Innlegg på møte i Europautvalget 3. desember

Jeg vil begynne med å si at det nå er intern avklaring på EU-siden når det gjelder EØS-midlene for kommende periode. Den formelle beslutningsprosedyren på EU-siden er igangsatt, og avtalen vil forhåpentlig kunne undertegnes i februar/mars neste år. Men jeg vil understreke at det er prosessen på EU-siden som vil avgjøre når undertegning kan skje. Deretter vil arbeidet med bilaterale avtaler med hvert enkelt mottakerland kunne innledes.

Jeg vil be om at følgende unntas offentlighet:

(Unntatt offentlighet)

Det var det jeg ville si som ikke bør offentliggjøres.

Migrasjonssituasjonen

La meg så gå til migrasjonsspørsmålet. Migrasjons- og flyktningstrømmen til Europa har den senere tid gått ned. Ankomstene til Hellas er vesentlig redusert fra oktober til november, men tallene er fortsatt veldig høye, og den kraftige reduksjonen vi tidligere har sett i vinterhalvåret, har hittil på langt nær slått ut for fullt. Nye migrasjonsruter må kunne påregnes etter hvert som etablerte ruter blir mindre tilgjengelige, og dette gjør det vanskelig å forutsi utviklingen.

Det er også betydelig usikkerhet som hefter ved ankomsttallene. Frontex har i perioden 1. januar til 1. november fått innrapportert over 1,24 millioner irregulære grensepasseringer. Ifølge UNCHR har det i samme periode vært fremmet mer enn 1,35 millioner asylsøknader i Europa. Noen kan være registrert flere ganger, samtidig kan noen ha ankommet uten å bli registrert og uten å fremme en søknad.

EU har kommet til enighet på en del grunnleggende punkter på migrasjonsområdet knyttet bl.a. til å styrke grensekontrollen, til en relokaliseringsmekanisme for omfordeling av asylsøkere, styrking av returarbeidet og samarbeid med tredjeland om å begrense migrasjonsstrømmene til Europa. Men gjennomføringen av de felles tiltakene er langt fra god nok.

Det er fortsatt store uenigheter mellom medlemslandene knyttet til migrasjonssituasjonen og manglende fremdrift på EU-nivå både i å nå enighet og ikke minst i å gjennomføre den enighet man har oppnådd. Dette har medført en økning i nasjonale tiltak knyttet til spørsmål grensekontroll, registrering og asylstandarder. I flere europeiske land, deriblant Tyskland og Sverige, er det innført intern grensekontroll for å få bedre kontroll på situasjonen. Norge innførte i forrige uke midlertidig grensekontroll for fergerutene fra Sverige, Danmark og Tyskland til Norge. Det ble også innført en ytterligere opptrapping av kontrollen i grensenære områder i Østfold og Hedmark. Regjeringen vurderer fortløpende ytterligere innskjerping av grensekontrollen. Så lenge kontrollen ved yttergrensene er mangelfull, kan vi forvente slike begrensninger i Schengen-områdets reisefrihet.

Gjennom vår deltakelse i Dublin- og Schengen-samarbeidet arbeider vi for å bidra til å søke gode europeiske løsninger. Dimensjonene er for store til at enkeltland kan håndtere dette alene. Vi må møte utfordringene gjennom felles europeiske tiltak. Regjeringen ser det som positivt at EU nå går inn for et sterkere arbeid knyttet til returer, og støtter initiativet om en felles liste for trygge opprinnelsesland. En umiddelbar prioritet er å begrense strømmen av asylsøkere uten beskyttelsesbehov. I lys av dette vil en fungerende avtale med Tyrkia være helt avgjørende. Helgens toppmøte mellom EU og Tyrkia, der man oppnådde enighet om handlingsplanen mot irregulær migrasjon, er derfor potensielt meget positive nyheter. Handlingsplanen forplikter Tyrkia bl.a. til å samarbeide med EU om å stanse strømmen av økonomiske migranter, gjennomføre de bilaterale returavtalene med EU-land, ta sikte på å bedre de sosiale og økonomiske forholdene for syriske flyktninger i Tyrkia og å bekjempe smuglernettverk. EU skal til gjengjeld bl.a. gi omfattende økonomisk støtte, som beløper seg til 3 milliarder euro, sørge for fremdrift i utvidelsesprosessen, akselerering av visumliberaliseringsprosessen og avholde halvårlige toppmøter med Tyrkia.

