Jubileumsåret. 1814 – 1989 – 1994 -2014

Takk for invitasjonen til å holde årets Arena-forelesning. Arena er en viktig Arena – ikke minst for en EU/EØS-minister. For oss som har Europa som arbeidsfelt, er det avgjørende å forstå ikke bare hva som skjer i Europa, men også hvorfor det skjer. Og dessuten mens det skjer. Arena bidrar til det. Og en del av hensikten med en egen statsrådspost for EØS/EU var å bidra til mer europadebatt.

Vi er inne i jubileumsåret 2014. Grunnloven er 200 år. EØS-avtalen er 20 år. Murens fall er 25 år. La meg føye til - i denne konteksten: Arena er 20 år, som EØS-avtalen.  Jeg har stor respekt for dette forskningsmiljøet og ikke minst for Johan P. Olsen som tidlig forstod – tidligere enn de fleste - at det var nødvendig å vite mer om utviklingen i Europa og betydningen for Norge. Han bidro til at «europeisering» ble et begrep både i akademia og i den norske samfunnsdebatten. Etter hva jeg har hørt, lar han ikke pensjoniststatusen hindre seg i å forske videre på europeiske endringsprosesser.  Det er jeg - og mange med meg – svært takknemlige for.

Med de siste dagers utvikling i Europa er det grunn til å minne hverandre om ytterligere et jubileum: det er i år 100 år siden skuddene i Sarajevo og starten av første verdenskrig. Selv om historien aldri gjentar seg, kan vi alltid lære av den. Heller ikke dagens Europa er uten klassisk stormaktsmanøvrering, nasjonalisme med etniske fortegn og ideen om bruk av vold som politikkens ytterste virkemiddel. EU-samarbeidet ble utformet ikke minst for å demme opp for ulykkelige utslag av klassisk stormaktspolitikk: man var villig til å avgi suverenitet for å samarbeide om frihet og fred. Ved Berlinmurens fall for 25 år siden håpet vi at den form for tenkning var i ferd med å bli alleuropeisk. I dag må vi konstatere at det ikke var hold i håpet. Samtidig som vi må fastholde at vår politikk bygger på en alleuropeisk partnerskapstankegang, så må vi også være ærlige om at «it takes two to tango.» Det vi ser i Europa nå, er ikke bare den alvorligste politiske situasjon mellom øst og vest siden murens fall: det er også et ublidt møte mellom to verdensanskuelser og tilnærmingsmåter til internasjonalt samarbeid. I valget mellom nullsumspill og samspill skal det ikke være tvil om hvor vi hører hjemme.

I dette foredraget ønsker jeg å ta utgangspunkt i de to første jubilantene: Grunnloven av 1814 og EØS-avtalen av 1994. Hvorfor? Fordi de på hver sin måte legger rammer for Norges plass i Europa. Og for europapolitikken av 2014. Et jubileumsår gir mulighet til å stoppe opp, reflektere over hvor vi er, hvor vi har vært – og ikke minst: hvor vi skal.

Så først til Grunnloven av 1814. En av verdens eldste – nest eldste nålevende - og radikal for sin tid. Den var og er bærebjelken i det selvstendige Norge. Et symbol på nasjonal frigjøring og nasjonal identitet. Og samtidig i stor grad inspirert av europeisk opplysningstid. Tenkning om rettsstat, maktbalanse, toleranse, tros - og ytringsfrihet. Ingen selvfølge da, ingen selvfølge nå. Men for meg er dette kjernen i det som er «Europa»: regler for beskyttelse av individet, regler for beskyttelse mot maktmisbruk. Likebehandling.

Dette jubileet er derfor også en feiring av Europas idégrunnlag og en feiring av det beste vi i Europa har å by på. Prinsipper og rettigheter vi kan være stolte av. Og som også har inspirert etableringen av grunnlover i andre land. Men Grunnlovens tilblivelse i 1814 var ikke bare en prosess som bar frem ideer og idealer. Det var også et møte med realiteter og stormaktspolitikk som resulterte i unionen med Sverige.

En av våre store samtidskunstnere Håkon Bleken karakteriserte det europeiske mennesket som «famlende» i et intervju i Aftenposten for litt siden. Det synes jeg er en god betegnelse.  Europa kan ofte fremstå som famlende i det globale landskapet. Men det er et uttrykk for Europas vektlegging av demokrati – og for den nyvinning det er å inkorporere demokrati i internasjonalt samarbeid.  Og vår egen Grunnlov er jo nettopp en garantist for at det er lov å famle, lov å stille spørsmål, lov å tenke noe annet enn naboen, lov å ombestemme seg.

