En virkelighet det er vanskelig å forholde seg til

Veldig mye går fremover i verden. Andelen fattige går ned. Ekstrem fattigdom er halvert siden år 2000. Flere barn går på skole. Polio er snart utryddet, hiv-pandemien er redusert med en tredjedel, flere barn enn noen gang får oppleve å fylle fem år. Og mange land har tatt store skritt på veien mot å bli frie demokratier som ivaretar menneskerettighetene. Men veien mot en verden fri for fattigdom er ikke uten utfordringer. Og noen områder har større utfordringer enn andre.

I forrige uke var jeg i Tsjad. Det er ikke det landet vi leser mest om i avisen til daglig, men det er et av de aller fattigste landene i verden. Tsjad ligger i Sahelregionen i Sentral-Afrika og har 15 millioner innbyggere. Halvparten av befolkningen er under 18 år, og helseministeren fortalte meg at befolkningen kan øke til 50 millioner om bare tolv år, hvis dagens befolkningsvekst fortsetter. 80 prosent av den voksne befolkningen er analfabeter, syv av ti jenter blir gift før de fyller 18 år, og bare 12 prosent av dem får gå på skole. Boko Haram og andre voldelige grupper har dessuten tvunget mange mennesker på flukt, og klimaendringene har ført til tørke, ødelagte markeder og høye matpriser. Flere hundre tusen barn lider av underernæring. Jeg møtte noen av disse barna og mødrene deres. Det gjorde inntrykk.

Tidligere i år ga Brookings-instituttet ut en rapport på oppdrag fra Norad. Den viste at verden ikke vil nå bærekraftsmålene innen 2030 med mindre alle land får ta del i den positive utviklingen vi ser mange steder. Rapporten viser til at rundt 30 land til og med opplever negativ utvikling. De har ofte dårlig evne til å tilby offentlige tjenester og til å håndheve lover. De har svak privat sektor og vanskelige vilkår for private selskaper, som gjør at forretningsmuligheter og naturressurser ikke blir utnyttet på en god måte. De har ofte stort omfang av konflikt og vold, noe som skaper utrygghet, hindrer utvikling og ødelegger infrastruktur. Og de er ofte svært sårbare for naturkatastrofer.

Tsjad er ett av landene på listen. Barna som vokser opp der har en usikker fremtid i vente. Mange av dem vil aldri opparbeide seg grunnleggende ferdigheter som lesing og skriving. Mange av dem vil stå uten jobb gjennom hele sitt liv. Mange av dem vil ikke få muligheten til nå sitt fulle potensial. Og mange av dem vil aldri få oppfylt sine drømmer. Det er en virkelighet det er vanskelig å forholde seg til. Men enda vanskeligere er det å gjøre noe med den.

Norge har et ansvar for å bidra til utvikling i Tsjad og Sahel-regionen. Fordi vårt medmenneskelige ansvar strekker seg utover våre landegrenser. Fordi de mest sårbare landene aldri vil oppnå utvikling uten internasjonal støtte. Og fordi det er i Norges interesse. Utviklingen i Sahel har nemlig stor betydning for Europas sikkerhet. Konfliktene sprer seg, migrasjonen øker og svake statsstrukturer gjør at voldelige terrorgrupper lykkes med å etablere seg. Det får konsekvenser også for oss. Regjeringen vil derfor øke innsatsen i Sahel-regionen.

Tidligere denne måneden lanserte vi en egen strategi for dette arbeidet. Strategien legger opp til å kombinere sterkere diplomatisk og politisk innsats med tiltak for å fremme langsiktig utvikling. Humanitær bistand er ikke tilstrekkelig hvis vi skal redde fremtidens generasjoner fra å bli født inn i en humanitær krise. Vi må også bidra til at befolkningen får utdanning, grunnleggende helsetjenester og en jobb å gå til.

For å bidra til langsiktig utvikling som virkelig monner, trenger vi et samspill mellom ulike aktører med ulik kompetanse. Og det er i partnerskap med næringsliv og hjelpeorganisasjoner at vi kan mobilisere den kapitalen, kompetansen, teknologien og innovasjonskraften som trengs for å gjøre en forskjell.

Turen til Tsjad i forrige uke var et eksempel på hvordan et partnerskap kan bidra til å sette glemte kriser, som Tsjad, på kartet. Norwegian stilte et fly til disposisjon, Unicef fylte det med nødhjelpsartikler som skolesaker, medisiner og vannrenseutstyr - som senere ble delt ut på sykehus og skoler som Norge har bidratt til å bygge gjennom vår støtte til Unicef. Det var lærerikt å se hvordan Unicef - som Norge er en sterk bidragsyter til - arbeider på bakken, og det var gledelig å se at nødhjelpen nådde frem til mange barn som nå får litt bedre forutsetninger for å klare seg i livet.
Ett av bærekraftsmålenes viktigste budskap er at ingen skal utelates. Hvis ikke de fattigste og mest sårbare landene blir inkludert i verdens samlede utviklingsinnsats, vil disse landene aldri komme seg ut av den ekstreme fattigdommen - til tross for positive utviklingstrekk i resten av verden.