Under toppmøtet i Valletta i november, som statsministeren deltok på, ble det enighet mellom europeiske og afrikanske land om en handlingsplan for å begrense tilstrømmingen av migranter til Europa. Regjeringen har håp om at handlingsplanene med Tyrkia og med de afrikanske landene vil kunne bidra til å begrense tilstrømmingen av migranter og flyktninger, og at dette vil gjøre migrasjons- og flyktningsituasjonen mer håndterlig.

Det er for tidlig å si hvilken effekt terrorangrepene i Paris 13. november vil få for migrasjons- og flyktningpolitikken i EU. Det er en pågående dialog i EU knyttet til terrorisme og håndteringen av migrasjonssituasjonen er en del av denne dialogen.

EUs arbeidsprogram

La meg så gå til EUs arbeidsprogram for 2016. Tittelen på arbeidsprogrammet fra kommisjonen for 2016 er «No time for business as usual». Det refererer selvsagt til de mange ulike utfordringene Europa står overfor med flyktning- og migrasjonskrisen som den største. For øvrig bygger programmet i stor grad på innhold og tiltak fra 2015-programmet. Man holder seg også strengt til Juncker-kommisjonens tipunktsplan, og unnlater bevisst å foreslå noe som faller utenfor denne rammen. Man har begrenset antall nye initiativ til 23, og holder seg slik sett til mottoet om at EU skal være mindre på små ting og større på de store.

Innenfor de ulike underpunktene dreier det seg mye om å videreføre og gjennomføre initiativer og strategier fra inneværende år. Det gjelder særlig med tanke på det digitale indre marked og hva gjelder klima og energi. På det digitale feltet merker vi oss klare ambisjoner om på sikt å bryte ned nasjonale siloer på telekomområdet og nye forslag til reform av opphavsrett og regulering av e-handel, f.eks. hva gjelder forbrukerkontrakter.

Hvis vi sammenlikner med fjoråret, inneholder programmet også flere og høyere ambisjoner hva gjelder det sosiale området og kamp mot arbeidsledighet. Arbeidet for likestilling og bærekraftig utvikling nevnes også særskilt. På området det indre marked og industri nevnes særskilt romfartssektoren og europeisk forsvarsindustri. I tillegg er det oppmerksomhet om skattespørsmål og et mer konsistent regelverk for merverdiavgift. Det er stadig en uttrykt ambisjon om å konkludere TTIP-avtalen i løpet av 2016. Amerikanerne har også ambisjoner om å avslutte TTIP-forhandlingene før Obama-adminstrasjonen går av. Ambisjonsnivået illustreres bl.a. ved at man i siste forhandlingsrunde ble enige om eliminering av 97 prosent av alle tollinjer. Amerikanerne har eksplisitt uttrykt at TTIP, på samme måte som TPP, er en åpen plattform der tredjeland kan delta.

Vi vet ikke om det er ønskelig for Norge å slutte seg til TTIP, og det er for tidlig å ta standpunkt til om Norge bør forhandle en frihandelsavtale med USA, enten alene eller med Efta. For å sikre et best mulig beslutningsgrunnlag for å vurdere hva vi skal gjøre, har regjeringen utlyst anbud for å innhente en ekstern vurdering av TTIP og konsekvenser for Norge.

