Tale under 8. mai-markering på Jørstadmoen

Veteraner,

Fylkesmann Kvam,

Ordførere fra Lillehammer, Øyer og Gjøvik,

Godtfolk!

Vi er inne i et historisk år. Det er i år 75 år siden Norge ble overfalt. Forsvaret var i dårlig forfatning etter mange års politisk vanskjøtsel. Motstanden ble derfor ikke hva den kunne ha vært. Det var mye som ikke virket, men likevel mange nordmenn som sloss alt de maktet. Ved Narvik ble de tyske styrkene påført sitt første militære nederlag av norske, polske, britiske og franske styrker. Kongehus og regjering måtte likevel forlate landet 7. juni, og okkupasjonen var et faktum. Dette ble innledningen til de mørkeste årene i vår nyere historie.

Det ble også innledningen til en heroisk motstandskamp som involverte mange tapre landsmenn. Totalt satte 10 000 nordmenn livet inn. Nærmere 45 000 ble arrestert og satt i fangenskap. 1 600 av disse døde i fangenskap i Tyskland. Tusenvis mistet sine kjære. Slikt setter spor i generasjoner.

Samtidig, i den nasjonale fortellingen om krigen, skal vi aldri glemme at det var våre allierte som bar de største byrdene og tok den avgjørende kampen mot aksemaktene som frigjorde vårt land. Krigen berørte de fleste av verdens nasjoner, alle stormaktene inkludert.

Har vi lært noe av dette? Jeg tror det! Forsvarets eget slagord – «For alt vi har. Og alt vi er.» – viser hva som er og var den røde tråden: Vi er beredt til å forsvare alt vi har nettopp fordi vi er hva vi er. Det var og er virkelig verdt å forsvare vårt samfunn og land fordi vi verdsetter det vi har og fordi alternativene er mye verre. Det har historien lært oss.

Har andre lært noe av krigserfaringene? Så absolutt! Vår egen verdensdel har gjort lærdommene om til praktisk politikk. Først står naturligvis Tyskland. Som hovedansvarlig for to verdenskriger, har tyskerne måttet gå dypt i sin egen nasjonale sjel og lære av andre for å kunne bygge et stabilt og fritt samfunn.

Tidligere soldat og senere president i Tyskland, nylig avdøde Richard von Weizsäcker, satte ord på dette da han fastslo at 8. mai 1945 også var Tysklands frigjøringsdag. I dagens situasjon med russisk aggresjon og terrortrusler er solid tysk lederskap i EU et av de viktigste bolverk vi har i kampen for frihet og demokrati i Europa.

Vanlige mennesker her i landet bar store byrder under krigen. Holdningskampen var avgjørende for utfallet av krigen, og den vokste frem etter hvert. Det betyr ikke at det var et enkelt valg å stå opp mot okkupanten. Og det var langt fra ufarlig. Ofte kunne motstanden innebære et vanskelig dilemma, mellom egen samvittighet og frykt for konsekvensene for seg selv og sine nærmeste.

Likevel var det mange som våget å ta et skritt frem, og deltok i kampen mot overmakten: Loser hjalp flyktninger over grensen. Ungdommer laget og distribuerte illegale aviser. Lærerne nektet å rette seg etter påbudet om å undervise barna i nasjonalsosialistisk retning.

Prestene la ned sine embeter i protest mot NS-myndighetene. Spesialsoldatene fra Storbritannia og deres hjelpere her hjemme gjennomførte sabotasjeaksjoner. Gutta på skauen unndro seg NS–regimets arbeidstjeneste og bemannet Milorg. Alle tok personlig risiko.

Hver enkelt handling var et bidrag til freden. For mange førte motstandsarbeidet til arrestasjon, fengsel og død. Likevel økte motstanden i befolkningen fra år til år, fra sporadiske enkelthandlinger de første par årene til en bredere sivil protestfront.

Nasjonalsosialistenes regime skapte mange ofre. Jøder og romfolk ble trakassert, forfulgt og sendt til konsentrasjonsleirene på Kontinentet – i mange tilfeller med norsk bistand. Befolkningen i Finnmark og Nord-Troms ble tvangsevakuert og fikk sine hjem nedbrent og ødelagt. Kommunistiske sabotasjegrupper gjorde en viktig innsats som først ikke fikk noen anerkjennelse. Krigsbarna ble uskyldige ofre.

Krigsoppgjøret foregikk stort sett i ordnede former, men feil ble begått. Det er ikke så rart siden oppgjøret omfattet tiltale mot nesten 93 000 personer, et høyt tall i europeisk sammenheng.

I frigjøringsdagene ble enkeltpersoner utsatt for vold og overgrep av privatpersoner, soldater, politi og hjemmestyrker. Kvinner som hadde innlatt seg med tyske soldater eller ble urettmessig beskyldt for dette, ble utsatt for vold og trakassering.

