Grønn omstilling i Norge og Europa

[Innledende]

Grønn omstilling er en utfordring, men hvit omstilling er også åpenbart en utfordring med dagens trafikksituasjon.

Jeg tenkte jeg skulle si noe om hvordan den grønne omstillingen i Norge og i Europa samspiller, og hvordan Norge, som et land med litt særskilt tilknytning til det europeiske samarbeidet, likevel er en del av det. Den omstillingen som er på gang i Europa får stor betydning for oss når vi nå også skal i gang med en omstilling i Norge.

Vi har mye å vis frem i Norge. Vi har mye å være stolt av. Ikke minst teknologisk er vi i front på en rekke felt. Men det som kanskje er enda viktigere er at vi er gode på omstilling.

I dag skal dere fokusere på transportsektoren, og da tenkte jeg at denne grafen var passende (slide). Vi har en tendens til å tenke at store omstillinger har skjedd plutselig gjennom historien. Denne grafen viser hvordan traktoren erstattet hesten i amerikansk landbruk.

Det skjedde ikke over natten. Det tok en førti års tid. Men det er klart at de som fortsatte å investere massivt i hest i den første fasen i endringsprosessen – de ble ikke fremtidens vinnere.

Omstilling er ikke lett. Det krever aktører som tør ta nye valg. Og gjerne risikofylte valg. Det vil alltid føles tryggest å fortsette som før. Ikke minst, i et land som Norge, som går så bra, kan det være vanskelig å forstå at omstilling trengs. Men det gjør det. Det trengs for oss som kommer fra petroleumsalderen, for oss som har statens pensjonsfond, og selv om vi har lav arbeidsledighet og høy økonomisk vekst.

[Hyperaktiv europapolitikk]

Når vi skal ta grep i Norge, kommer vi ikke utenom Europa. I Sundvollen-erklæringen beskriver vi derfor målsetningen om en proaktiv europapolitikk - i stor kontrast til den forrige regjeringens aktive europapolitikk. Da kan man jo regne med at den neste regjering kommer til å ha en hyperaktiv europapolitikk!

Men graden av aktivitet er selvsagt viktig. Og vi har høy aktivitet. Men det viktigste er politikk.

Det viktigste er at vi ikke bare håndterer EØS og EU som et spørsmål om administrativ innlemmelse av en stri strøm av direktiver. Vi må se og vi må erkjenne at vi er, selv med vår litt annerledes tilknytningsform, en del av en dyp, bred og lang europeisk integrasjonsprosess.

Vi er faktisk mer integrert i det europeiske samarbeidet enn et gjennomsnittlig EU-medlemsland – når det gjelder handel, når det gjelder arbeidsinnvandring, og vi bidrar til og med økonomisk på nivå med hva vi ville gjort dersom vi var medlem.

I fjor høst passerte vi EU-direktiv nr. 10 000 i norsk lov. Hvis man deler dette på antall møtedager i Stortinget i løpet av de 20 årene vi har hatt EØS-avtalen, så betyr det ca. fem rettsakter hver møtedag i Stortinget. Det er den europapolitiske varianten av «fem om dagen»! I tillegg har om lag 60 prosent av alle saker som diskuteres i kommunestyrene i Norge sitt opphav i Brussel.

Og det er ekstremt lite politiske kontroverser rundt dette. Alle norske partier, nå med unntak av Miljøpartiet De Grønne, har sittet i regjering og administrert EØS-avtalen. Det har vært en viss forskjell i tempoet for innlemmelser av direktiver, men kun en gang har det vært spørsmål om å reservere seg. Dette var i forbindelse med postdirektivet under den forrige regjeringen. Vi har reversert dette igjen fordi vi mener konkurranse er bra for Norge. Hovedbildet er uansett at disse 10 000 direktivene har passert nesten uten debatt.

Vi syns det er bra. Norge er del av Europa, og vi vil være en del av Europa. Når vi ikke har stemmerett i Europa, så er det desto viktigere at vi har en stemme, og at vi deltar politisk på de områdene som er viktigst for Norge.

[Europa er i gang]

Det blir ikke mindre viktig i den turbulente situasjonen Europa preges av i dag. Ikke minst sikkerhetspolitisk. Vår største nabo, Russland, opptrer aggressivt og mer uforutsigbart og har større militær evne enn landet hadde for bare få år siden. Krisen i Ukraina har ført til at EU har innført strenge sanksjoner mot Russland, og vi har støttet opp om disse sanksjonene. Vi berøres av disse sanksjonene som særlig rammer norsk eksport av laks.

