Utvalgte hurtiglenker

    Historisk arkiv

    Historisk arkiv

    Begrunnelse for endringer fra 25. mars 2021 med innstramming av nasjonale regler i covid-19-forskriften

    Historisk arkiv

    Publisert under: Regjeringen Solberg

    Utgiver: regjeringen.no

    Dato: 23.03.2021

    For å hindre smitten i å spre seg til områder i landet med lite smitte, innførte regjeringen Solberg, etter råd fra Helsedirektoratet og FHI, strengere nasjonale tiltak. Tiltakene trådte i kraft fra midnatt, natt til torsdag 25. mars og gjaldt inntil videre. Det skulle gjøres en ny vurdering innen 12. april.

    Innhold:

    Nyhetssak og tale 23. mars 2021:

    Nyhetssak 9. mars 2021:

    1. Bakgrunn

    Regjeringen informerte 9. mars 2021 om at den nye britiske virusvarianten spredde seg fort og at smittetallene økte. Det ble vist til at strenge tiltak var innført i kommuner med utbrudd, men at det ville være behov for strengere nasjonale tiltak hvis de lokale, regionale og nasjonale tiltakene ikke ville være tilstrekkelige til å få ned smitten. Detaljerte planer for nasjonale tiltak ved behov for innstramming ble presentert. Se nyhetssak ovenfor.

    Planene for innstramming var basert på anbefaling fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet publisert 9. mars, oppdrag 378 del 1 og 388. Etatene anbefalte listen med aktuelle strengere nasjonale tiltak med utgangspunkt i erfaring med tiltak som tidligere hadde vist seg effektive i å redusere smittespredning regionalt. De viste til at tiltakene ville være inngripende for samfunnet og gripe inn i grunnleggende menneskerettigheter. I områder med lav smitte, kunne tiltakene isolert sett fremstå uforholdsmessige. Tiltakene burde derfor ikke innføres før det var klare holdepunkter for at man med de eksisterende nasjonale tiltakene og iverksettelse av lokale tiltak ikke ville lykkes med å snu smittetrenden. Etatene viste til at de daglig og konkret ville vurdere om det var nødvendig og forholdsmessig å anbefale regjeringen å innføre de strengere tiltakene.

    Regjeringen var enig med etatene i at det ville være for tidlig å innføre de strengere nasjonale tiltakene på det tidspunktet, men at det kunne bli behov for raskt å kunne beslutte innføring av de forsterkede nasjonale tiltakene i tråd med den tiltakslisten som etatene hadde utarbeidet. Regjeringen la vekt på at de negative konsekvensene for næringsliv, helse og trivsel av å handle for sent ville bli svært store, ettersom det da kunne oppstå behov for enda mer inngripende tiltak av lengre varighet. For å bidra til at kommunene, næringslivet og befolkningen kunne forberede seg på mulig innstramming av tiltak, ble det kommunisert ut en liste med aktuelle tiltak som ville innføres dersom de lokale, regionale og nasjonale tiltakene ikke var tilstrekkelig til å få ned smitten. Det ble forutsatt at vurderingen av nødvendigheten og forholdsmessigheten av å innføre tiltakene måtte gjøres nært opp til beslutningen.

    Det ble videre besluttet å be etatene om å vurdere om ytterligere tiltak burde vurderes som aktuelle i et andre steg av nasjonale tiltak, dersom tiltakene som skulle iverksettes i et første steg ikke viste seg å være tilstrekkelige. Etatene vurderte tiltak aktuelle for et andre steg i oppdrag 393.

    2. Smittesituasjonen og behovet for tiltak

    Med økt smittespredning til flere deler av landet og en uoversiktlig situasjon, der utbrudd stadig oppstår nye steder, var det ifølge etatene nødvendig og forholdsmessig å innføre tiltakene i steg 1 og enkelte tiltak tilsvarende steg 2, med iverksettelse fra og med torsdag 25. mars 2021. Se anbefalingene i svar på oppdrag 393 og 409.

