Norge bidrar til utdanning med kvalitet
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Utenriksdepartementet
Tale/innlegg | Dato: 23.04.2018
Av: Tidligere utviklingsminister Nikolai Astrup (innlegg i Vårt Land, 23. april)
Det handler ikke om "nykolonialisme", men om å sette utviklingslandene i stand til å satse på utdanning.
I Vårt Land 13. april hevder Anders Breidlid, professor ved OsloMet, at bistanden ikke bidrar til å heve kvaliteten på utdanningen i utviklingsland. Hans argument er at utdanningsbistanden er et nykolonialistisk prosjekt som er tuftet på en vestlig kunnskapsforståelse. Jeg mener han tar feil.
Norske erfaringer
På begynnelsen av 2000-tallet avslørte Pisa-undersøkelsen at norske elever manglet grunnleggende ferdigheter i lesing og skriving. Da lærte vi at det ikke hjelper med store budsjetter hvis elevene ikke tilegner seg kompetansen de skal ha. Man må også ha et robust skolesystem, gode lærere, fremtidsrettet undervisning og evnen til å fange opp elever som faller utenfor. Det er mulig at dette er «vestlig kunnskapsforståelse» i Breidlids verden. Jeg kaller det norske erfaringer som andre land kan lære av.
Seks av ti barn i verden kan ikke lese eller skrive, til tross for at de fleste har gått på skole. Jeg tror mange utviklingsland har mye å lære av land som Norge i arbeidet med å få flere elever til å gå ut av skolen med grunnleggende ferdigheter. Derfor bidrar vi til å heve kvaliteten på utdanningen gjennom vår bistand til utviklingsland.
Skoleprosjekt i Malawi
Utdanning av flere lærere, utvikling av undervisningsmateriell, bruk av digitale verktøy, og bedre undervisningsmiljø er noen eksempler. I forrige uke besøkte jeg et av våre skoleprosjekter i Malawi. Vanligvis er det opp mot 100 elever per lærer i barneskolen i Malawi. Vi har finansiert et prosjekt som gir de minste elevene tilgang til iPad med læringsprogrammer innenfor lesing og regning 30-60 minutter per uke. Resultatet er 100 prosent bedre leseferdigheter og 65 prosent bedre matematikkferdigheter enn på skoler som ikke deltar i programmet. Årsaken er at 1:100 undervisningen erstattes av 1:1 undervisning.
Det aller viktigste Norge bidrar med, er å støtte myndighetene i samarbeidslandene og deres arbeid med å styrke sine egne utdanningssystemer. For selv om utviklingslandene kan lære mye av oss, vil vi aldri klare å bygge sterke institusjoner som gir god utdanning til flere generasjoner uten at myndighetene selv er med på laget.
Høyt på agendaen
Heldigvis er det et økende engasjement der ute for å satse på utdanning. Statsministeren har satt utdanning høyt på agendaen. Stadig flere utviklingsland ønsker å lære av Norge. Da jeg annonserte vårt bidrag til det Globale partnerskapet for utdanning, måtte utviklingslandene forplikte seg til å trappe opp sin egen satsing på utdanning for å få glede av de midlene som blant annet Norge bidro med. På den måten får landene selv eierskap til utviklingen av sine utdanningssystemer.
For meg dreier ikke dette seg om nykolonialisme. Det dreier seg om å sette utviklingslandene i stand til å satse på utdanning. Gode utdanningssystemer er ikke en utgift, men en investering i barnas og landets økonomiske og sosiale utvikling. Vårt bidrag er å bruke vår kompetanse til å bidra til utvikling gjennom støtte til utdanningssektoren i utviklingsland.