GI-04/2016 – Instruks om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse når beskyttelsesbehovet er bortfalt, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og f

Mottakere:
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda

1. Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet viser til departementets alminnelige instruksjonsadgang samt lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven, utl.) § 76 annet ledd, som innebærer at departementet kan gi Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE) generelle instrukser om lovtolkning, skjønnsutøving og prioritering av saker. 

Formålet med instruksen her er å klargjøre når UDI hhv. skal og kan opprette sak om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse dersom forholdene som førte til at utlendingen fikk beskyttelse i Norge ikke lenger er til stede, jf. utl. § 37 første ledd bokstav e og f. For UNE gjelder instruksen ved klagebehandling av UDIs vedtak. 

Instruksen gjelder for utlendinger som har fått midlertidig oppholdstillatelse som flyktning etter utl. § 28 (utlending som trenger beskyttelse (asyl)). Overføringsflyktninger (kvoteflyktninger), jf. utl. § 35, utlendinger som har fått kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon, jf. utl. § 34, utlendinger som har fått permanent oppholdstillatelse, jf. utl. § 62, eller oppholdstillatelse på grunnlag av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, jf. utl. § 38, omfattes ikke av instruksen.

2. Bakgrunn

Tiltaket ble varslet i Prop. 1 S Tillegg (2015–2016)[1] og har videre sin bakgrunn i avtale av 19. november 2015 om tiltak for å møte flyktningkrisen mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre: 

«5. Dersom grunnlaget for midlertidig beskyttelse kan ha falt bort som følge av politiske, sosiale eller humanitære forbedringer i hjemlandet, kan utlendingsmyndighetene uten ugrunnet opphold starte med tilbakekalling av oppholdstillatelsen til de som fikk opphold på slikt grunnlag.» 

For øyeblikket opplever Europa – og også Norge – en stor økning i antall asylsøkere. I 2015 mottok Norge over 31 000 asylsøkere, og det er anslått at Norge i 2016 vil motta ca. 33 000 asylsøkere[2], hvorav en stor andel antas å ha krav på beskyttelse og dermed oppholdstillatelse. Prognosen for 2016 er imidlertid svært usikker. Dette gir store økonomiske og ressursmessige utfordringer knyttet til både saksbehandling og mottaks- og integreringskapasitet, herunder senere bosetting og annen nødvendig oppfølging fra kommunene. Det er heller ikke grunn til å anta at ankomstene av asylsøkere til Europa, for eksempel fra Syria, vil avta i nærmeste fremtid. Høye ankomsttall gir et ekstra insentiv for å foreta en fornyet vurdering i saker hvor det antas at utlendingen ikke lenger har et reelt behov for beskyttelse. 

Internasjonal beskyttelse er subsidiær til beskyttelse i eget hjemland. Verken FNs flyktningkonvensjon eller Norges øvrige, folkerettslige forpliktelser gir en utlending krav på internasjonal beskyttelse dersom behovet faller bort og utlendingen kan returnere til sitt hjemland og leve trygt der, uten fare for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep. Den økte flyktningsstrømmen har medført at det er viktig å prioritere de som faktisk trenger beskyttelse. Dersom utlendinger som ikke lenger har beskyttelsesbehov returnerer til sine hjemland, vil det medføre at Norge på sikt kan gi beskyttelse til nye grupper dersom det blir behov for dette. 

Utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og f fastsetter at flyktningstatus kan kalles tilbake dersom forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning ikke lenger er til stede. Bestemmelsen tilsvarer flyktningkonvensjonen artikkel 1 C (5) og (6), og lignende bestemmelser er inntatt i EUs statusdirektiv artikkel 11 bokstav e og f. Denne adgangen til å tilbakekalle flyktningstatus og oppholdstillatelse er i liten grad og ikke systematisk benyttet, verken av norske utlendingsmyndigheter eller av andre europeiske land.[3] Instruksen her innebærer således en omlegging av langvarig forvaltningspraksis på utlendingsfeltet. 

Flyktningene vil til enhver tid i Norge være beskyttet mot handlinger som medfører beskyttelsesbehov etter utl. § 28. Departementet mener internasjonal beskyttelse ikke bør opprettholdes når det ikke lenger er påkrevd med slik beskyttelse.