    Norge hadde de siste ukene før beslutningen opplevd en kraftig økning i smittetallene. TISK-kapasiteten var utfordret mange steder. Flere sykehus avlyste elektiv virksomhet for å kunne ivareta et økt antall innlagte covid-pasienter. FHIs modelleringsrapport for uke 10 tydet på at situasjonen kunne forverre seg dramatisk. I Oslo, Viken, Vestfold og Telemark, Rogaland og Nordland var det et raskt økende antall smittede og sykehusinnleggelser. Den britiske virusvarianten dominerte i Sør-Norge, den Sør-Afrikanske i Nordland. Man risikerte i løpet av få uker å overskride kapasiteten i spesialisthelsetjenesten. Omprioritert kapasitet for håndtering av koronapasienter hadde fått konsekvenser for andre pasientgrupper. Kommunehelsetjenesten var utfordret i så stor grad at TISK ikke fungerte etter intensjonen enkelte steder. Etatene mente at man ville miste kontroll over situasjonen dersom ikke presset på TISK ble redusert ved å få ned smittetallene. Dersom man mistet kontrollen ville nedstengning av hele eller deler av landet være eneste alternativ. I påsken var det ventet stor mobilitet og dermed risiko for økt smittespredning fra områdene som hadde stort smittetrykk.

    Det var imidlertid store geografiske forskjeller. Særlig i Oslo og Viken var det en raskt økende forekomst av nye smittede og sykehusinnleggelser, og situasjonen var alvorlig i flere kommuner på Østlandet. Det var stor pågang fra kommunene til FHI om rådgivning til håndtering av større og mindre utbrudd i andre kommuner rundt i landet.

    Den siste tiden før beslutningen 23. mars var det strammet inn på tiltakene flere steder i landet, men det var for tidlig å se effekt av disse. Risikobildet ble av etatene vurdert som så alvorlig at det ikke ville være forsvarlig å avvente for å se om allerede iverksatte tiltak hadde tilstrekkelig effekt. Mange hadde planer om å reise bort, til hytta, hjem til familie eller på andre utflukter i påsken. Dette medførte behov for å iverksette mobilitetsreduserende og kontaktreduserende tiltak i hele landet, for å redusere risikoen for at økt reising ville spre smitte.

    Når andelen smittede personer med ukjente smitteveier er høy, er det den samlede effekten av tiltak som er avgjørende. Mobiliteten måtte reduseres i alle deler av samfunnet, og det burde ifølge etatene skje samtidig for å sikre tilstrekkelig effekt. Etatene mente at tiltak i slike situasjoner må være brede og generelle, samtidig som tiltak målrettes mot de delene av samfunnet der man har kunnskap om at det er mange smittede. De tiltakene etatene anbefalte, kunne sammenlignes med tiltaksnivå 5C i covid-19-forskriften, som har som formål å innføre kontaktreduserende og mobilitetsreduserende tiltak i kommuner som kan få introduksjon av smitte fra mer belastede områder. Målet var å avverge økt smittespredning i områder somikke hadde smittepress, eller hadde lavt smittepress.

    Etatene pekte på at en eventuell smittespredning grunnet økt reiseaktivitet ikke ville vise seg før mot slutten av, eller etter påskeferien. De forsterkede nasjonale tiltakene burde derfor opprettholdes til det var etablert oversikt i noe tid etter høytiden, og en ny vurdering ble anbefalt innen 12. april.

    3. Regjeringens vurderinger

    På bakgrunn av anbefalingene fra Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet, vedtok regjeringen strengere tiltak, som ble formidlet 23. mars og iverksatt 25. mars 2021. Se pressemelding.

    Regjeringen delte etatenes vurdering av at smittesituasjonen i dagene før 23. mars tilsa at det var nødvendig og forholdsmessig å iverksette de forsterkede tiltakene som allerede 9. mars var varslet ut at kunne være nødvendige hvis smittesituasjonen ikke bedret seg.

    Det ble lagt vekt på at mange var forventet å ville reise i påskeferien og at smitten kunne spre seg ved mer utstrakt sosial kontakt i ferien. Smittesituasjonen ble vurdert til å være uoversiktlig og ustabil, og de nye, mer smittsomme virusvariantene tilsa behov for strengere tiltak. Formålet med å iverksette ytterligere smitteverntiltak var å unngå å miste kontroll over situasjonen, og at nedstengning av hele eller deler av landet ville bli eneste alternativ.

