Innlegg på møte i Stortingets europautvalg

Først til EUs klima- og energirammeverk fram mot 2030: Det pågår nå en intens diskusjon i EU om den europeiske klima- og energipolitikken. Dette ser vi i de siste forberedelsene og drøftelsene som nå pågår før EUs stats- og regjeringssjefer med all sannsynlighet vedtar klima- og energirammeverket mot 2030 i toppmøtet i slutten av neste uke, 23. og 24. oktober. Denne diskusjonen er også blitt intensivert og mer aktualisert av Russlands opptreden, som har satt fart i prosesser for økt energisikkerhet i Europa.

Forhandlingene nå preges av at man må lage en pakke som gir et samlet godt resultat. At dette temaet er høyt prioritert på EU-siden, reflekteres også i Europaparlamentets høringer av de nominerte kommissærene i Junckers foreslåtte nye kommisjon. Manglende kompetanse på dette viktige saksfeltet etter Europaparlamentets vurdering har allerede ført til avvisning av den visepresidenten som var tiltenkt ansvaret for energiunionen, og høy temperatur i høringen av klima- og energikommissærkandidaten.

Klimatoppmøtet i New York i september signaliserte en ny dynamikk i klimaforhandlingene ved at USA og Kina viser engasjement på en helt annen måte enn tidligere. Dette øker forventningene internasjonalt til EU og styrker dem av medlemslandene i EU som arbeider for å sikre at EU allerede nå i oktober avklarer sin politikk, og dermed gir et tydelig og sterkt signal til omverdenen mer enn ett år før klimatoppmøtet i Paris neste år. Dette er positivt sett med norske øyne.

Diskusjonen i EU dreier seg nå primært om den overordnede målstrukturen og byrdefordeling. Det ligger an til at EU vil vedta tre mål for 2030, og at ambisjonsnivået vil ligge nær det kommisjonen har foreslått: et utslippsmål på 40 prosent, et fornybarmål på minst 27 prosent på EU-nivå, dvs. samlet, og et energieffektiviseringsmål på 30 prosent, også dette på samlet EU-nivå. Et ennå ikke avklart styringssystem skal da sørge for koordinert fremgang for å nå målene, men også ivareta medlemslandenes behov for fleksibilitet i valg av virkemidler og rett til å beslutte sin egen energimiks. Dette er meget viktig for Norge dersom det som en konsekvens av politikken kommer regler med relevans for det indre markedet og for EØS.

Ser konturene av EUs fremtidige klima- og energipolitikk

I lys av at vi nå ser konturene av EUs fremtidige klima- og energipolitikk, har regjeringen lagt stor vekt på å fremme norske syn på de forslagene som ligger på bordet. Dette har vi gjort nå i et års tid med innspill i flere runder. Vi hadde en runde også i Stortingets europautvalg for et knapt år siden, og vi har også hatt en grundig prosess nå, med høring av næringsinteresser, aktører og organisasjoner på energi- og klimaområdet. Et oppdatert norsk posisjonspapir ble overlevert EU sist mandag i forbindelse med ulike ministermøter i Milano. Klima- og miljøministeren representerte da Norge i den såkalte Green Growth Group, som er en sammenslutning av 13 EU-land med høye klimaambisjoner. Deltakelse her på linje med EU-landene gir oss verdifull innsikt i deres interne diskusjoner og en reell mulighet til påvirkning. Olje- og energiministeren deltok på det uformelle møtet med EUs energiministre samme dag. I begge fora ble våre posisjoner fremlagt.

I posisjonspapiret, som ikke skiller seg vesentlig fra de tidligere norske posisjonspapirene i prosessen, men som har blitt utdypet og forsterket, har vi igjen lagt vekt på at vi skal nå FNs mål om å holde global oppvarming under to grader, bør EU primært bygge det nye klima- og energirammeverket omkring ett ambisiøst mål for reduserte klimagassutslipp. Handel med utslippskvoter bør fremdeles være viktigste virkemiddel, men regelverket må gi en så høy karbonpris og omfatte så mange sektorer at overgangen til lavutslippssamfunnet faktisk kan skje. Nye tiltak for fornybar energi og energieffektivisering vil bidra til at utslippsmålet nås, samtidig som virkemiddelbruken må avstemmes for å unngå utilsiktede konsekvenser. Fra norsk side understreker vi betydningen av velfungerende markeder, både for at EU skal nå sine mål og for økt energisikkerhet i Europa.

Vi viser videre til at naturgassen gir lavest CO₂-utslipp av de fossile energibærerne og vil ved å erstatte kull kunne bidra effektivt på veien mot lavutslippssamfunnet. Norge dekker i dag vel 20 pst. av EUs gassforbruk og kan være en betydelig bidragsyter til EUs energisikkerhet i mange år fremover. Produksjon av gass krever store investeringer og et velfungerende gassmarked. Derfor understreker vi at en felles innkjøpsordning for gass i Europa, slik det er tatt til orde for av enkelte i diskusjonen om en energiunion, vil kunne stå i motstrid til dette.