3. Nærmere om hvem som omfattes av instruksen

Etter utlendingsloven (utl.) § 28 annet ledd har en utlending rett til oppholdstillatelse som flyktning dersom vilkårene i første ledd bokstav a eller b er oppfylt. Både flyktninger som har fått oppholdstillatelse etter bokstav a og etter bokstav b omfattes av instruksen her. 

Utlendinger som har fått permanent oppholdstillatelse omfattes ikke av instruksen. Lovens § 62 fastsetter vilkårene for permanent oppholdstillatelse, herunder at det kreves tre års botid. I dag kan en utlending påregne varig opphold i Norge etter tre års opphold med midlertidig tillatelse. 

Overføringsflyktninger (kvoteflyktninger) etter utl. § 35 omfattes heller ikke av instruksen her. UNHCR og gjenbosettingslandene anser gjenbosetting av kvoteflyktninger som én av tre varige løsninger, og det er lang tradisjon for at kvoteflyktninger får varig opphold i det landet de kommer til. Tilbakekall av oppholdstillatelsen for kvoteflyktninger ville i tillegg til å stride mot langvarig praksis også komme i konflikt med den forståelsen for kvotesystemet som er lagt til grunn av UNHCR og gjenbosettingslandene, herunder Norge. Departementet ønsker ikke å endre dette nå. 

Det at kvoteflyktninger unntas fra instruksen her kan føre til ulik praksis mellom utlendinger som har fått beskyttelse etter utl. § 28 etter å ha kommet til Norge på egenhånd og utlendinger som blir hentet hit «på kvoten». Generelt er det imidlertid ønskelig å oppmuntre personer på flukt til å oppsøke UNHCR i sine nærområder, slik at personer med beskyttelsesbehov kan overføres gjennom FN-systemet til Norge og andre land gjennom kvoteordningen istedenfor å komme til Norge på egenhånd. Dette vil også kunne bidra til at flere av dem som har størst behov for beskyttelse, men som ikke har ressurser til å reise til Europa, får beskyttelse. 

Utlendinger som har fått midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utl. § 38 (sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket) omfattes heller ikke av instruksen. Terskelen for å få opphold etter denne bestemmelsen er høy, og mange som får en slik tillatelse får det av hensyn til barnets beste/barns tilknytning til riket, jf. barnekonvensjonen artikkel 3 og utlendingsforskriften § 8-5. 

Instruksen omfatter ellers ikke utlendinger som har fått kollektiv beskyttelse i en massefluktsituasjon etter utl. § 34, selv om lovens § 37 hjemler tilbakekall også overfor denne gruppen. Paragraf 34 er en særregel som sikrer at beskyttelsen skal opphøre når grunnlaget for beskyttelsesbehovet har falt bort. Det er Kongen i statsråd som må beslutte dette, og departementet har ikke myndighet til å instruere om slike beslutninger. Kongen i statsråd vil i praksis beslutte opphør når det ikke lenger foreligger en massefluktsituasjon, noe som igjen forutsetter at vilkårene for opphør og tilbakekall av oppholdstillatelse etter utl. § 37 første ledd bokstav e og f er oppfylt. 

For øvrig vises det til at departementet i høringsbrev av 29. desember 2015 har foreslått en rekke endringer i utlendingsloven og -forskriften. Tidligere, jf. departementets høringsbrev av 27. mars 2015, er det foreslått å heve botidskravet for permanent oppholdstillatelse fra tre til fem år. Arbeidet med å følge opp disse forslagene har høy prioritet, og instruksen her må ses i sammenheng med disse endringsforslagene.

4. Instruksens innhold

4.1 Nærmere om vilkårene for tilbakekall

Grunnvilkåret for å kunne kalle tilbake utlendingens flyktningstatus og oppholdstillatelse etter utl. § 37 første ledd bokstav e er at utlendingen: 

«ikke lenger kan nekte å nyte godt av beskyttelse fra det landet utlendingen er borger av, fordi de forholdene som førte til at utlendingen ble anerkjent som flyktning etter § 28 eller fikk beskyttelse etter § 34, ikke lenger er til stede». 

På samme måte kan flyktningstatus og oppholdstillatelse kalles tilbake for statsløse som på grunn av samme forhold er i stand til å vende tilbake til det landet hvor han eller hun tidligere hadde sin bopel, jf. bokstav f. Utlendinger som har hatt bopel i et annet land enn det landet vedkommende er statsborger av er ikke omfattet her. 