Arbeidet mede regjeringens arbeidsprogram for 2016 er nå godt i gang. Programmet vil, på samme måte som i fjor, ta utgangspunkt i hovedprioriteringene i regjeringens europastrategi. Det vil også relatere seg til de sentrale tiltakene i kommisjonens arbeidsprogram. I tillegg vil vi lage et vedlegg som gir en mer skjematisk oversikt over de viktigste EU-sakene i de ulike departementene. Vi regner med å kunne presentere programmet i månedsskiftet januar/februar neste år.

Klima- og energipolitikk

Så til klima- og energipolitikk. Verdens oppmerksomhet denne og neste uke er på det pågående klimatoppmøtet COP21 i Paris og det uhyre viktige arbeidet med å få på plass en global klimaavtale. Som mange har understreket, er det avgjørende for Norge at avtalen skal kunne være et verktøy for å redusere utslippene av klimagasser i tråd med 2-gradersmålet. Norge vil gjøre sin del når det gjelder utslippsreduksjoner både i Norge og ute. Vi har samme ambisiøse klimamål for 2030 som EU, og vi er i dialog med EU om felles oppfyllelse av klimamål. Norge har sendt høringsinnspill til EU i forbindelse med utformingen av EUs gjennomføringsregelverk. Vi følger regelverksutviklingen nøye og deltar aktivt i relevante fora. Jeg vil komme tilbake til Stortinget på egnet vis etter hvert som regelverket tar form utover i 2016. Det gjelder både innsatsfordelingen i ikke-kvotepliktig sektor, som er en sentral del av vårt nye klimasamarbeid med EU, og ikke minst regelverket for inkludering av skog og arealbrukssektoren i klimarammeverket.

Den viktigste saken på EUs energipolitiske dagsorden er utformingen av energiunionen. Kommisjonen har igangsatt et omfattende arbeid med å operasjonalisere innholdet i planene som de presenterte tidligere i år. Ambisjonsnivået er høyt, og arbeidet foregår i et tempo vi ikke ofte ser i EU.

Kommisjonens visepresident og ansvarlig for energiunionen, Maros Sefcovic, la 18. november frem sin første årlige statusrapport for utviklingen av energiunionen. Den vil danne grunnlaget for vurderingen som Det europeiske råd skal gjøre av fremdriften for energiunionen 16. og 17. desember. Når kommisjonen nå gjør opp status, har den en hel del å rapportere bare et år etter at den tiltrådte og president Juncker definerte energiunionen som en av hovedprioriteringene.

Kommisjonen har fremmet lovforslag til revidert kvotesystem, ETS, etter 2020 og et forslag til en energimerkeforordning. Videre har EU fremmet sine bidrag til klimagassreduksjoner til FN, en ny liste over prioriterte infrastrukturprosjekter er på plass og samarbeid på regionalt nivå er intensivert. Kommisjonen har også lagt frem nye prioriteringer for energiforskning. I tillegg er det satt i gang en rekke høringer for å få innspill til kommende revisjoner av lovverket.

Statusrapporten viser at EU er på rett vei. Utslippene går ned. Det utvikles mer fornybar energi. Det gjøres mye på energieffektivisering. Det indre markedet videreutvikles og energisikkerheten styrkes. Mye er oppnådd med sikte på 2020, men det gjenstår betydelige løft for at EU skal nå sine mål for 2030.

Statusrapporten holder en litt skarpere tone enn det vi er vant med fra kommisjonen. Land som henger etter, får sitt pass påskrevet, og de flinkeste i klassen får skryt. Land som ikke gjennomfører sine forpliktelser, må forvente å havne i kommisjonens søkelys. Sefcovic omtaler 2016 som «the year of delivery». Det vil komme en lang rekke forslag til nytt eller revidert regelverk. Litt grovt blir det anslått at 90 prosent av initiativene for realiseringen av energiunionen skal være igangsatt mot slutten av året.

Dette arbeidet pågår langs alle de fem retningsgivende dimensjonene som er trukket opp for å videreutvikle EUs energipolitikk i en strategisk retning. Det er energisikkerhet, et integrert europeisk energimarked, energieffektivisering, avkarbonisering av økonomien og forskning og innovasjon. Arbeidsprogrammet med de 43 konkrete tiltakene for å realisere energiunionen, er oppdatert og gir oss bedre mulighet til å se når saker av stor viktighet for Norge, skal diskuteres og behandles.

