Utvikling er mye mer enn bistand

Norsk utviklingsinnsats strekker seg tilbake til 1950-tallet. Siden da har innsatsen vokst betraktelig i takt med et økende globalt engasjement. Det har bidratt til å spre innsatsen, både geografisk og tematisk, noe som igjen har gått på bekostning av kvalitet, kostnadseffektivitet, oppfølging og resultater. Skal vi oppnå gode og varige resultater, må vi prioritere de områdene hvor vi har kompetanse, erfaring og forutsetninger for å utgjøre en forskjell.

Jeg har nettopp lagt frem min første stortingsmelding. Meldingen er en plan for å konsentrere den norske utviklingsinnsatsen om noen få partnerland. Målet er å oppnå bedre utviklingsresultater i partnerlandene og på sikt bidra til at de blir uavhengige av bistand – i tråd med bærekraftsmålene verden ble enige om i 2017.

Bærekraftsmålene representerer et skille i norsk utviklingspolitikk. Vi snakker ikke lenger om givere og mottakere, men om gjensidig samarbeid og reelle partnerskap. For å mobilisere den innsatsen som er nødvendig for å utrydde fattigdom, feilernæring og sult, sikre god helse og utdanning til alle, og redusere klimaendringer og ulikhet i verden, må verdens land samarbeide tett. Utviklingslandene bør få dra nytte av et bredt sett av utviklingspolitiske virkemidler, og de utviklede landene må ha en helhetlig tilnærming til utvikling.

Norge er et ressursrikt land. Ikke bare når det gjelder penger, men også kunnskap, kompetanse og erfaring. Utviklingslandene etterspør denne ekspertisen. I en OECD/DAC-undersøkelse fra 2015 svarte mange utviklingsland at de har behov for faglig samarbeid for å styrke offentlige institusjoners kunnskap og kompetanse, snarere enn penger fra giverlandene. Derfor tar den nye stortingsmeldingen utgangspunkt i at nettopp kunnskaps- og kompetanseoverføring er minst like viktig som bistandsoverføringer.

For bistand alene kan verken skape vekst og velstand eller forhindre krig, konflikt eller tvungen migrasjon. Skal verden lykkes med å nå målene, må alle land ta eierskap til sine utfordringer og prioritere sine ressurser rett. Det kreves nasjonal innsats og nasjonale ressurser for å få det til. Ved å dele norsk erfaring og kompetanse innen sektorer som skatt, olje, fisk, likestilling og ren energi, bidrar vi til at utviklingslandene kan ta større ansvar for egen utvikling og investere i for eksempel utdanning og helsetjenester til egen befolkning.

Tidligere i år var jeg Ghana, som også er foreslått som nytt partnerland. Med et minimum av bistandsoverføringer til landet, er nok noen overrasket over det. Men Ghana er et ypperlig eksempel på regjeringens nye tilnærming til utvikling. Ved å ta i bruk bredden av de utviklingspolitiske virkemidlene vi har, skal vi bidra til at å understøtte Ghanas eget mål om en dag å kunne klare seg helt uten bistand. Nytt Norfund-kontor i Accra skal investere i næringsutvikling og arbeidsplasser. Økt politisk vilje til å jobbe for nasjonal ressursmobilisering, og en president som snakker om «Ghana beyond aid», legger et godt grunnlag for fremgang. Og avtaleinngåelse om kunnskapsoverføring gjennom Kunnskapsbanken i Norad skal bidra til bedre olje- og fiskeforvaltning – for å nevne noe. Det er når de ulike virkemidlene sees i sammenheng over tid at Norges innsats kan skape synergier og gi enda bedre resultater.

Det er ikke tilstrekkelig at Norge vil bidra til utvikling i et partnerland. Det holder ikke at vi vil innfri bærekraftsmålene hvis ikke utviklingslandene selv er med på laget. Partnerskapene må være reelle og bygge på et gjensidig ønske om samarbeid og en felles forståelse av mål og prioriteringer.

I meldingen har vi valgt å dele inn partnerlandene i to kategorier. Den første kategorien inneholder partnerskap for langsiktig utvikling. Det er land hvor Norge har hatt et langvarig engasjement og tilstedeværelse – der vi har gode forutsetninger for langsiktige partnerskap og varige resultater. Den andre kategorien er sårbare stater som har behov for stabilisering og konfliktforebygging. Felles for de 16 partnerlandene er at regjeringen vil søke partnerskap med dem for å bidra til utvikling gjennom et bredt spekter av utviklingspolitiske virkemidler.

Fakta:

• Regjeringen foreslår partnerskap i to kategorier: partnerskap for langsiktig utvikling og partnerskap for stabilisering og konfliktforebygging. Landene er valgt ut i fra konkrete kriterier.
• Landene i kategorien for langsiktig utvikling er Etiopia, Colombia, Ghana, Indonesia, Malawi, Mosambik, Myanmar, Nepal, Tanzania og Uganda.
• Landene i kategorien for stabilisering og konfliktforebygging er Afghanistan, Mali, Niger, Palestina, Somalia og Sør-Sudan.