Bortsett fra Russland, som forhåpentligvis merker konsekvensene av sanksjonen mest av alle, er det antagelig kun Polen som rammes hardere økonomisk av disse straffetiltakene og mottiltakene enn Norge blant de europeiske landene.

Vi sitter ikke ved bordet når beslutningene om disse sanksjonene tas. Det er klart at dette er, sikkerhetspolitisk, noe helt nytt for Norge. Når det gjelder det indre marked har vi EØS-avtalen, vi har konsultasjonsmekanismer og politisk dialog. Men det har vi ikke på samme måte når det gjelder sikkerhetspolititikken i EU.

Jeg legger vekt på dette fordi det også har betydning for det grønne skiftet. Konflikten i Ukraina har, sammen med klimautfordringene, bidratt til å sette energisikkerhet øverst på EUs agenda. I Europa ser vi at det grønne skiftet har startet. Flere land tar drastiske grep for å sikre sin egen energisikkerhet og for å omstille seg til et grønnere energiforbruk.

Det mest kjente eksempelet er Tysklands «Energiewende». Den tyske omstillingspolitikken har ikke har ikke vært lønnsom så langt, men den har likevel skapt konkrete resultater.

Ambisjonsnivået holdes fortsatt høyt. På 10 år har andelen fornybar energi av total kraftproduksjon steget fra drøyt 7 til nesten 26 prosent, og det antas at 50 prosent kan nås om ytterligere ti år. Dette får konsekvenser for hvordan EU nærmer seg energi- og industripolitikk, og det får konsekvenser for Norge.

På EU-nivå tas det nå viktige grep for å tilpasse seg fremtiden. EUs strategi for økt energisikkerhet skal på kort sikt gjøre EU bedre rustet mot leveringsforstyrrelser, og på lang sikt redusere EUs importavhengighet.

Målet er styrket forsyningssikkerhet ved å øke antallet leverandører og transportruter. Og ved å produsere mer energi fra bærekraftige kilder og redusere forbruket gjennom energieffektivisering.

[Norge er med]

I dette bildet, hvor mye av det politiske fokus er på energi, har Norge understreket sin posisjon som en pålitelig, langsiktig og kommersielt basert leverandør av energi til Europa. Selskapene på norsk sokkel står for salg av gass på kommersielle vilkår. Vårt skille mellom «politikk og butikk» er forstått og respektert i EU. Når energi har blitt sterkt politisert, er dette viktigere enn noen sinne.

Det er viktig for oss å være tett på de prosessene som skjer i Europa. Vi var tett på når EU vedtok sitt klima- og energirammeverk mot 2030 i fjor, og vi er tett på når EU nå er i ferd med å utforme en energiunion. Vi har løpende spilt inn norske posisjoner i disse to sammenvevde prosessene på høyeste politisk nivå, mellom statsminister Solberg og EUs rådspresident Donald Tusk. Vi regnes som en konstruktiv aktør, og vi opplever at vi blir hørt.

Vi har sagt klart ifra at vi støtter et velfungerende og godt energimarked i Europa. Dette vil styrke Europas energisikkerhet og konkurransekraft. Men vi advarer mot en felles innkjøpsordning for gass.

Vi mener det fortsatt vil være behov for gass i den europeiske energimiksen. Gassen er fornybarsatsningens beste venn. Den er den minst forurensende av de fossile energikildene. Det er derfor et paradoks at samtidig som andelen fornybar energi har økt, har kullforbruket i Europa også økt. Det er ingen klimavennlighet i å argumentere mot gass i den europeiske energimiksen.

Men vi satser også på fornybar energi. Regjeringen ga derfor i fjor høst klarsignal til byggingen av to undersjøiske kraftkabler, som skal frakte ren vannkraft fra Norge til det tyske og britiske markedet. Også på denne måten bidrar Norge med å realisere et grønnere Europa.

Vi har dessuten bestemt oss for, og natt til i går sluttet Stortinget seg til, at Norge i klimapolitikken fremover, ikke bare skal være en del av EUs kvotemarked, men også være en helt integrert del av det europeiske samarbeidet. Vi skal ha samme ambisiøse utslippsmål som EU og vi skal ha samme politikk som EU. Det betyr at også såkalt «ikke kvotepliktig sektor» i fremtiden vil være en del av samarbeidet. Disse sektorene, hvor transportsektoren er den viktigste, vil dermed bli berørt av det klima- og energirammeverket som EU nå arbeider frem.

