Innlegg på konferansen "Ti år siden utvidelsen. Norsk arbeidslivspolitikk mot 2020"

Kjære alle sammen,

Takk for invitasjonen til å åpne denne konferansen.  Konferansen har et viktig tema i et viktig år. Vi er inne i et jubileumsår – i norsk og europeisk historie. Grunnloven er 200 år. Det er 25 år siden Berlinmurens fall. EØS-avtalen er 20 år, og det er ti år siden den store EU-utvidelsen.

Gratulerer til Fafo østforum med ti år, dere har grunn til å feire dere selv!  Fafo østforum er en levende møteplass med viktige problemstillinger på agendaen – ikke minst for en europaminister.

Da EU 1. mai 2004 ble utvidet med ti nye medlemsland, var det begivenheten som for alvor forente Europa etter den kalde krigen. En begivenhet som fikk betydning ikke bare for EU-samarbeidet, men også for EØS-avtalen og for Norge. For norsk næringsliv, samfunnsliv, og arbeidsliv - som nettopp denne konferansen handler om.

Det er lett å glemme at på denne tiden for 25 år siden – en knapp generasjon siden - var Europa ennå fanget i den kalde krigens grep. Det var faktisk i denne måneden, i april 1989, at grepet for alvor begynte å løsne, med den historiske rundebordsavtalen i Polen. Uavhengige fagforeninger ble tillatt. Polen skulle styres av en president i stedet for generalsekretæren i partiet. Og det skulle være frie valg til et nyopprettet Senat.

En knapp generasjon siden, et hav av begivenheter siden. Landene bak jernteppet gikk fra ettpartistater til demokrati. Fra planøkonomi til markedsøkonomi. Fra ensretting til levende sivilsamfunn og forening med de sterkeste sidene av Europas kulturarv. Nå er de våre Nato-allierte, de er medlemmer av EU og de er våre partnere i EØS. En fredelig omveltning uten sidestykke i europeisk historie.

Men veien dit – til Europa 2014 – har vært krevende. Det har vært omveier og avsporinger, og fortsatt er den politiske stabiliteten skjør i mange land. Blant annet fordi demokrati tar tid. Det involverer ikke bare frie valg, men også en bestemt type politisk kultur, vitale organisasjoner, fremvekst av et sterkt sivilt samfunn, en fri presse og et fungerende rettssystem. Dette forblir viktige utfordringer fremover.

De østeuropeiske landenes EU-medlemskap var et veivalg for fremtiden. Det dreide seg om å komme inn i den europeiske familien. Og i dag blir vi minnet om hvor avgjørende tilhørighet til denne familien er når vi ser til Ukraina og de rivningene mellom øst og vest som dette landet står overfor.

Dramaet som utspiller seg omkring Ukraina, minner oss samtidig om opprinnelsen til det europeiske samarbeidet som etter hvert ble til EU: Man var villig til å avgi suverenitet for å samarbeide om frihet og fred. Ved Berlinmurens fall for 25 år siden håpet vi at den form for tenkning var i ferd med å bli alleuropeisk. I dag må vi konstatere at det ikke var hold i dette håpet. Det vi ser i Europa nå, er ikke bare den alvorligste politiske situasjonen mellom øst og vest siden murens fall: Det er også et ublidt møte mellom to verdensanskuelser og tilnærmingsmåter til internasjonalt samarbeid. I valget mellom nullsumspill og samspill skal det ikke være tvil om hvor vi hører hjemme.

I denne sammenheng er det også verdt å minne om at i 1989 hadde Polen og Ukraina jevnstore BNP per capita. I dag er Polen dobbelt så stort som Ukraina. Det henger ikke minst sammen med noe annet og viktig som skjedde i 1989, dette skjebneåret for Europa. 1989 var nemlig også året da Jacques Delors lanserte idéen om å etablere et europeisk økonomisk område med fire friheter – fri bevegelse av kapital, tjenester, varer- og personer – den kanskje viktigste friheten av dem alle. At hver og en av oss har frihet til å søke arbeid i et fellesskap av 31 land og 500 millioner mennesker.

