Modell for investeringsbeskyttelse

La meg først starte med å fortelle at jeg var i Bergen i går, i Monicas hjemby. Jeg var blant annet på Christian Michelsens Institutt, som jo har et av Norges fremste miljøer når det gjelder forskning på bistand og utvikling. Grunnen til at jeg nevner det er at jeg lærte meg noe som er høyst relevant for det vi skal drøfte i dag. 

Bistanden utgjorde i 1990 72 prosent av kapitalflyten til utviklingsland. Da var altså bistanden helt avgjørende for utviklingslandene. I 2013 utgjorde bistanden 16 prosent av kapitalflyten til u-land. Og i den perioden har kapitalflyten til u-land mer enn tidoblet seg. Den store forskjellen er selvsagt handel og investeringer. Og, som Monica sa, UNCTAD-materialet dokumenterer at investeringsbeskyttelse er en faktor bak at denne typen investeringer har økt så kraftig. 

Det er jo også derfor det i internasjonale diskusjoner nå er mye mer oppmerksomhet om betydningen av handel, betydningen av investeringer, og betydningen av privat sektor for utvikling. Jeg tror det er et viktig perspektiv å ha med seg. 

Vi ønsker ISDS for å ivareta norske interesser, men det brede bildet er også at investeringer er helt avgjørende for internasjonal utvikling. 

Monica skisserte at det har skjedd mye i EU siden Kommisjonen gjennom Lisboatraktaten i 2009 fikk mandat til å forhandle om investeringsbeskyttelse og investor-stat tvisteløsning på vegne av medlemsstatene. Før 2009, hadde hver enkelt medlemsstat denne kompetansen. Dette har medført at EUs medlemsstater i dag er part i rundt 1400 investeringsbeskyttelsesavtaler – nesten halvparten av avtalene som finnes globalt. 

Forhandlingene om et transatlantisk handels- og investeringspartnerskap – TTIP – aktualiserte på mange måter debatten om investeringsbeskyttelse og investor-stat tvisteløsning i EU. Det har vært ganske varierende mellom medlemsstatene hvor mye kritikk det har vært, men særlig i Tyskland har temperaturen til tider vært høy.

Kritikken har særlig gått på manglende åpenhet i tvisteløsningsprosessen og at avtalene fører til en reduksjon av statenes rett til å foreta legitime reguleringer. Dette har vært illustrert ved at enkelte stater har vært saksøkt av investorer for tiltak på sentrale nasjonale reguleringsområder. Vi som nettopp har bestemt at vi skal maskere snuspakker, er ganske interesserte i Philip Morris’ initiativer i så måte. Og det er derfor helt åpenbart at når vi går inn for denne type beskyttelse, så er det med et kritisk blikk på de svakhetene som deler av investorbeskyttelsen har hatt i tidligere avtaler.  

Og i lys av debatten i mange EU-land, valgte Kommisjonen i fjor å avholde en offentlig høring om disse temaene i TTIP-sammenheng. I forbindelse med høringen, ble også deler av investeringskapittelet fra avtalen med Canada offentliggjort. Disse tekstene viste at Kommisjonen allerede har søkt å modernisere mange av bestemmelsene, blant annet for å sikre nettopp statenes rett til å foreta legitime reguleringer og åpenhet gjennom hele tvisteløsningsprosessen. 

Målet har vært at man skal beskytte investorer mot urettmessig myndighetsmisbruk, uten å gå på akkord med behovet for og adgangen til å treffe legitime tiltak. 

I etterkant av høringen har Kommisjonen analysert de innkomne svarene, og på dette grunnlag identifisert fire områder som er særlig aktuelle for ytterligere forbedringer. Disse er så blitt fulgt opp gjennom Kommisjonens konseptpapir, som ble offentliggjort 5. mai. 

Her skisserer Kommisjonen konkrete forbedringsforslag på de fire identifiserte områdene, først og fremst med sikte på TTIP-forhandlingene. Det viktigste punktet er kanskje målet om opprettelse av en permanent ankedomstol, som kan anvendes på basis av en «opt-in» løsning, på tvers av avtaler. Dette vil i så tilfelle være første gang det opprettes en slik ankedomstol for investor-stat saker. 

Cecilia Malmström sa, da hun la frem dette forslaget, at «We want the rule of law, not the rule of lawyers». Amerikanerne har signalisert skepsis til dette forslaget, men det tas nå videre i forhandlingene. 

Så har prosessen igjen gått videre, og Europaparlamentets utenrikshandelskomité stemte 28. mai over et forslag til veien videre i TTIP-forhandlingene. Der inngikk et forslag på investeringsbeskyttelse og investor-stat tvisteløsning, langs de linjene som ble skissert i Kommisjonens konseptpapir. 

Forslaget ble vedtatt i komiteen med 29 stemmer for, og bare 10 mot (2 avholdne). Neste steg blir så plenumsbehandlingen i parlamentet 10. juni. Det er ikke så lett å spå utfallet her, men det vil utvilsomt bli en svært spennende votering. 

Vi følger denne prosessen tett, og vi følger også tett det som nå skjer i USA. Denne uken får antagelig Representantenes hus til forhandling spørsmålet om de skal gi president Obama "fast track authority» til å fullføre først TTP-forhandlingene i Stillehavsområdet og så TTIP-forhandlingene. Dette er viktig, ikke fordi TTP har noen ISDS-løsning, men fordi dersom amerikanerne får fart på denne omgang, blir det antagelig i neste omgang mer trykk på TTIP-prosessen, som jo er så viktig for Norge. Ikke bare på grunn av investeringsbeskyttelsesproblematikken, men også derfor.