Vi mener at dette er viktig fordi det er god klimapolitikk. Våre felles klimamål gir sterke signal til omverdenen i oppløpet til klimatoppmøtet i Paris til høsten. Men det er også viktig fordi det gir trygghet for at norsk næringsliv får de samme rammebetingelser som europeiske konkurrenter. Og samme forutsigbarhet som europeiske konkurrenter.

Det er ikke bare i Europa at det energipolitiske landskapet er i endring. Det globale klima- og energipolitiske landskapet er også i endring. Etterspørselen etter energi, særlig fra områder utenfor «Vesten» er økende. Nye produksjonsland endrer markedene.

Utvinningen av skiferolje og –gass i USA har ikke bare forandret landets energisituasjon og konkurransekraft, men fundamentalt påvirket den internasjonale prissettingen på olje. Og det har vi kjent konsekvensene av i det siste.

[Hvorfor norsk omstilling]

Vi opplever stadig skarpere konkurranse, ikke minst fra fremvoksende økonomier. Samtidig rammes vi av en fallende oljepris, og et behov for å omstille oss til det grønne skiftet.

Vi har lenge visst at 2014 kom til å være toppåret for investeringer i olje- og gassektoren. De store inntektene, de trygge arbeidsplasser og den velferden oljen har skapt har vært bra, men nå må vi bruke kunnskap og teknologi fra olje- og gassnæringen til å etablere nye næringer.

Vi skal ikke tilbake til den situasjonen som var. Vi skal til en ny normal. Det vil kreve en helt annen omstillingsvilje, både i næringslivet og på politisk hold, enn det vi har hatt på lang tid i dette landet. Vi har hatt ett tiår i «hvilestilling» i norsk politikk. Nå må vi ha et tiår i omstilling.

[Hva slags omstilling]

Heldigvis har Norge et godt utgangspunkt for omstilling fra en oljedrevet til en grønnere og mer kunnskapsdrevet økonomi. Vi har en høyt utdannet arbeidskraft, en solid økonomi, og et næringsliv med god omstillings- og innovasjonsevne. Arbeidsledigheten er lav og sysselsettingen høy. Og kunnskap er allerede den viktigste ressursen vi har, både når vi høster av oljeressursene og når vi utvikler nye produkter.

Jeg har stor tro på omstillingsevnen i næringslivet, men jeg tror vi har større utfordringer når det gjelder omstillingsevnen i politikken. I de siste 20 årene tror jeg ikke noen norsk finanskomite har måttet kutte i et budsjett. Det er ganske spesielt dersom man ser på situasjonen i resten av Europa og verden. Vi står overfor tøffere økonomiske prioriteringer i årene som kommer.

Mitt kroneksempel på at vi trenger større omstillingsvilje i det politiske Norge er de endringene i arbeidsmiljøloven, som også ble vedtatt natt til i går. Det er snakk om ganske moderate endringer, og vi kommer fortsatt til å ha verdens strengeste arbeidsmiljølov. Det er helt forståelig at det er uenighet om dette, men når det blir generalstreik mot så moderate endringer, så stiller jeg spørsmål om norsk politikk er forberedt på den omstillingen det grønne skiftet kommer til å kreve av oss.

Denne omstillingen er regjeringens hovedsak. Det er derfor vi gjennomfører skatte- og avgiftslettelser. Det er derfor vi gjør et forenklingsarbeid. Det er derfor vi har nedsatt produktivitetskommisjonen, som nylig kom med sin første rapport. Rapporten pekte på tiltak for å styrke vekstevnen i norsk økonomi. Satsning på kunnskap og innovasjon, og mer lønnsom samferdselsutbygging, var sentrale stikkord.

Et av våre hovedsatsningsområder for fremtiden er nettopp konkurransekraft og kunnskap. Vi vil at offentlige bevilgninger til forskning og utviklingsarbeid skal tilsvare en prosent av BNP innen 2020. Vårt mål er at Norge skal være blant Europas mest innovative land.

En viktig del av den satsningen er EUs forskningsprogram Horisont2020. De midlene vi legger inn her er på nivå med de midlene vi gir til Norges Forskningsråd. Det viser litt om betydningen av dette programmet. Det er verdens største forsknings- og innovasjonsprogram, med 80 milliarder euro fordelt på sju år. Her kan norske bedrifter og forskningsmiljøer delta på linje med kolleger og konkurrenter i andre europeiske land.

