Verdien i et godt samarbeid med Europa

Kjære alle sammen, det er særdeles hyggelig å være her. Her er jeg hjemme.  

La meg først korrigere tittelen på mitt eget innlegg. Jeg har ikke tenkt å snakke om verdien i et godt samarbeid med Europa. Jeg vil snakke om verdien i et godt samarbeid i Europa. For Europa er ikke noe utenfor oss selv, noe de andre steller med på kontinentet. Norge er en del av Europa, vi er med i det europeiske samarbeidet.  

Riktignok er vi ikke medlemmer av EU, selv om noen av oss gjerne hadde sett at vi var det. Likevel, gjennom EØS, Schengen og andre avtaler, er vi tettere integrert i det europeiske samarbeidet enn enkelte EU-medlemsland.

Jeg pleier å si at samarbeidet i Europa grunnleggende sett handler om to ting: Verdiene vi tror på og verdiskapingen vi lever av. 

I år har vi feiret Grunnloven. En av verdens eldste, og radikal for sin tid. Et symbol på nasjonal frigjøring og nasjonal identitet. Og samtidig inspirert av europeisk opplysningstid. Med tenkning om sentrale samfunnsverdier som rettsstat, maktbalanse, toleranse, tros- og ytringsfrihet. Ingen selvfølge da, ingen selvfølge nå.  For meg er dette kjerneverdien i det som er Europa – regler for beskyttelse av individet, regler for beskyttelse mot maktmisbruk. Likebehandling. 

Grunnlovsjubileet har derfor også vært en feiring av Europas idegrunnlag, og en feiring av det beste vi i Europa har å by på. Verdier, prinsipper og rettigheter vi kan være stolte av. Det felles europeiske verdigrunnlaget er ikke vunnet en gang for alle. Det må hegnes om og vedlikeholdes. Vi minnes stadig på at vi ikke kan det for gitt, selv ikke i Europa i det 21. århundre. 

Situasjonen i Ukraina. Hvem hadde trodd for bare noen måneder siden at grenser i Europa skulle flyttes med våpenmakt? Hvem hadde trodd at sikkerhetspolitikk skulle bli det mest brennende tema i det europeiske samarbeidet i år? Å stå sammen med våre venner i Europa – å slå ring om Europas verdigrunnlag - er viktigere enn noen sinne.

Ungarn. Utviklingen av en illiberal stat i hjertet av Europa. Utskiftninger i rettsvesenet, styrket kontroll av media, endringer i valgloven.

Angrep på det sivile samfunn -  noe som har berørt oss direkte, gjennom EØS-midlene.  Og dette i et land som er medlem av EU. Skuffende at EU ikke gjør mer. For jeg er overbevist om at både krisen i Ukraina og den urovekkende utviklingen i Ungarn må gis et samlet europeisk svar. Med rette har europeere forventninger til EU om å være garantist for at folkerettslige og demokratiske prinsipper etterleves i Europa og fremmes i nabolaget. 

For det europeiske samarbeidet er historiens største freds- og demokratiprosjekt. Samtidig er det et formidabelt økonomisk prosjekt. Dette henger tett sammen. Uten frihet, demokrati og rettsstat er det vanskelig å skape verdier og å samhandle på tvers av landegrensene. Ved å stå opp for de verdiene vi tror på, legger vi ikke bare grunnlaget for et fritt og demokratisk samfunn, men også for den økonomiske verdiskapningen.  

Vår inngangsport til det økonomiske samarbeidet er EØS-avtalen. Den har tjent norsk næringsliv vel i 20 år.  10.000 EU-regler har blitt norsk rett på 20 år. Å ivareta og stå opp for EØS-avtalen er en tung nasjonal interesse. Det betyr å sikre vekst og utvikling. Det betyr å sikre arbeid og velferd i dag og i fremtiden. La meg nevne tre eksempler:

For det første: EØS-avtalen sikrer et felles regelverk for norske bedrifter i et marked med 31 land og 500 millioner mennesker.

Dette nyter ikke minst det eksportorienterte næringslivet her i Vestfold godt av.  For fremvoksende økonomier til tross: Europa er vårt desidert viktigste marked. Om lag 3/4 av vår utenrikshandel er med EU. Ca. 2/3 av norske investeringer går til EU, mens 2/3 av utenlandske investeringer i Norge stammer fra EU. 

Felles regler finnes på de fleste områder som har betydning for vår næringsvirksomhet: miljøstandarder, veterinærbestemmelser, forbrukerbeskyttelse, standardisering av produkter og godkjenning av statlige subsidier. Forskjellsbehandling på slike områder ville utgjort en effektiv sperre for vår eksport til resten av Europa. EØS-avtalen sikrer likebehandling. 

Andre eksempel: Arbeidsinnvandring. Siden utvidelsen av EU østover i 2004, er Norge blant de land i Europa som har mottatt flest arbeidsinnvandrere i forhold til folketall. 282.000 EU-innvandrere lever i Norge. Bare i Vestfold har vi nå 14.000. Mange jobber innenfor gartnerfaget, men også i bygg- og anleggsbransjen. Vestfold og Norge trenger disse menneskene. De bidrar til å fylle jobber hvor norske arbeidssøkere mangler, og de bidrar til å blåse liv i norske regioner og lokalsamfunn. 