EU er som kjent et svært viktig marked for norsk energieksport, og Norge er en del av det indre energimarkedet gjennom EØS-avtalen. Derfor følger regjeringen utviklingen av EUs energiunion meget tett. Et hovedpoeng i de norske innspillene har vært at velfungerende og effektive energimarkeder med tilstrekkelig infrastruktur og et effektivt juridisk rammeverk er forutsetninger både for energisikkerhet og for en effektiv klimapolitikk i Europa. ETS bør fortsatt være hovedinstrumentet for klimapolitikken i EU. Gass er en fleksibel og sikker energikilde med lavere CO2-utslipp enn andre fossile energibærere, og bør derfor være en viktig del av europeisk energimiks fremover.

Norge er en stabil og langsiktig leverandør av gass til Europa. Olje- og energidepartementet har oppdatert prognosene for norsk gassproduksjon frem til 2035 og fremmer nå aktivt et budskap i Europa om Norges muligheter til å holde et høyt produksjonsnivå i lang tid. Samtidig understreker vi fra norsk side at klare signaler knyttet til gassens fremtidige rolle i europeisk energimiks, er viktig for å sikre nødvendige investeringer.

Vi er naturligvis også opptatt av utviklingen av et styringssystem for energiunionen, det som omtales som «governance». EUs energiministre ble 26. november enige om de overordnede elementene i det nye systemet. Det sentrale instrumentet her blir nasjonale klima- og energiplaner for perioden 2021–2030 som medlemslandene skal klare i 2019, og som det skal rapporteres om til kommisjonen annethvert år deretter. Oppfølging og måling skal skje på basis av en rekke indikatorer.

På hvilken måte og i hvilken grad Norge vil bli omfattet av styringssystemet, er foreløpig ikke klart. Det er imidlertid viktig for oss at systemet blir fleksibelt, men pålitelig, og at det bidrar på en effektiv måte til at EU når sine klima- og energimål for 2030.

Som landbruksministeren var inne på, presenterte Europakommisjonen i går, 2. desember, en ny sirkulær økonomipakke. Pakken består av kommisjonens konkrete forslag til endringer i EØS-relevant avfallsregelverk så vel som en handlingsplan med tiltak som dekker mange sektorer.

Målet med forslaget er bedre økonomisk og miljømessig samfunnsutvikling ved å effektivisere hvordan ressurser brukes gjennom hele verdikjeden, produksjon, forbruk og avfallsbehandling, og ved innovasjon legge til rette for utvikling av nye markeder og forretningsmodeller.

Regjeringen leverte i august høringsinnspill til kommisjonen som bl.a. understreket betydningen av god sammenheng mellom regelverk på kjemikalie-, avfalls- og produktområdet. Regjeringen vil nå se nærmere på det konkrete innholdet i EUs sirkulære økonomipakke.

Danskenes valg

I dag går danskene til urnene for å stemme over om de skal knytte seg tettere til justis- og innenrikssamarbeidet i EU. Etter at flertallet av danske velgere stemte nei til Maastricht-traktaten i 1992, har Danmark hatt særegne unntak fra EUs traktater i forsvarspolitikken, pengepolitikken og rettspolitikken. I lys av utviklingen av EUs justis- og innenrikspolitikk de siste årene har flertallet i Folketinget kommet frem til at det danske unntaket på dette feltet er for rigid til å være formålstjenlig. Flertallet i Folketinget ønsker derfor å erstatte det som i dag er et fullstendig unntak fra EUs rettspolitikk med et selektivt unntak, en såkalt tilvalgsordning. Med en slik ordning vil Danmark kunne velge hvilke eksisterende regler på feltet de ønsker å være omfattet av, og fra sak til sak ta stilling til om de ønsker å ta del i fremtidig regelverk.