Både generelle endringer i utlendingens hjemland eller i det landet hvor han eller hun tidligere hadde sin bopel (gjelder statsløse), og endringer som tilsier at utlendingens individuelle beskyttelsesbehov ikke lenger er til stede, kan etter instruksen her medføre tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse. 

UNHCR har gitt retningslinjer om anvendelsen av flyktningkonvensjonen artikkel 1 C (5) og (6), jf. utl. § 37 første ledd bokstav e og f. Her pekes det på at alle relevante forhold må tas i betraktning ved vurderingen av om det har skjedd en tilstrekkelig endring som kan føre til tilbakekall: 

«(…) Often, however, circumstances in a country are inter-linked, be these armed conflict, serious violations of human rights, severe discrimination against minorities, or the absence of good governance, with the result that resolution of the one will tend to lead to an improvement in others. All relevant factors must therefore be taken into consideration. An end to hostilities, a complete political change and return to a situation of peace and stability remain the most typical situations in which Article 1 C (5) or (6) applies.»[4] 

Departementet understreker at retningslinjene fra UNHCR ikke er bindende for norske utlendingsmyndigheter. Det er imidlertid relevant å se hen til disse, i tillegg til tilgjengelig og oppdatert landinformasjon, landrapporter mv., for å kunne fastslå hvorvidt det kan sies å ha skjedd en endring i utlendingens hjemland som tilsier at vedkommende ikke lenger trenger beskyttelse. 

Departementet påpeker at det er et vilkår for tilbakekall at det er trygt for vedkommende å returnere til sitt hjemland eller til det landet han eller hun tidligere hadde sin bopel. I saker hvor det er en alvorlig og utrygg sikkerhetssituasjon som har utløst beskyttelsesbehovet må UDI derfor, som et ledd i tilbakekallsvurderingen, også vurdere om utlendingen, på tross av en forbedret sikkerhetssituasjon, fortsatt har et individuelt beskyttelsesbehov etter utl. § 28 første ledd. 

Departementet understreker at UDI skal fatte vedtak om tilbakekall dersom vilkårene som beskrevet ovenfor er oppfylt. Det skal ikke foretas en vurdering av om tilbakekall av oppholdstillatelsen er et forholdsmessig tiltak overfor utlendingen. For øvrig vises det til at UDI og UNE av eget tiltak skal vurdere om det er grunnlag for ny oppholdstillatelse etter utl. § 38 eller andre bestemmelser, jf. nedenfor i punkt 4.4.1.

4.2 Henvisning til internflukt

Det kan være at positive endringer i et land er gjennomført i bestemte områder av landet, og ikke i landet som helhet. Situasjonen i dette området kan være trygg, slik at retur kan skje uten at det vil være i strid med våre internasjonale forpliktelser. 

I slike tilfeller skal UDI opprette sak om tilbakekall, og vurdere om utlendingen kan henvises til å ta opphold i trygge områder i landet, jf. utl. § 28 femte ledd. Ved behandling av klager over UDIs vedtak må UNE foreta den samme vurderingen. 

Departementet viser til at internasjonal beskyttelse er subsidiær i forhold til beskyttelse i hjemlandet. Utlendinger som kan oppholde seg i et område av hjemlandet uten å risikere forfølgelse eller andre alvorlige overgrep har følgelig ikke krav på internasjonal beskyttelse. Dersom forholdene i et landområde på et bestemt tidspunkt har bedret seg slik at utlendinger som søker beskyttelse i Norge kan henvises til internflukt dit, vil tilbakekall av tidligere innvilget asylstatus for personer fra samme land sikre likebehandling.

4.3 Unntak for «tvingende grunner»

I utl. § 37 annet ledd gjøres det unntak fra adgangen til tilbakekall: 

«Oppholdstillatelse skal ikke tilbakekalles etter første ledd bokstav e eller f dersom utlendingen kan påberope seg tvingende grunner i forbindelse med tidligere forfølgelse for å avvise beskyttelse fra det landet utlendingen har statsborgerrett i, eller å nekte å vende tilbake til det landet hvor utlendingen tidligere hadde sin vanlige bopel».