Ja, det er utfordringer knyttet til useriøse virksomheter og uakseptable lønns- og arbeidsvilkår. Ja, det er utfordringer knyttet til eksporterbare velferdsgoder. Dette arbeider vi med å finne gode løsninger på. Men igjen - vi skal ikke glemme hovedbildet: Arbeidsinnvandring holder bedrifter og lokalsamfunn gående over hele landet. Slik trygges norske arbeidsplasser. Slik trygges norsk velferd. Og vi skal ikke heller glemme at i morgen kan det være nordmenn som har behov for – eller ønske om – å finne arbeid i andre europeiske land. 

Tredje eksempel: Deltakelse i EUs programmer for utdanning og forskning. Tusener av nordmenn har siden begynnelsen av 1990-tallet deltatt i utveksling og samarbeidsprosjekter på forsknings- og utdanningsområdet. 

Etter finanskrisen satser EU nå mer offensivt på dette området enn på lenge. Det er ingen tvil om at Europa trenger vekstkraft, og forskning. Programmene Horisont 2020 og Erasmus+ er viktige virkemidler. 

Norge deltar, og det dreier seg om mye penger. Regjeringen vil derfor at norsk deltakelse utnyttes til fulle og har fremlagt en strategi for vår deltakelse i Horisont 2020. Vi må sørge for at lærere, studenter, forskere og bedrifter over hele landet er godt kjent med mulighetene for å få EU-finansiering til sine prosjekter, og hjelpe dem til å nå opp i konkurransen om midlene. 

Gevinstene ved deltakelse i EUs programmer er – i tillegg til de finansielle ressursene – ofte knyttet til utvikling av nettverk. Men som vi vet, det fordrer initiativ og pågangsmot. Ingenting skjer hvis man sitter stille. 

Nettopp derfor er det så inspirerende å se den langsiktige satsningen man har satt i gang nettopp her i Vestfold, for å gjøre særlig bedrifter bedre rustet til å delta i EU-programmer. Jeg hadde selv gleden av å åpne kick off-seminaret i regi av blant annet Høgskolen i Vestfold og Vestfold fylkeskommune i desember i fjor, som markerte startskuddet på den lokale og regionale innsatsen i Horisont 2020. Et svært verdifullt initiativ. For det handler om å gripe mulighetene. Muligheter vi har takket være EØS-avtalen. 

Slik er det også på politisk nivå. EØS-avtalen åpner for at vi kan delta i de tidlige faser av regelverksutformingen i EU, men det er opp til oss å benytte oss av denne muligheten på en strategisk måte. For skal vi få gehør for våre synspunkter, må vi engasjere oss tidlig i debatten og ikke komme med våre innspill etter at sakene er ferdigforhandlet innad i EU.  Det er tidkrevende - og stadig vanskeligere - å rydde opp når vi kommer for sent inn.   

Derfor har regjeringen lagt fram en egen strategi for samarbeidet med EU frem til 2017. Med den ønsker vi å skape felles bevissthet om hva vi prioriterer og hvordan vi skal arbeide for å nå våre mål. Strategien kan sammenfattes i tre ord: Tydeligere, tyngre og tidligere. Vi har lenge hatt en aktiv europaforvaltning. Nå skal vi bringe politikken inn. Vi skal styrke det politiske engasjementet [eks. klima- og energi-området].

Strategien fremhever at en åpen dialog med fylkeskommuner, kommuner, bedrifter, arbeidslivets parter og andre organisasjoner i samfunnet – ja dere i salen - gjør det lettere for oss å fange opp nye initiativer i EU.

Det setter oss i stand til å kartlegge norske interesser på en mer grundig måte. Kort sagt, det hever kvaliteten på vår europapolitikk. Skal vi medvirke når EU utarbeider nytt regelverk, er det dessuten avgjørende at vi fører en godt samordnet politikk. 

Et hovedgrep i strategien er opprettelsen av regjeringens europautvalg. Utvalget ledes av meg og består ellers av statsråder som til enhver tid har viktige EØS-saker til behandling. Vi har nå skapt en egen arena i regjeringen hvor vi skal diskutere viktige EU/EØS-saker. Og det skal vi gjøre før EU har diskutert ferdig saken på sin side. 

Strategien heter Norge i Europa. Det bringer meg tilbake til det jeg sa innledningsvis. Vi er med i det europeiske samarbeidet selv om vi ikke er medlem av EU.  Vi er en del av et verdifellesskap som også vi har ansvar for å forsvare. Og vi er en del av et indre marked som er avgjørende for vekst og velstand. Verdien av et godt samarbeid i Europa kan vanskelig undervurderes.  

Nå: Nytt mannskap i EU. Viktig å være på ballen. Etablere nettverk og kontakter. Det er ingen i EU-systemet som ligger våken og lurer på hvordan det går med EØS-avtalen. Ansvaret er i stor grad vårt.