Ja, Grunnloven er bærer av universelle prinsipper - noe å holde fast ved - gjennom vekslende tider og trender. Samtidig etableres og utvikles enhver grunnlov i en politisk og historisk kontekst – nasjonal og internasjonal. Det kan skape dilemmaer. Som i møte med økt globalisering og europeisk integrasjon. Slik Arena viser og diskuterer i sin siste bok ‘Det norske paradoks’.

Boken peker blant annet på den iboende spenningen som ligger i at Grunnloven er en ramme for staten, et nasjonalt symbol og samtidig en bærer av universelle individuelle rettigheter. En spenning som kommer til syne i vår europeiserte tidsalder og som også aktualiserer noen spørsmål: Hvordan påvirker europeisk integrasjon konstitusjonens status? Skal våre individuelle rettigheter bare realiseres innenfor et nasjonalt territorium? Hvordan kan enkeltmennesket sikres rettsbeskyttelse både på nasjonalt og overnasjonalt nivå? Er styreformen demokrati uløselig knyttet til nasjonalstaten, eller er det mulig også å ha demokrati på europeisk nivå?

Flere av disse problemstillingene reises og diskuteres i Arenas bok. Og diskusjonen gjør oss klokere. Selv om det ikke finnes bombastiske svar, eller kanskje nettopp fordi det ikke finnes bombastiske svar. Poenget er snarere at spørsmålene stilles. At dilemmaene, paradoksene og spørsmålene formuleres og diskuteres – både i den norske og i den europeiske offentlige debatten. Og det er jo nettopp det som er Europas styrke: evnen til å stille spørsmål, gjerne kritiske, og samtidig akseptere at det kan finnes flere svar. Klare å leve med uenighet. En demokratisk tilnærming til samtiden.

Og slik jeg ser det, er det denne demokratiske tilnærmingen som ligger til grunn for Europas politiske byggverk i dag. Etter annen verdenskrig har Europa bygget institusjoner som gjør det mulig å løse konflikter på fredelig vis, som gjør det mulig å finne løsninger på tvers av forskjeller. Idéen er at samarbeid lønner seg alltid for alle over tid, selv om det ikke nødvendigvis lønner seg for hver og én til enhver tid. For det grunnleggende ved Europas institusjoner er at selv om de kan ha flertallsmekanismer, så har de en dynamikk mot konsensus. I bunn ligger erkjennelsen av at man arbeider seg mot enighet gjennom konflikt og diskusjon. Vi har OSSE som et svar på all-europeiske utfordringer. Vi har Europarådet som har fått en stadig tydeligere stemme, vi har de sub-regionale institusjonene og vi har EU – det dypeste og tetteste samarbeidet av dem alle.

Vår særegne inngangsport til denne siste er EØS-avtalen, årets andre jubilant.  Den sikrer oss tilgangen til det som er plattformen for stabilitet i dagens Europa: felles spilleregler. Og i likhet med Grunnloven har den regler for beskyttelse av individet, regler for beskyttelse mot maktmisbruk. En garantist for likebehandling. Slik føyer den seg – i likhet med Grunnloven – inn i en større europeisk rettstradisjon.

EØS er 20 år i år. Men unnfanget i 1989.  Året da Jacques Delors lanserte idéen om å etablere et stort europeisk økonomisk område med like regler. Og ikke minst året da modige mennesker gikk ut i høstmørket og hakket løs på muren. 25 år siden. Et jubileum det også. Det dreide seg om veivalg for fremtiden. Det dreide seg om å komme inn i den europeiske familien. Og i dag blir vi minnet om hvor avgjørende tilhørighet til denne familien er når vi ser til Ukraina og de rivningene mellom øst og vest som dette landet står overfor.