I papiret legger vi også vekt på at CO₂-fangst og -lagring er avgjørende om togradersmålet skal nås, og bør inngå i det nye klima- og energirammeverket. Norge vil bidra til bygging av minst ett fullskalademonstrasjonsanlegg innen 2020 og er rede til å vurdere hvordan EØS-midler kan brukes for å fremme CCS-prosjekter i Europa.

Regjeringen vil redegjøre for norske holdninger i en rekke politiske samtaler med EUs medlemsland og institusjoner de neste ukene. Blant annet drar statsministeren til Brussel 23. oktober for å delta på lunsjmøte i EPP-regi i forkant av rådsmøtet. Vi ser allerede på hvordan vi best kan følge opp de beslutninger som vi forventer blir tatt på toppmøtet 23. og 24. oktober.

Utnevnelsen av ny kommisjon

Så til utnevnelsen av ny kommisjon og elementer der av betydning for Norge. Den 10. september la påtroppende kommisjonspresident Juncker frem sitt forslag til nytt kommisjonskollegium. Kommisjonskollegiet skal godkjennes av Europaparlamentet før det kan avløse Barroso-kommisjonen, etter planen 1. november.

Juncker har allerede presentert sine politiske prioriteringer for Europaparlamentet. De samsvarer godt med regjeringens prioriterte områder, slik de er nedfelt i vår strategi for samarbeidet med EU i årene frem mot 2017. Vi har med andre ord mye å samarbeide om.

Den påtroppende presidenten ønsker å organisere samarbeidet i kommisjonskollegiet på en ny måte. Målet er å sikre horisontal samordning og bedre oppfølging av de politiske prioriteringene. Dette nye oppsettet vil få konsekvenser for hvordan vi fra norsk side skal forholde oss til kommisjonen.

Jeg vil særlig peke på tre nyvinninger. For det første: Det opprettes en egen stilling som første visekommisjonspresident, med bl.a. ansvar for bedre regulering og mindre byråkrati. Dette er en sentral portefølje, også sett med norske øyne.

For det andre: Syv visepresidenter er tenkt å få et koordineringsansvar for større politikkområder. Prosjektene som skal løftes frem, er digital agenda, vekst/konkurransekraft, energiunionen og den økonomiske og monetære union. Vi vil følge disse tverrgående prosjektene tett, ikke minst arbeidet med energiunionen.

For det tredje: Nye sammensetninger av porteføljer reflekterer den nye kommisjonens satsinger på områder som er særlig viktige for Norge. Energi- og klimapolitikken samles hos en kommissær. Miljø slås sammen med maritime saker og fiskeripolitikk.

Vi vet ikke ennå hvordan disse organisatoriske grepene vil slå ut politisk. Men generelt kan vi si at større innslag av horisontal politikk- og regelverksutforming gjør det mer utfordrende for Norge på det formelle plan å medvirke på europeisk nivå, både fordi vår tilknytning er tuftet på EUs gamle søylestruktur – det er den som er reflektert i EØS-avtalen – og fordi vi blir stilt overfor en politikkutvikling som favner bredere og dypere.

En slik utvikling stiller derfor krav til at også vi på vår side evner å se ulike politikkområder i sammenheng. Det har vært en sentral ambisjon i arbeidet med regjeringens strategi for samarbeidet med EU og reflekteres ikke minst i opprettelsen av regjeringens europautvalg.

La meg så gå til 2014-forhandlingene om nye EØS-midler og markedsadgang for fisk, og jeg ber om at dette unntas offentlighet.

(unntatt offentlighet)

Forhandlingene om et handels- og investeringspartnerskap

Så til TTIP – forhandlinger om et handels- og investeringspartnerskap mellom EU og USA. EU og USA er våre viktigste handelspartnere. Det betyr at utviklingen i handelsrelasjonene mellom disse landene vil få betydelige konsekvenser for norsk økonomi og næringsliv.

EU og USA startet forhandlinger om et transatlantisk handels- og investeringspartnerskap i fjor sommer og gjennomførte den syvende forhandlingsrunden i begynnelsen av oktober. Det meldes om fremgang på flere områder. I denne runden ble det arbeidet særlig med de horisontale bestemmelsene om reguleringer og ikke-tariffære handelshindringer. Samtidig erkjenner partene at det finnes utfordringer på flere områder, herunder offentlige anskaffelser, investeringsbeskyttelse og toll på landbruksvarer. I sitt forhandlingsmandat har EU slått fast at standarder innenfor helse, miljø og mattrygghet ikke skal senkes som følge av TTIP. Jeg registrerer også at påtroppende kommisjonspresident Jean-Claude Juncker står fast ved dette synspunktet. Forhandlingene er svært omfattende, og vi må anta at det vil ta tid før en eventuell avtale vil være ferdig forhandlet.

