fra smarttelefoner som er ladet med solcelleteknologi, og ladestasjonen i landsbyen har blitt god butikk. Disse smarttelefonene representerer store muligheter for mobile banktjenester, e-helsetjenester og læringsteknologi. For det er ingen grunn til at de fattige landene skal gjennomgå de samme utviklingstrinnene som vi selv har vært igjennom. Et utviklingsland trenger ikke bankfilialer i hver landsby for å utvikle velfungerende lånetjenester, eller tre generasjoner med fasttelefoni for å ta i bruk mobiltelefoner. Den nye teknologien gjør at utviklingslandene kan hoppe over flere tiår med langsom utvikling. Men det krever at vi legger til rette for det i utviklingspolitikken.

Norge er blant verdens mest digitaliserte samfunn og har mye å bidra med i dette arbeidet. Vi har ledende kunnskapsmiljøer, et bredt spekter av IKT-bedrifter og mange eksempler på vellykket teknologiutvikling. Den nye teknologien er ikke bare en mulighet for utviklingslandene. Det er også en mulighet for norsk næringsliv som er godt posisjonert til å hevde seg i de nye, fremvoksende markedene som oppstår. Dessverre er den digitale innsatsen i utviklingsarbeidet fragmentert. Det har vært litt for tilfeldig om digitale hjelpemidler blir tatt i bruk, og vi utnytter ikke det fulle potensialet teknologien gir.

Skal vi lykkes med å bringe den digitale revolusjonen inn i utviklingsarbeidet, må vi ha en mer systematisk og målrettet innsats. Derfor har jeg startet arbeidet med en digitaliseringsstrategi der målet er å bruke teknologien til å oppnå mer utvikling. Strategien skal bidra til en mer helhetlig tilnærming slik at vi kan bruke de digitale hjelpemidlene i større skala. På denne måten kan vi utnytte det enorme potensialet teknologirevolusjonen representerer i alle deler av utviklingsarbeidet.