EØS-avtalen er vår inngangsport til den europeiske familien. Unnfanget på 80-tallet, født på begynnelsen av 90-tallet, et barn av sin tid, og det skal jeg komme tilbake til. Men først vil jeg understreke dette: EØS-avtalen har fungert godt og fungerer fortsatt godt. Den hadde som mål å sikre at Norge kunne fortsette kursen vi satte gjennom mye av det tjuende århundre: Tett integrasjon i europeisk handel og vandel, en åpen økonomi, og en aksept av frihandel som prinsipp. Det har vi lykkes med. Den har gitt større gevinster enn mange hadde håpet, og mindre ulemper enn mange hadde fryktet. Det bygger regjeringen videre på.

Og hvorfor bygger regjeringen på EØS-avtalen?  Fordi EØS-avtalen har vist seg å ivareta sin hovedmålsetting: Nemlig å sikre Norge deltakelse i det indre marked, med fri bevegelighet av varer, tjenester, kapital og mennesker. Det ser vi resultater av hver dag, i hverdagslivet, i arbeidslivet og i næringslivet. La meg kort nevne tre områder:

For det første: Norge er i dag en del av det indre marked på linje med EUs medlemsland. EØS-avtalen gir forutsigbarhet og stabile rammer. Bedrifter, virksomheter, arbeidsplasser og forbrukere i Norge nyter godt av dette hver dag. Mye av eksportindustrien ligger i distriktene, derfor har EØS-avtalen også bidratt til å sikre næringsgrunnlaget der. Til tross for sultne tigre i øst, er EU vår suverent største handelspartner. Over 80 prosent av vår eksport går til EU-området og over 60 prosent av vår import kommer derfra.

For det andre: Det er ikke bare næringslivet som nyter godt av EØS-avtalen. Tusener av nordmenn har siden begynnelsen av 1990-tallet deltatt i utveksling og samarbeidsprosjekter på forsknings- og utdanningsområdet. Med det nye utdanningsprogrammet Erasmus+ vil enda flere få mulighet til å delta. Og når vi deltar i EUs programmer for forskning, gir vi norske forskningsmiljøer – deriblant Arena - muligheten til å utvikle samarbeid med fremragende miljøer både i og utenfor Europa. EUs nyeste forskningsprogram Horizon 2020 som starter i år, er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram og en formidabel mulighet for norske bedrifter og forskningsmiljøer. 

For det tredje: Arbeidsinnvandring. Etter utvidelsen østover av EU – og EØS – i 2004 har Norge vært blant de land i hele EØS-området som i forhold til folketall har tatt imot flest arbeidsinnvandrere fra Sentral-Europa. Innvandringen fra EU har bidratt til økt aktivitet og lønnsomhet i næringslivet og kommet distriktsnæringer som landbruk, fiskeindustri og verft til gode.  Arbeidsinnvandring er en naturlig konsekvens av kanskje den viktigste av de fire friheter i det indre marked: Fri bevegelse av personer. At hver og en av oss har frihet til å søke arbeid i et fellesskap av 31 land og 500 millioner mennesker, med like rettigheter.

Gjennom fri bevegelse av personer i Europa kan ulikheter utlignes, vekst og velstand skapes – for den enkelte og for samfunnet. I dag er 100 000 polakker bosatte i Norge. Og 50 000 litauere – av totalt 3 millioner innbyggere. De har kommet hit fordi det finnes arbeidsmuligheter her. I morgen kan det være nordmenn som har behov for – eller ønske om – å finne arbeid i andre land. Med fri bevegelse er det enkeltmennesket som bestemmer, ikke jeg som sitter i regjeringen. Slik bør det være. Igjen: prinsippet om likebehandling. La meg legge til: prinsippet om likebehandling gjelder også for våre velferdsordninger. Vi kan ikke gjøre forskjell på folk som gjør det samme arbeidet, og som betaler skatt til det landet de er i. Omfang og virkeområder bør og skal drøftes, men prinsippet om likebehandling ligger til grunn.

EØS-avtalen har vært robust nok til å håndtere store endringer i Europa, inkludert EU-utvidelsen, og den har vært smidig nok til å videreutvikle samarbeidet mellom Norge og EU. EØS-avtalen er dynamisk ved at den stadig sikrer vedtak av nytt regelverk. Men den gir oss ikke deltakelse i hele bredden av EU-samarbeidet som vokser fram. Likevel har den fungert som et springbrett – innenfor for eksempel både justis- og innenrikspolitikken og forsvars-, utenriks- og sikkerhetspolitikken. Slik har Norge samarbeidet stadig tettere med EU på stadig flere områder.  Et uttrykk for at vi har valgt samarbeid framfor isolasjon - slik at vi kan fremme norske synspunkter, og slik at vi kan bidra til å løse grenseoverskridende utfordringer som angår oss alle.