Nærings- og fiskeridepartementet publiserte i april i år en rapport om hvilke konsekvenser TTIP vil ha for Norge, og hvordan norske interesser best kan ivaretas. Dette er Europautvalget kjent med. Rapporten ble skrevet på bakgrunn av innspill fra departementene og fra næringslivet. Gjennom EØS-avtalen kan Norge bli direkte påvirket av forhandlingsresultatet i den grad TTIP fører til endringer i EUs regelverk. På plussiden fant man at økt vekst og kjøpekraft som følge av TTIP vil være gunstig for norsk økonomi.

Samtidig vil TTIP gi eksportører i EU bedre vilkår i USA enn norske eksportører. Norske eksportører kan i stor grad miste fortrinnet de har hatt i EU i forhold til import fra USA. Norsk fiskeeksport kan møte særlige utfordringer som en konsekvens av TTIP, siden Norge ikke har tollfrihet for fiskeeksport til verken EU eller USA.

Vi har fra norsk side i utgangspunktet begrensede muligheter til å påvirke forhandlingene. Men vi understreker overfor EU ved alle relevante anledninger at Norge og de andre EØS/Efta-landene er i en særstilling når det gjelder TTIP. Vi følger forhandlingene nøye, vi innhenter relevant informasjon fra tilgjengelige kanaler, og vi formidler norske posisjoner og interesser.

Jeg hadde nylig samtaler med min tyrkiske kollega for også å diskutere hvordan vi eventuelt kan samspille for å søke å påvirke der vi har felles interesser i prosessen.

Norge har foreslått overfor kommisjonen en mer formalisert dialog med EU om TTIP. Kommisjonen har nå stilt seg positiv til å informere EØS/Efta-landene nærmere om TTIP-prosessen på områder hvor tematikken berører EØS-avtalen.

Norge har dessuten opprettet en dialog på embetsnivå med USA sammen med de andre EØS/Efta-landene om handelsrelaterte saker, herunder TTIP. Forrige møte fant sted i Washington D.C. i juni.

På lengre sikt vil vi måtte ta stilling til hvordan vi best kan tilpasse oss en eventuell situasjon hvor EU og USA har et omfattende handels- og investeringspartnerskap. Det vil være viktig å sikre norske bedrifter like gode rammevilkår i våre to viktigste markeder som det EU og USA oppnår gjennom TTIP.

Et tema som har vært oppe under forhandlingene, er investeringsbeskyttelse – såkalte investor–stat tvisteløsningsmekanismer – ISDS. Kommisjonen valgte å sende dette spørsmålet på høring med svarfrist i midten av juli. I denne høringen mottok kommisjonen 150.000 svar. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i EUs avtale med Canada. Enkelte land er skeptiske til å innta ISDS i en avtale. Enkelte grupperinger i Europaparlamentet har varslet at de vil motsette seg en avtale med USA dersom slike bestemmelser kommer inn i avtalen. Status på dette punkt er derfor at kommisjonen er i ferd med å gå gjennom høringssvarene med sikte på å utarbeide en posisjon for videre drøftelser.

Om deltakelse i Berec

Så til spørsmålet om deltakelse i Berec, sammenslutningen av europeiske reguleringsmyndigheter for elektronisk kommunikasjon. Berec ble opprettet gjennom forordning EF nr. 1211/2009. Formålet er bl.a. å sikre en enhetlig praktisering av regelverket på området i hele EU. Som deltakere i det indre marked skulle EØS/Efta-landene normalt ha sluttet seg til Berec fra starten. Dette har ikke skjedd. Problemet er at den aktuelle forordningen bare gir oss observatørstatus og dårligere deltakerrettigheter enn det som tidligere har vært praksis i EØS-samarbeidet. Uten en løsning i denne saken vil det være vanskelig å opprettholde og videreutvikle det indre markedet på området for elektronisk kommunikasjon i EØS. Markedsaktørene er naturlig nok meget opptatt av dette. Det er også regjeringen.

Berec-forordningen er nå til revisjon, for å bidra til realiseringen av et europeisk indre marked for elektronisk kommunikasjon – det såkalte Telecom Single Market. Dette har gitt oss anledning til å forsøke å få endret ordlyden i forordningens artikkel 4 nr. 3, som gir EØS/Efta-landene bare status som observatør i Berec, slik at EØS/Efta-landene oppnår full deltakelse, men uten stemmerett, i tråd med tidligere praksis i EØS-samarbeidet. Norge arbeider aktivt overfor EU-landene for å oppnå støtte til dette. En endring av Berec-forordningen i tråd med det vi ønsker, vil være avhengig av hvor mange medlemsland som er villige til å støtte opp om forslaget.