Vi har satt oss som mål at vi skal få opp norsk returrate fra 1,69 prosent til 2 prosent i det nåværende programmet. Dette er for å få mer penger tilbake for innsatsen vår, men også for å styrke forskningsnettverkene. Vi er på god vei. Allerede etter et år har vi økt raten til 1,87 prosent. Det er en god start.

Våre nye nasjonale helter, nobelprisvinnerne Moser i Trondheim, la også vekt på at det som virkelig hadde fått fart på deres forskning var EU-midler og europeiske forskningsnettverk. Forskning og innovasjon, er sammen med den økonomiske politikken, veldig viktige satsningsområder for regjeringen.

[Samferdselssatsningen]

Og for å bygge en bro til temaet for resten av dagen i dag, vil jeg også si litt om vår historisk samferdselssatsning. Vår bevilgninger til jernbanen er rekordhøye, med spesielt kraftig vekst i vedlikehold og fornying. Det vil bli flere avganger blant annet rundt Oslo, Stavanger og Trondheim. Og vi igangsetter en rekke grep som vil effektivisere godstransport på jernbane.

Vi fremskynder bygging og planlegging av mange nye farledstiltak for å bidrag til mer effektiv skipstrafikk på havnene våre. Vi strammer grepet rundt useriøse lastebilaktører og styrker slik konkurranseevnen for tog og skip.

Dessuten styrker vi kollektivsatsingen i storbyene. Folks reisebehov forsvinner jo ikke i et lavutslippssamfunn. Vi må løse utfordringene samtidig som vi ivaretar folks hverdagsreiser på en god måte. For første gang bidrar staten med planleggingsmidler til infrastruktur for lokal kollektivtrafikk, slik vi gjør på Fornebubanen.

Vi sier at staten i såkalte bymiljøavtaler skal forplikte seg til å bidra med 50 prosent til investeringene i de store kollektivprosjektene i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Der tidligere regjering sa at staten kanskje «kan» bidra, sier vi at staten «skal» bidra.

I retur må byene bygge tettere rundt kollektivknutepunkt, slik at flere kan velge kollektivløsninger i og mellom byene. Flere kollektivreisende gir grunnlag for økt frekvens, noe som gjør kollektivtilbudet enda mer attraktivt. Vår satsing på digital kommunikasjon gjør at flere kan være «online» på kollektivreisen, og bruke tiden på mer interessante ting enn å styre et kjøretøy i køtrafikk.

Vi bygger ut bedre veiinfrastruktur som reduserer reiseavstander, gir jevnere flyt i trafikken og reduserer energiforbruket. Vi bor i et langstrakt land. For noen vil bilen være det rasjonelle valget. Derfor vil vi stimulere til at flere kan velge kjøretøy med mer miljøvennlig teknologi.

Vi gjør dessuten flere grep for å se på hvordan man kan legge bedre til rette for innfartsparkering slik at flere kan kombinere privatbil med sykkel eller kollektivløsning på deler av strekningen. Dette er framkommelighetspolitikk, det er miljøpolitikk og det er politikk for økt valgfrihet for den enkelte.

Med et raskt og effektivt kollektivtilbud kan folk få større frihet til å bo og arbeide ulike steder. Avstandsulempen reduseres, framkommeligheten bedres og transporten kan skje på en mest mulig miljøvennlig måte. Det er nettopp når miljø og fremkommelighet kombineres at vi klarer å skape framtidens transportsystem og framtidens klimapolitikk.

[Avslutning]

Vi vil ruste Norge for fremtiden. Vi nekter å drukne i de mange utfordringer vi må løse fra uke til uke, og fra dag til dag. Vi vil skape politikk. Og politikk handler om å ta de store grepene, enten de er populære eller ikke, som sikrer norsk økonomi og velferd på lang sikt. Både når det gjelder skattepolitikk, forskning og innovasjon, samferdsel og strukturelle endringer, og når det gjelder europapolitikken.

Og alt det vi gjør i Norge påvirkes av økonomien i vårt nabolag, Europa. Vi skal gi vårt næringsliv de samme rammebetingelser som våre europeiske konkurrenter, og vi skal satse mer på det som gjør at Norge kan bli enda bedre enn våre konkurrenter.

Takk for oppmerksomheten!