Når det er sagt: EØS-avtalen er ikke perfekt. EØS-avtalen kom som sagt i stand som respons på planene om å lage det indre marked på midten av 1980-tallet. Den avtalen vi taler pent om i 2014 er altså langt på vei svar på 1980-årenes utfordringer. Og siden den gang har vi vært vitne til store omveltninger:

EF er blitt til EU. Samarbeidet er utvidet til nye områder, og den gamle søylestrukturen er borte. Politikken skjærer i økende grad på kryss og tvers. Tyske og finske mark er blitt til euro. De opprinnelige 12 land i vest er blitt til 28 i hele Europa.  Med så mange rundt bordet er det vanskeligere for oss å bli hørt, og det er færre land med EØS-hukommelse. Fordi vi er ute av syne, er vi også ofte ute av sinn. Slik er EØS. Og jeg er opptatt av at det er vår oppgave å bøte på det. Skal vi bli hørt, må vi delta på de Arenaene avtaleverket åpner for. Og skal vi bli hørt, må vi ha gode argumenter som andre kan slutte seg til. Skal vi påvirke må vi medvirke.

La meg føye til: Hovedregelen er at vi deltar i det indre marked på lik linje med de andre landene. Det er en overordnet offensiv norsk interesse. Vi behøver ikke være like tungt inne for å påvirke i alle saker. Oftest har vi felles interesser med EU. Oftest er EUs politikk også bra for Norge. Og når 28 land i Europa enes, vil det som regel være slik at vi også kan enes.  Men ikke alltid, og derfor må vi være strategiske. Vi må klargjøre hva som er viktig for oss. La oss ta noe av det mest åpenbare – klima- og energiområdet – som nå er i betydelig utvikling.

Denne våren vil EU meisle ut sin klima- og energipolitikk frem mot 2030. Dette berører norske kjerneinteresser. Derfor sendte Regjeringen i fjor høst et innspill til EU om hvilke hovedelementer vi mener denne politikken bør være tuftet på. I januar kom Kommisjonen med sine forslag – disse drøftes nå i Rådet og i Europaparlamentet med en ambisjon om at stats- og regjeringssjefene skal enes om hovedlinjene i mars.

Tilbakemeldingen fra Brussel er at Kommisjonen setter pris på å få høre norske erfaringer og bruke vår kompetanse. Kommisjonens forslag er på mange punkter sammenfallende med våre anbefalinger. Det legges blant annet vekt på et ambisiøst mål for å redusere utslipp av klimagasser med et styrket kvotehandelssystem som viktigste virkemiddel. Og det legges økende vekt på integrerte og godt fungerende energimarkeder.

EU-samarbeidet har utviklet seg betydelig siden 1994, både i bredden og i dybden. I perioder med vekst og optimisme i Europa, har integrasjonen gjerne favnet flere. I perioder med økonomisk stagnasjon, har samarbeidet blitt dypere. Det siste ser vi nå i kjølvannet av den største krisen Europa har opplevd siden annen verdenskrig. Spådommen om eurosamarbeidets oppløsning, slo ikke til. Men finanskrisen avdekket store svakheter i det økonomiske bindingsverket, og har resultert i tettere samarbeid og overnasjonale løsninger. Flere av løsningene berører det indre marked og går derfor rett til kjernen av vårt samarbeid med EU. Blant annet er det etablert tre finanstilsyn som har betydning for norske finansinstitusjoner. Vi ønsker å være med, men norsk deltakelse støter an mot Grunnloven fordi organene har kompetanse til å treffe beslutninger med direkte gyldighet for private aktører, som det heter. Et eksempel på et europapolitisk dilemma uten fasitløsning – i skjæringspunktet mellom jus og politikk. Så da må vi på EFTA-siden– i samarbeid med EU- finne en løsning vi kan leve med. Det er krevende, det skal jeg ærlig innrømme, men jeg er trygg på at vi skal klare det. Og vi skal klare det uten å gå på akkord med Grunnloven eller norske bedrifters behov for et enhetlig regelverk.