I år er det 20 år siden EØS-avtalen knyttet oss til det indre marked og de fire friheter. 20 år siden, men EØS-avtalen har vært robust nok til å stå seg gjennom store endringer i Europa, inkludert EU-utvidelsen i 2004. Før påske ønsket vi Kroatia velkommen i EØS. I Zagreb i dag signeres MoU-avtalen om EØS-midler.

[Arbeidsinnvandring. Konsekvenser for Norge]

Som dere alle vet her i salen, etter utvidelsen østover av EU – og EØS - har Norge vært blant de land i hele EØS-området som i forhold til folketall har tatt imot flest arbeidsinnvandrere fra de nye medlemslandene.  

Borgere fra andre EØS-land har kommet hit fordi det finnes arbeidsmuligheter her. I morgen kan det være nordmenn som har behov for – eller ønske om – å finne arbeid i andre land. Med fri bevegelse er det enkeltmennesket som bestemmer, ikke jeg som sitter i regjeringen. Slik bør det være. I bunn ligger prinsippet om likebehandling. Og la meg legge til: prinsippet om likebehandling gjelder også for våre velferdsordninger. Vi kan ikke gjøre forskjell på folk som gjør det samme arbeidet, og som betaler skatt til det landet de er i. Omfang av - og virkeområder for velferdsordninger bør og skal drøftes, men prinsippet om likebehandling ligger til grunn.

Prinsippet om fri bevegelse av personer og ikke-diskriminering basert på nasjonalitet er en bærebjelke i et velfungerende indre marked. Dette har tjent og tjener oss meget vel, ikke minst distriktene nyter godt av denne arbeidskraften. Jeg besøkte nylig Solund. Av 800 innbyggere er 80 fra andre EØS-land og halvparten av de 40 ansatte på hjørnesteinsbedriften.

På forsiden på avisen Fiskaren fra 27. november i fjor stod det "Arbeidsinnvandring holder liv i Kyst-Norge." Og for å sitere lederen: "takket være svensker og baltere er det lys i husene på norskekysten". Et illustrerende eksempel på ringvirkningene av begivenhetene for ti år siden.

Arbeidsinnvandringen har samtidig ført til økte utfordringer med å sikre et anstendig arbeidsliv og reiser spørsmål om velferdsstatens bærekraft. Vi opplever utfordringer og problemstillinger knyttet til useriøse virksomheter og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår i enkelte næringer og bransjer. Videre åpner EØS-reglene for at arbeidsinnvandrere får rask tilgang til eksporterbare velferdsgoder. Dette kan øke presset på mange av ordningene.

Dette er utfordringer som regjeringen tar på alvor og som vi arbeider med å finne gode løsninger på – innenfor EØS-regelverket. Samtidig skal vi heller ikke overdrive utfordringene. For eksempel er samlede trygdeutbetalinger til utlandet anslått å utgjøre rundt 7,5 milliarder kroner per år. Av dette er pensjoner drøyt 6,8 milliarder kroner. Det meste av utbetalingene er altså opptjente pensjonsrettigheter, som i stor grad går til norske pensjonister som ønsker å tilbringe tid i sydligere strøk.

I denne sammenheng er det viktig å ikke glemme hovedbildet: Norge tjener på arbeidsinnvandringen. Det gjør de også i land som Storbritannia og Sveits hvor den offentlige debatten ofte gir inntrykk av det motsatte. Og jeg mener det er et viktig politisk ansvar å få frem dette større bildet.

[Norges forhold til de nye medlemslandene inkludert EØS-midlene]

Norge har et godt forhold til EUs nye medlemsland. Den positive utviklingen innen handel, forskningssamarbeid, høyere utdanning og innvandring gjør at disse landene blir stadig viktigere for oss. Polen og de baltiske landene er på grunn av sin nærhet særlig viktige.

Et illustrerende eksempel: I Latvia var det i fjor registrert 329 norske bedrifter med total omsetning på 1055 milliarder euro. Totalt sysselsetter disse bedriftene 5800 ansatte og anses som attraktive arbeidsgivere blant annet på grunn av god ledelse. En av de norske bedriftene i Latvia er Sia Husvik. De produserer nordiske hus og eksporterer dem som ferdighusmoduler til Norge. Sia Husvik er blant de tre største ferdighusprodusentene i Baltikum. Ikke bare har de gode omsetningstall, men bidrar også i betydelig grad til skatteinntekter og med over hundre arbeidsplasser.