    De forskriftsfestede tiltakene som ble besluttet iverksatt, tilsvarte i hovedsak tiltaksnivået i covid-19-forskriften kapittel 5C. Tiltakene hadde vært prøvd ut en tid ved ulike lokale smitteutbrudd og der vist seg virksomme. Utformingen av tiltakspakken tok særlig hensyn til barn og unge i tråd med den langsiktige strategien, det ble gjort justeringer som målrettet tiltak mot mobilitet over kommunegrensene og de potensielt mest inngripende tiltakene ble gitt som anbefalinger. Regjeringen valgte også å se an virkningen av de lokale og regionale tiltakene før beslutningen om å skjerpe de nasjonale tiltakene ble fattet. Tiltakenes forholdsmessighet ble styrket av at de skulle være midlertidige og vurderes på nytt så snart smittesituasjonen tilsa det, og senest innen 12. april. Tiltakene ble senere forlenget til 14. april fordi det var behov for å se an smitteutviklingen etter noen hverdager i etterkant av påsken.

    Tiltakspakken inneholdt nasjonal skjenkestopp både på serveringssteder og arrangementer, stenging av svømmehaller og treningssentre for andre enn kommunens egne innbyggere, for rehabilitering mv., mens underholdningstilbud som fornøyelsesparker, bingohaller og lignende ble stengt helt. I tillegg ble det innført påbud om hjemmekontor, så langt det var praktisk mulig. Det ble tillatt færre deltakere på offentlige arrangementer:

    • Inne: 20 personer med faste, tilviste sitteplasser (ned fra 100)
    • Inne: 50 personer i begravelser og bisettelser (ned fra 100)
    • Inne: 50 personer på idrettsarrangement for de under 20 år som tilhører idrettslag fra samme kommune (ingen endring)
    • Ute: 50 personer på arrangementer (ned fra 200 eller 600 ved faste, tilviste sitteplasser)

    Regjeringen la til grunn at de strengere tiltakene ville ramme arbeidsplasser, spesielt i hotell- og restaurantnæringen. Det ble derfor besluttet at regjeringen i revidert nasjonalbudsjett ville foreslå å øke den eksisterende kommunale ordningen med 500 millioner kroner, i tillegg til de 750 millioner kronene som stod igjen i ordningen, for å kompensere bedrifter som ble rammet. Det ble vurdert at maksimalt antall tillatte personer på arrangementer burde reduseres slik etatene anbefalte, selv om blant annet konserter, teatre, kinoer, tros- og livssynsamfunn ville rammes hardt kort tid etter at det hadde blitt innført lettelser. Smittesituasjonen i store deler av landet kunne isolert sett tillate større arrangementer, men det ville også på disse stedene  være viktig å forebygge massesmitte i en tid med stor usikkerhet om hvor neste utbrudd ville komme. Det ble i vurderingen lagt vekt på at tiltaket forenkler smitteoppsporingen.

    Regjeringen var kjent med rapporten Samfunnsøkonomiske vurderinger, Tredje rapport del I og II, før beslutningen ble fattet. Det ble lagt til grunn at det for næringsliv og samfunnsliv ville være en fordel å ha lav smitte, selv om det ville kreve inngripende og kostbare tiltak i en periode. Dersom tiltakene ble for svake, risikerte man å bli stående med omfattende tiltak over lengre tid. Samfunnsøkonomisk ble det vurdert som mer lønnsomt å slå ned kraftfullt og effektivt enn å avvente effekten av allerede iverksatte tiltak. Bakgrunnen for dette er todelt: Tiltakene vil raskere kunne avvikles jo mer effektive de er til å sikre måloppnåelse (R-tallet under 1). Det var vurdert at det ikke ville være noe annet alternativ enn å innføre full nasjonal nedstenging dersom TISK brøt sammen eller kapasiteten i spesialisthelsetjenesten ble overskredet. Dette ville være et betydelig dyrere alternativ enn å iverksette effektive tiltak før påske.

    Etatenes anbefalinger:

    Holden III:

    Statusrapport fra koordineringsgruppe for tjenestetilbudet til sårbare barn og unge

    Forskrift:

    Til toppen