Begrepet «tvingende grunner» er hentet fra flyktningkonvensjonen artikkel 1 C og er ment å ha samme innhold. Nærmere tolkningsveileding må søkes blant annet i uttalelser fra UNHCR, som i sine retningslinjer har uttalt følgende: 

«This exception is intended to cover cases where refugees, or their family members, have suffered atrocious forms of persecution and therefore cannot be expected to return to the country of origin or former habitual residence. This might for example, include “ex-camp or prison detainees, survivors or witnesses of violence against family members, including sexual violence, as well as severely traumatised persons. It is presumed that such persons have suffered grave persecution, including at the hands of elements of the local population, and cannot reasonably be expected to return. Children should also be given special consideration in this regard, as they may often be able to invoke “compelling reasons” for refusing to return to their country of origin.»[5] 

Det vises for øvrig til punkt 4.2 om internflukt og at internasjonal beskyttelse er subsidiær til beskyttelse i hjemlandet. Også ved vurderingen av om det foreligger «tvingende grunner» skal det ses hen til om utlendingen kan returnere til et område i hjemlandet hvor tidligere forfølgelse ikke har funnet sted.

4.4 Vurdering av om utl. § 38 eller andre bestemmelser gir grunnlag for oppholdstillatelse

4.4.1 Opphold på humanitært grunnlag eller som følge av internasjonale forpliktelser

Utlendingsloven § 38 første ledd fastsetter at: 

«Det kan gis oppholdstillatelse selv om de øvrige vilkårene i loven ikke er oppfylt dersom det foreligger sterke menneskelige hensyn eller dersom utlendingen har særlig tilknytning til riket». 

I saker om beskyttelse (asyl), er det i utl. § 28 syvende ledd uttrykkelig sagt at vedtaksmyndigheten av eget tiltak skal vurdere om lovens § 38 kan anvendes når utlendingen har fått avslag på sin asylsøknad. Tilsvarende bestemmelse er ikke inntatt andre steder i loven. Etter departementets mening må en slik vurdering også foretas av eget tiltak i tilbakekallssaker. UDI og UNE må derfor, når vilkårene for tilbakekall er oppfylt, vurdere om det er grunnlag for å gi oppholdstillatelse etter utl. § 38, herunder om Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 om retten til respekt for privat- og familieliv, barnekonvensjonen artikkel 3 om hensynet til barnets beste, eller andre internasjonale forpliktelser Norge er bundet av tilsier at slik oppholdstillatelse bør gis. 

Dersom utlendingen fyller vilkårene for fortsatt opphold i Norge og tillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal den tidligere botiden som vedkommende har opparbeidet seg som flyktning, jf. utl. § 28, medregnes i botidskravet dersom det fremsettes søknad om permanent oppholdstillatelse etter utl. § 62.

4.4.2 Nærmere om barn

I saker som berører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. barnekonvensjonen artikkel 3. Utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-5, gjelder også i saker om tilbakekall. Departementet viser for øvrig til UNHCRs uttalelser om at unntaket om «tvingende grunner», jf. utl. § 37 annet ledd, ofte gjør seg gjeldende for barn, og at det i den forbindelse bør tas spesielle hensyn: 

«[…] Children should also be given special consideration in this regard, as they may often be able to invoke «compelling reasons» for refusing to their country of origin».[6]

4.4.3 Andre oppholdsgrunnlag i utlendingsloven

Utlendingsloven og -forskriften fastsetter ulike grunnlag for oppholdstillatelse i Norge når bestemte vilkår er oppfylt, blant annet på grunnlag av arbeidsinnvandring, utdanningsopphold eller familieinnvandring. Disse bestemmelsene forutsetter at utlendingen har fremsatt søknad om en slik tillatelse og at det er gitt anledning til å søke om slik tillatelse fra Norge (når utlendingen allerede oppholder seg her). Dersom det foreligger slik søknad, må UDI og UNE vurdere om utlendingen fyller vilkårene for en slik tillatelse. 

UDI skal vurdere om utl. § 61 syvende ledd kan få anvendelse i tilfeller der utlendingen får tilbakekalt sin oppholdstillatelse etter utl. § 28 og ikke fyller vilkårene for opphold etter utl. § 38, og hvor vedkommende har søkt om oppholdstillatelse på nytt grunnlag.

5. Nærmere om saksbehandlingen

5.1 Når UDI «skal» og «kan» opprette sak om tilbakekall

Etter utl. § 37, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 C (5) og (6), «kan» flyktningstatus og oppholdstillatelse etter utl. § 28 tilbakekalles dersom vilkårene i lovens § 37 første ledd bokstav e og f er oppfylt. 