Noen steder fikk myndighetspersoner stanset overgrepene. Andre steder rådet likegyldigheten. For mange fortsatte trakasseringen lenge etter krigen. Noen etterkommere lever fortsatt med skamfølelsen den dag i dag.

Historien om den norske motstandskampen er full av helter og lidelse. Den ble ført av modige mennesker som nektet å bøye seg og gi opp drømmen om en dag å vinne friheten tilbake. Prisen var høy, men den var verdt resultatet. Og vi kjempet ikke bare for vår egen frihet. Vi har Winston Churchills ord for at den norske handelsflåten var helt avgjørende i Storbritannias overlevelseskamp. 4 000 nordmenn mistet livet i handelsflåten.

De dyrekjøpte erfaringene fra Andre verdenskrig bidrar til å forklare den dype integrasjonsprosessen i Europa, som Norge er en del av.

Tanken var at frihandel, dialog og solidaritet skulle medføre gjensidig avhengighet og bedre forståelse for samarbeid mellom alle folkeslag i et forenet Europa. Håpet om et forenet Europa overlevde den kalde krigen. I fjor markerte vi at det var 25 år siden Berlin–murens fall. Landene i øst søkte det europeiske fellesskapet for å sikre varig fred, politisk og økonomisk stabilitet og å sikre skjøre demokratier.

I dag lever håpet om et forenet Europa videre i Ukraina, i Georgia, i Moldova. Lite er viktigere i dag enn å bidra til at dette håpet overlever også i møtet med krigshandlinger på vårt eget kontinent. 

Historien gir oss håp. En stadig større del av Europa har innsett at samhandling er noe som gavner alle. EU blir dessuten stadig viktigere for oss i utenriks– og sikkerhetspolitikken. Vår sikkerhetsgaranti er og vil forbli NATO. Men vi ser samtidig at EU står helt sentralt i det internasjonale samfunnets svar på Russlands framferd i Ukraina. I dag er nettopp sikkerhet den viktigste drivkraft for at landene søker seg inn i EU–fellesskapet. Og til tross for ulike nasjonale interesser, har EU aldri før spilt en så viktig lederrolle i en internasjonal situasjon som vi ser i dag. Det trengs når sikkerhetspolitikken igjen er tilbake i hjertet av Europa.

Vi bør alltid bidra mest mulig innen de rammer Norge har gitt seg selv. Vi er ikke en øy i Europa, verken i bokstavelig eller overført betydning. Det gjelder i økonomisk politikk, flyktningpolitikken, energi– og miljøpolitikken og ikke minst i sikkerhetspolitikken. Dere opplendinger og gudbrandsdøler vet jo av erfaring godt at forholdene mellom stormaktene i Europa påvirker oss i Norge direkte.

For 75 år siden 21. – 22. april 1940 foregikk faktisk de første alvorlige trefningene mellom britiske og tyske bakkestyrker i andre verdenskrig ved Åsmarka tre mil lenger sør og nettopp her, rett på andre siden av Lågen der i lia opp mot Balbergkampen (peke). Norge kan altså havne midt i stormaktenes interessekonfliktområde. Sånt gir anledning til dyp ettertanke.

En viktig lærdom fra andre verdenskrig er at kampen for vår sikkerhet og norske interesser ikke bare kan føres i Norge. Verden er i dag knyttet enda tettere sammen. Hendelser langt borte kan raskt treffe oss her hjemme. Det betyr at vi må være godt forberedt her hjemme, og vi må bidra til å skape sikkerhet i land langt borte.

Det gjør våre soldater hjemme og ute hver eneste dag. De norske soldatene som skal trene irakiske sikkerhetsstyrker i kampen mot ISIL er ett eksempel. Vårt personell som har bidratt i NATO og FN-styrker i Libanon, på Balkan og i Afghanistan er andre eksempler.

Dette er våre folk som kjemper hver eneste dag for de samme verdiene som våre veteraner gjorde for 75 år siden – fred, frihet, demokrati og stabilitet. De er alle en del av det Forsvaret som skal sikre at vi aldri opplever 9. april igjen.

8. mai er en merkedag for å hedre alle veteraner – fra andre verdenskrig og frem til dagens internasjonale operasjoner. Det gjelder alle de som har gjort tjeneste i krig, i internasjonale operasjoner og i beredskap for Norge. Det omfatter alle som har stått på vakt - de har bidratt til å trygge landet.

Frigjørings– og veterandagen
tilhører både gamle og nye veteraner. Samtidig er vår oppmerksomhet akkurat i år – i det historiske året 2015 – først og fremst rettet mot dem som med egen innsats og på våre vegne frigjorde landet vårt for 70 år siden.

Dere som er veteraner fra de nyere internasjonale operasjoner står i en stolt tradisjon sammen med dem som tok kampen for Norge den gangen. Dere er alle våre veteraner – vår stolthet.

Gratulerer med dagen!