Polen er også illustrerende for de styrkede båndene til Norge. Det er blant annet ikke tvil om at polakkene har fått smaken på norsk fisk. Landet er nå tredje største eksportmarked for norsk sjømat, og lakseeksporten økte med 8690 tonn i 2013. Det har også vært en kraftig økning i antall norske studenter i Polen. Om noen år kan vi finne igjen de fleste av dem ikledd legefrakk på norske sykehus, med nyttig utenlandserfaring i bagasjen.

Det er samtidig viktig å påpeke at dette ikke er en enveistrafikk. Antall studenter fra de baltiske og sentraleuropeiske landene til Norge har også økt.

Et annet viktig bidrag – og bånd mellom Norge og EUs nye medlemsland er EØS-midlene. For perioden 2009-2014 utgjør EØS-midlene rundt 15 milliarder kroner, hvorav ca. 97 prosent er Norges andel. Det er et solid bidrag til sosial og økonomisk utjevning i de nye medlemslandene og gjør dem bedre i stand til å nyttiggjøre seg det indre marked, noe også Norge har en klar interesse av.

[Ny regjering, europaminister]

Utvidelsene av EU har ført til at de opprinnelige tolv land i vest er blitt til 28 EU-medlemmer som dekker det meste av Europa. Jeg skal ikke underslå at med så mange rundt bordet er det vanskeligere for oss å bli hørt, og det er færre land med EØS-hukommelse. Fordi vi er ute av syne, er vi også ofte ute av sinn. Slik er EØS. Og jeg er opptatt av at det er vår oppgave å bøte på det. Skal vi bli hørt, må vi delta på de arenaene avtaleverket åpner for. Skal vi påvirke, må vi medvirke. Og vi må gjøre det på et tidlig tidspunkt. Ikke etter at 28 medlemsland har kompromisset seg fram til enighet. Da er det for sent.

La meg føye til: Hovedregelen er at vi deltar i det indre marked på lik linje med de andre landene. Oftest har vi felles interesser med EU. Oftest er EUs politikk også bra for Norge. Og når 28 land i Europa enes, vil det som regel være et utfall som vi uten videre kan si oss enig i.  Men ikke alltid, og derfor må vi være strategiske.

Vi må klargjøre hva som er viktig for oss. Det er et arbeid regjeringen er i gang med. Vi vil legge fram en europastrategi i løpet av våren med nettopp dette for øye. Regjeringen er opptatt av at dette angår alle statsrådene, ikke bare én. Med nyvinningen – meg (altså, en statsrådspost for EØS-saker og forholdet til EU) – skal vi styrke regjeringens samlede EØS-innsats. Som jeg pleier å si, vi har 17 europaministre, ikke bare én.

EØS-samarbeidet tjener begge sider godt, det er vi og EU enige om. Derfor er det i Norges interesse å opptre i samsvar med EØS-avtalens målsettinger, intensjoner og grunnprinsipper om felles standarder, likebehandling og ikke-diskriminering.

Å si nei til fellesskapsløsninger, å stå på utsiden – det er ikke i vår interesse. Det handler ikke om å være flinkeste jenta eller gutten i klassen. Det handler om å sikre norsk tilgang til vårt viktigste marked. Det er vår nasjonale interesse i dag. Det var det i 1994 da avtalen ble inngått. Og det ble enda tydeligere i 2004 med EUs store utvidelse østover – som vi i dag markerer.

I et markeringsår som 2014, der også (eller kanskje særlig) grunnloven skal markeres – er det verdt å minne om at vi i 1814, som i 2014, var en del av et større europeisk bilde. Grunnloven handlet ikke om å fjerne Norge fra Europa, men å sikre rettigheter for borgerne i en selvstendig stat – inspirert av nettopp europeisk tenkning. I 2014 er det viktig at vi har også dette perspektivet med oss.

Jeg ønsker dere en god konferanse!