Ja, det er utfordringer knyttet til EØS-avtalen som jeg har vært inne på. Og, ja, det er demokratiske svakheter i vår tilknytning til EU som Arena, og mange med dem, peker på. Først og fremst fordi vi ikke sitter rundt bordet der beslutningene fattes. Og personlig mener noen av oss at det skulle vi gjerne ha gjort. Men det gjør vi altså ikke, og derfor må vi gjøre det beste vi kan ut av det vi har. Enkelte forskere ved Arena har karakterisert EØS-avtalen som demokratisk selvskading. Det mener jeg er å trekke det for langt. Og la meg forklare hvorfor.

For det første: EØS-avtalen ble vedtatt med ¾-flertall i Stortinget. Og da et knapt flertall sa nei til EU i folkeavstemmingen i 1994, var det med kunnskap om EØS-avtalen og at den ville være et alternativ til EU-medlemskap. Siden den gang har samtlige 6 storting og samtlige 7 regjeringer – uavhengig av politisk farge - sluttet opp om og styrt på basis av EØS-avtalen og våre øvrige avtaler med EU. Det er ingen selvsagt ting på et felt hvor det til tider har blåst kraftige politiske vinder.

For det andre: Det ligger muligheter i avtaleverket. Og formalitetene er viktige her. EØS-avtalen gir muligheter til å påvirke EU-regelverket i tidlig fase, selv om innflytelsen ikke er garantert. Men det er den heller ikke for medlemslandene. Vi har åpninger og mulighetsrom. Og jeg vil understreke - og det er jo dere i salen klar over mer enn noen andre: EU er et stort kommunikasjons- og forhandlingsmaskineri. Er man tidlig ute og har vettuge argumenter, blir man lyttet til.

Budskapet mitt er at vi ikke må stirre oss blinde på begrensningene.  Vi må heller ikke stirre oss blinde på den norske tilknytningsformen. Det er jo også slik i det europeiske samarbeidet at mange land har unntak, særordninger og står utenfor deler av samarbeidet. Ta for eksempel våre naboland Sverige og Danmark som står utenfor euroen, Storbritannia og Irland som står utenfor Schengen. Med det mener jeg ikke at skillet mellom medlem/ikke-medlem er irrelevant – tvert imot. Men poenget er at det europeiske samarbeidet har hatt og fortsatt har ulike lag og sirkler. Og nettopp det at EU har klart å balansere mangfold og ensartethet, har bidratt til at europeisk integrasjon har maktet å bevege seg fremover. Kanskje ikke så effektivt som man av og til skulle ønske, men likevel fremover. Slik at man i stor grad har klart å finne løsninger som til syvende og sist gagner de fleste.

Mitt utgangspunkt som EU/EØS-minister er at EØS-avtalen og alle våre øvrige 73 avtaler med EU åpner for at Norge kan være en medspiller i det europeiske samarbeidet og at vi kan bidra med våre forslag til løsninger hvor politikken innhold er det viktigste. Når jeg og andre regjeringsmedlemmer møter kolleger i EUs institusjoner og i EUs medlemsland, er det for å drøfte konkrete utfordringer. Det handler om hvordan vi skal bekjempe global oppvarming, hvordan vi kan øke Europas konkurransekraft, hvordan vi kan unngå ulykker som den vi opplevde utenfor Lampedusa i fjor høst, hvordan vi best kan regulere luftfarten - for å nevne noe. Dette er europapolitikk. Men først og fremst politikk. Og politikk er som kjent det muliges kunst.

++++

Vi befinner oss i et jubileumsår. Og jubileer gir, som jeg sa innledningsvis, mulighet til å stoppe opp og reflektere over hvor vi er og hvor vi skal. Løfte blikket - og ikke minst diskutere hva vi ser. I diskusjonen om Norge og Europa, om EU, Grunnloven og EØS er det ulike syn og stemmer. Det gjør diskusjonen levende. Og jeg er glad for at Arena og Universitetet i Oslo engasjerer seg, deltar i debatten og bidrar til at vi får kunnskap både om hva som skjer og nøkler til å forstå hvordan og hvorfor det skjer.

Slik at vi kan ha en åpen debatt som bringer oss videre, som gjør oss klokere og bedre i stand til å ta gode valg. Jeg håper diskusjonen om mulighetene, paradoksene, dilemmaene og spørsmålene i Norges forhold til EU holdes levende langt utover dette jubileumsåret. Det er det norske demokratiet tjent med.

Takk.