Fagbevegelsen og EØS

Vi er en regjering som er opptatt av at Norge står overfor og er i gang med en stor omstilling. Det er en omstilling som dels har med norske forhold å gjøre, men som ikke minst også har med internasjonale forhold å gjøre. Det å ruste Norge for en fremtid med tøffere internasjonal konkurranse er viktig for norsk næringsliv, for norske bedrifter, for norske arbeidsplasser, og til syvende og sist for norsk velferd.

Vi vet at ny teknologi, nye arbeidsmetoder, nye måter å organisere næringslivet på og nye forretningsmodeller endrer arbeidslivet og næringslivet. Sånn er det fordi vi har en åpen økonomi. Vi snakker gjerne om den norske modellen og det er en modell som det er bredt eierskap til i Norge. Selv om det er ulike synspunkter på marginene av den norske modellen, så er enigheten om selve modellen en viktig kvalitet ved det norske samfunnet.

Men det er også sånn at den norske modellen ikke bare består av trepartssamarbeidet og av et høyt velferdsnivå og gode universelle velferdsordninger. Den norske modellen er også bygget på åpenhet, åpen økonomi og fri handel. Det har vært en veldig viktig del av vekstkraften i Norge. Sånn vil det og bør det fortsette.

Vi har et samfunnet som er basert på åpenhet, som er basert på at vi selger og kjøper varer og tjenester over landegrensene. Det har lagt grunnlag for den velstanden vi har i dag. Og når vi nå er inne i en lang og betydningsfull omstillingsprosess i Norge så er det å styrke norsk konkurransekraft og verne arbeidsplasser og velferd hovedprioriteten til regjeringen.

Næringslivets betingelser må bli enklere

Vi har lenge visst at fjoråret ville være toppåret for oljeinvesteringer på en stund. Og da den forrige regjeringen la frem sin «Perspektivmelding», som det heter, ble de langsiktige utfordringene for Norge beskrevet på en god måte. Det som er nytt er selvsagt det store oljeprisfallet, som gjør at en del av disse omstillingene må starte tidligere og gå raskere.

For regjeringen betyr det å gjøre betingelsene for næringsvirksomhet enklere, gjennom forenklingsarbeid, gjennom endringer i skattesystemet og skattenivået. Det betyr en rekordstor satsning på samferdsel. Det betyr en rekordstor satsning på forskning og innovasjon. Og det betyr også å bygge en fremtidsrettet offentlig forvaltning, hvor økt digitalisering er en veldig viktig del.

Mange av tiltakene er det bred enighet om i Norge. Det er ikke så mange som er imot satsning på forsking og innovasjon, selv om det er ulikheter når det gjelder evnen til å faktisk levere betydelige budsjettøkninger, kontra å ha hvileskjær i forskningspolitikken.

Andre tiltak er mer omstridt. For eksempel de marginale endringene, vi har foreslått og fått vedtatt i Stortinget, i arbeidsmiljøloven. Det er endringer som er moderate, og i internasjonal sammenheng veldig moderate. Vi har fortsatt verdens strengeste arbeidsmiljølov. Selv i nordisk sammenheng er dette moderate endringer.

Vi mener at, selv om vi legger vekt på trepartsammarbeidet og vil videreføre det, så må ikke det innebære noen vetorett mot moderate justeringer i lovverket. Endringer som det er politisk flertall for på Stortinget. Og det kan ikke komme som noen overraskelse at det sittende stortingsflertallet har ønsket å gjennomføre disse endringene.

Men debatt om omstridte spørsmål er viktig. Og debatt om de utfordringer Norge står overfor er viktig. For det handler om sentrale veivalg for Norge, og om hvordan vi best kan stå rustet til å møte morgendagens utfordringer fra en stadig tøffere internasjonal konkurranse.

Men debatten må forholde seg til fakta, og omhandle de reelle utfordringene vi står overfor. Den må ikke bare handle om hvordan vi ønsker at ting skal bli, og hvordan vi ønsker at ting skulle være.

Utfordringen er asiatisk turbokapitalisme

Jeg representerte nettopp regjeringen i India på en næringslivssamling av norske bedrifter i Asia. Kanskje litt merkelig for en EU-minister å være der, men det ga ganske interessante perspektiver. Jeg må si at de som er redde for EØS-avtalen, og de som er redde for det europeiske samarbeidet og hva det gjør med norsk næringsliv og arbeidsliv, burde ha mareritt om hva Asia betyr, og hvilken utfordring Asia er for norsk økonomi, norsk konkurransekraft og norske arbeidsplasser.

Det er ikke vestlig tradisjonell kapitalisme som er hovedutfordringen for den norske modellen – det er asiatisk turbokapitalisme. Vi er vant til at Kinas vekst har betydd billigere boblejakker for barna våre. I fremtiden betyr Kinas, og andre asiatiske lands, fremvekst beinhard konkurranse om arbeidsplassene og studieplassene til våre barn. Det er en realitet vi må forholde oss til.

Vi har sett det allerede. Denne uken så vi store oppslag i Dagens Næringsliv om hvordan utflagging av IT-service til India utkonkurrerer norsk IT-bransje. Dette er en virkelighet som vi må forholde oss til.

Og i det bildet er det europeiske samarbeidet vårt viktigste vern og vår viktigste mulighet til å bygge konkurransekraft, og sikre at vi har høye standarder i arbeidslivet.

Det er ikke sånn at EØS-avtalen står i veien for nasjonale tiltak for organisering av arbeidslivet. Den gjør at vi har felles spilleregler med de viktigste handelspartnerne våre.