I dag har Danmark og Norge institusjonelt sett mange felles interesser på justis- og innenriksfeltet. Begge deltar i Schengen, begge står utenfor EUs overnasjonale justis- og innenrikssamarbeid. Dersom danskene skulle stemme for å innføre en tilvalgsordning, vil våre respektive tilknytning bli noe mer forskjellig. Til forskjell fra Norge, vil Danmark ikke da lenger være avhengig av at regelverk defineres som Schengen-relevant for å kunne delta i utviklingen av nye regler på det strafferettslige området.

Storbaritannias kravliste

Til sist vil jeg kommentere Storbritannias kravliste til EU. Med sitt brev til presidenten i Det europeiske råd, Donald Tusk, 10. november, offentliggjorde statsminister Cameron de formelle britiske kravene til forhandlinger med EU. Hovedbudskapet er at man ønsker å formalisere et mer fleksibelt EU, som kan imøtekomme medlemsland som ønsker ulik grad av integrasjon på forskjellige områder. Cameron konsentrerer seg i brevet om fire hovedområder.

Kort oppsummert ønsker Storbritannia for det første forsikringer om at eurolandenes videre integrasjon ikke skjer på bekostning av andre EU-land og det indre markeds integritet. Euro skal ikke være EUs offisielle valuta, det må anerkjennes at EU har flere valutaer.

For det andre ønsker Storbritannia å styrke Europas vekst og konkurranseevne bl.a. ved avbyråkratisering og forenkling.

For det tredje krever Cameron å unnta Storbritannia fra målet om «ever-closer union», som i dag står i Lisboa-traktaten. Cameron foreslår videre å styrke de nasjonale parlamentenes rolle bl.a. ved å gi et antall parlamenter – Cameron spesifiserer ikke hvor mange – anledning til å blokkere uønskede direktiver og forordninger fra Brussel. I forlengelsen av dette krever Storbritannia en styrking av subsidiaritetsprinsippet med uttrykket «Europe where necessary, national where possible».

For det fjerde krever Cameron at innvandrere fra andre EU-land må bo og jobbe i Storbritannia i fire år før de kan få velferdsytelser, samt at barnetrygdutbetaling over landegrensene må opphøre.

Det vanskeligste av disse kravene er trolig det siste om reduserte velferdsytelser til innvandrere fra andre EU-land. Cameron vedgår også dette implisitt i sitt brev, og holder døren på gløtt ved å invitere til diskusjon om dette temaet med tanke på komme frem til en omforent løsning.

Fra britisk side holder man foreløpig fast på målet om enighet om disse spørsmålene i desember, selv om enkelte i EU anser dette for å være vel optimistisk. Det har kommet noen sporadiske reaksjoner fra andre EU-land på Camerons krav, selv om det er klart at utfordringene knyttet til flyktning- og migrasjonskrisen og terrorhandlingene i Paris har tatt mesteparten av oppmerksomheten i det siste.

Flere anser Storbritannias krav som problematiske både i form og innhold. Når det gjelder form, kan det være et problem at Storbritannia ønsker rettslig bindende garantier. EU kan neppe levere formell lovgivning innenfor den tidsrammen Storbritannia ser for seg. Et alternativ kan muligens være en form tilsvarende den danske Edinburgh-erklæringen med forpliktende konklusjoner undertegnet av stats- og regjeringssjefene. Traktatendringer vil uansett måtte ta lang tid.

Når det gjelder innhold, er det kommet klare signaler fra sentraleuropeiske land, herunder Polen, om at innstramminger i velferdsordninger vil sitte langt inne. Enkelte har pekt på at den såkalte Alimanovic-dommen i EU-domstolen tidligere i høst, som begrenser retten til ytelser for inaktive som benytter seg av retten til fri bevegelighet, bør kunne hjelpe britene et stykke på vei, men hovedinntrykket er at det er på området velferdsytelser at terskelen for enighet vil være høyest.