Veivalg i Europa

Misfornøyde velgere skapte politiske sjokkbølger i helgens (24.-25. mai) valg til Europaparlamentet. Protestpartier og ekstreme krefter fikk urovekkende stor oppslutning. Men misnøyen føres inn på en åpen og demokratisk arena. Det er en styrke for Europa.

Gjennom verdens nest største demokratiske valgprosess har det blitt tydelig at mange europeere er misfornøyde. Ytterliggående partier hadde fremgang i mange land, og ble størst i Danmark, Storbritannia, Frankrike og Hellas. I Ungarn er Jobbik nå det nest største partiet. Sverigedemokratene, greske Gyllent Daggry og Det nasjonaldemokratiske partiet i Tyskland blir representert i Europaparlamentet for første gang.

Troen på møteplasser
Flere av disse partiene har en grunnholdning som går på tvers av felles europeiske verdier som toleranse, likeverd og respekt for enkeltmennesket. Noen har en nasjonalistisk, og endog separatistisk, agenda. Andre viderefører fascistisk tankegods. 

Nå gis de paradoksalt nok muligheten til å komme til orde i et verdi- og styringssystem de motarbeider. Selv om populariteten deres er en urovekkende politisk utvikling, er inntoget i Europaparlamentet dypere sett et uttrykk for Europas styrke: Respekten for ytringsfrihet og meningsmangfold. Troen på åpne, demokratiske møteplasser.

Får de makt?
Europaparlamentet, den eneste direkte folkevalgte institusjonen i EU, er en slik møteplass. Det er også en sentral beslutningstager i EU. Hele 70 prosent av alle EU-regler må få grønt lys fra parlamentet før de kan vedtas. De aller fleste blir deretter norsk lov gjennom EØS-avtalen. Sammensetningen av Europaparlamentet etter helgens valg er derfor av stor betydning, også for Norge. 

De ytterliggående partiene vil neppe få stor innflytelse i parlamentet. Vi skal ikke glemme at 83 prosent av velgerne stemte på partier i den politiske hovedstrømmen. Det kan dessuten bli vanskelig for protestpartiene å opptre som en samlet gruppe. De enes i kritikken av den politiske eliten i Europa, men har sine røtter i svært ulike ideologiske tradisjoner. De favner både tilhengere av minst mulig statlig innblanding og selverklærte forsvarere av den tradisjonelle velferdsstaten. De skiller også lag i verdispørsmål som homofiles rettigheter, surrogati og abort.

Selv om de ikke skulle makte å framstå som noe annet enn en fragmentert – og muligens destruktiv – kraft i Europaparlamentet, vil fremgangen for protestpartiene prege debattklimaet i Europa i årene som kommer. Et avgjørende spørsmål blir hvordan nasjonale politiske ledere møter disse kreftene i det offentlige ordskiftet. De kan la seg drive av farlige strømninger, eller de kan stå opp for de verdier som har gjort Europa til et kontinent preget av frihet og velstand.

Hele det politiske spektrum vil måtte ta tak i de underliggende årsakene til velgernes misnøye. Grunnleggende sett dreier det seg om å skape tillit til det politiske systemet. Hovedoppgaven blir å legge til rette for vekst, verdiskaping og arbeidsplasser i et Europa som sliter med etterdønningene etter finanskrisen. Samarbeid, ikke isolasjon, er svaret på disse utfordringene.

Det liberale verdigrunnlaget
Svaret ligger også i å hegne om Europas grunnleggende verdier, hvor individets frihet og ansvar står i sentrum. Slik skapes tillit mellom mennesker – og mellom land. 

Nettopp det liberale verdigrunnlaget er kjernen i Europas identitet og styrke. Derfor har EU til tross for økonomiske krisetider fremdeles sterk tiltrekningskraft. Vi ser det tydelig i Ukraina. Samtidig som velgere i flere medlemsland har uttrykt sin misnøye med EU, har ukrainske velgere i helgen bekreftet landets selvstendige valg om å høre til i det europeiske samarbeidet. Denne kontrasten er en slående illustrasjon på de veivalg Europa står overfor i årene som kommer, både innenfor og utenfor EUs grenser.