Både vi, og den forrige rødgrønne regjeringen, har kunnet fremme de forslagene vi – basert på vår ulike politiske overbevisning – har ment har vært de beste. Og vi er i stand til å opprettholde våre nasjonale standarder og særordninger for hvordan arbeidslivets organiseres.

Dette har også lederen av LOs juridiske avdeling, Atle S. Johansen, som hadde en god artikkel i Klassekampen forleden, slått fast. Senest i år har EU-domstolen fastslått at regler om fast ansettelse kan avtales mellom partene i en tariffavtale.

I en annen dom fra forrige måned bekreftet domstolen igjen at utestasjonerte arbeidstakere har krav på lønns- og arbeidsbetingelser tilsvarende det som følger av tariffavtalen i det landet hvor arbeidet utføres. Her ble det uttalt at EU har regler mot sosial lønnsdumping som også nasjonale myndigheter må forholde seg til.

Den norske arbeidsretten har, i løpet av de drøye 20 årene vi har hatt EØS-avtalen, bare en gang bedt Efta-domstolen om en såkalt uttalelse i en sak. For øvrig i en sak hvor LO ble gitt fullt medhold.

Det finnes ikke eksempler på at arbeidsretten har underkjent faglige rettigheter eller arbeidstakerrettigheter under henvisning til EØ-avtalen. Jeg er overbevist om, og er enig i de som med fakta som utgangspunkt konkluderer med, at EØS-avtalen ikke dramatisk griper inn i hvordan vi organiserer norsk arbeidsliv.

Solidaritet uten landegrenser

Så må vi forholde oss til de grunnleggende prinsippene i EU og EØS. Et slik viktig prinsipp er blant annet fri bevegelse av arbeidskraft. Dette er solidaritet uten landegrenser. Dette er et grunnprinsipp. Retten til å søke jobb, uansett hvem du er av de 500 millioner europeerne i EØS-området. Men de grunnleggende reglene og prinsippene lar seg kombinere med nasjonale standarder og nasjonale tilpasninger.

Mange land gjennomfører nasjonale regler om minstelønn, og prinsippet om tariffsamarbeid og allmengjøring i de nordiske landene har uten unntak fått medhold i EU-domstolen.

I den grad man gjennomfører felles regler på EU-nivå vil dette heller være minstestandarder, som hindrer enkeltland i å spekulere i særlig lave standarder. Blant annet har EUs regler om arbeidstid – som setter grenser for maksimalt antall arbeidstimer per uke – vært under skarp kritikk fra land som Storbritannia, som vil ha seg frabedt denne type innblanding.

Men fra et norsk utgangspunkt, for den brede politiske konsensus, så er EØS-avtalen ikke et problem. Tvert imot er den svært viktig for oss. Den er et nasjonalt kompromiss. Det er noen av oss som gjerne skulle sett andre tilknytningsformer til EU, men den har altså gitt næringslivet og arbeidslivet de samme trygge og forutsigbare rammebetingelser som våre naboer, partnere og konkurrenter. Noe som igjen har sikret grunnlaget for vår velferd.

Og så er det en ting til som er viktig. EØS-avtalen har lagt til rette for arbeidsinnvandring. Denne innvandringen skaper riktig nok konkurranse og noen utfordringer i enkelte bransjer. Dette har regjeringen svart på gjennom et bredt samarbeid i kampen mot organisert arbeidslivskriminalitet. Men vi skal heller ikke glemme at uten den tilgangen til arbeidskraft, det være seg ingeniører, sykepleiere eller rørleggere, som EØS-avtalen har gitt oss, så hadde vi ikke klart å få til den samfunnsutviklingen vi har hatt. Og vi hadde ikke klart å bevare bosettingen i store deler av Norge.

De regionene, de kommunene og de fylkene som ungdommen flytter fra ville ikke hatt den befolkningsstabiliteten de har uten arbeidsinnvandringen.

Det er heller ikke lett å overdrive betydningen av vår deltakelse i EUs indre marked, som står for mer enn 75 prosent av vår utenrikshandel.

Derfor mener jeg at EØS-avtalen er vår livlinje til det europeiske markedet. Den bidrar til økonomisk utvikling. Den bidrar til velferdsutvikling. Og selv om den ikke er perfekt og er et kompromiss, så innebærer den en helt avgjørende regellikhet. Og det er en regellikhet som ikke kan erstattes av en klassisk frihandelsavtale, fordi det dreier seg om standarder i det europeiske markedet. En handelsavtale ville ikke på samme måte gjøre noe med de praktiske og tekniske handelshindringene som det å skulle gå ut av EØS-avtalen ville innebære.

Jeg skulle gjerne sett at vi hadde mer innflytelse på regelverksutviklingen i EU, men det har vi jo valgt å ikke ha. Jeg tror at vi kunne hatt et enda sterkere norsk og nordisk stempel på EU med et samlet Norden i EU. Fra vår posisjon prøver vi å øve innflytelse der vi kan, og vi jobber mye sammen med de nordiske og nord-europeiske landene for å fremme våre synspunkter.

Men jeg er realistisk. Jeg kan også lese meningsmålinger. Så jeg tror ikke at den innflytelsen, som jeg personlig skulle ønske at vi hadde, er et realistisk alternativ. Og jeg tror heller ikke at en handelsavtale er et realistisk alternativ.

Derfor har jeg en t-skjorte på kontoret hvor det står «elsker, elsker EØS». Og det gjør jeg jo fordi «if you can't have the one you love, love the one you have».

Takk for oppmerksomheten!