Departementet finner imidlertid grunn til å instruere om at UDI i visse saker skal vurdere tilbakekall. Dette gjelder saker hvor det har funnet sted store endringer i den sikkerhetsmessige, politiske eller menneskerettslige situasjonen i utlendingens hjemland som tilsier at det på generelt grunnlag er trygt for mange å vende tilbake. Med «mange» menes en større andel av de fra det aktuelle landet som har fått innvilget flyktningstatus og oppholdstillatelse i Norge i medhold av utl. § 28. Det er et vilkår at forholdene i det aktuelle landet objektivt sett har endret seg før tilbakekall kan skje. Dette innebærer at endringen må kunne la seg bekrefte i tilgjengelige landinformasjonskilder. 

UDI skal også vurdere tilbakekall i saker hvor det foreligger konkrete indikasjoner som tyder på at beskyttelsesbehovet har bortfalt. Med indikasjoner menes for eksempel at UDI har mottatt informasjon knyttet til en bestemt sak, og hvor den nye informasjonen kan tilsi at utlendingen ikke lenger har behov for beskyttelse i Norge. 

Endringen i hjemlandet må være vesentlig og av en viss varighet. Tilbakekall kan ikke skje hvis endringene antas å være av kortvarig og forbigående art, for eksempel dersom den politiske eller sikkerhetsmessige situasjonen i landet fortsatt fremstår som ustabil. Departementet mener at forholdene og oppdatert landinformasjon må være endret i en slik grad at det er grunnlag for praksisendring for en bestemt gruppe asylsøkere før UDI kan opprette sak om tilbakekall. Som nevnt ovenfor, omfatter instruksen både personer som har fått beskyttelse etter utl. § 28 første ledd bokstav a og b, og i utgangspunktet også uavhengig av om det er myndigheter eller privatpersoner som er «forfølgeren» i hjemlandet. 

Departementet mener at det vil innebære en uforholdsmessig stor ressursbruk dersom UDI systematisk må vurdere om det foreligger beskyttelsesbehov i alle saker hvor det er gitt beskyttelse. I praksis ville det bety at alle asylsaker måtte gjenopptas og vurderes på nytt. Utover tilfellene hvor UDI er forpliktet til å vurdere tilbakekall, jf. over om objektive endringer i hjemlandet og konkrete indikasjoner i enkeltsaker, må UDI foreta en nærmere vurdering av om det i andre situasjoner bør skje en fornyet vurdering av beskyttelsesbehovet. Dette gjelder der andre forhold enn objektive endringer i hjemlandet og konkrete indikasjoner i enkeltsaker tilsier at utlendingen ikke lenger har behov for beskyttelse i Norge. Et viktig hensyn det må ses hen til her, er at praksis skal være lik for utlendinger fra samme land som faller inn under samme beskyttelseskategori. 

I forhåndsvarslet om tilbakekall skal UDI opplyse utlendingen om muligheten for å kunne fremsette søknad om oppholdstillatelse på annet grunnlag, herunder søknad om familieinnvandring dersom utlendingen har gjenboende familie i Norge.

5.2 Tidspunktet for UDI og UNEs vurdering

Hovedregelen er at UDI skal opprette sak om tilbakekall av eget tiltak. Departementet presiserer imidlertid at UDI må avgjøre om det er mest hensiktsmessig å opprette en tilbakekallssak av eget tiltak eller om det rent tidsmessig bør skje samtidig med behandlingen av en allerede fremsatt søknad om permanent oppholdstillatelse eller søknad om fornyelse av en midlertidig oppholdstillatelse. Saksopprettelse av eget tiltak må skje raskt i situasjoner hvor beskyttelsesbehovet for større grupper av flyktninger er bortfalt, da dette igjen kan føre til rask retur og frigjøre mottaksplasser. 

UDI skal også, dersom det foreligger en søknad om permanent oppholdstillatelse, jf. utl. § 62, vurdere hvorvidt utlendingen fortsatt fyller vilkårene for beskyttelse etter utl. § 28, og ev. opprette sak om tilbakekall dersom det foreligger indikasjoner på at grunnlaget for beskyttelsesbehovet er endret eller bortfalt. Dette vil blant annet innebære at dersom praksis og/eller regelverk har endret seg i løpet av den tiden utlendingen har hatt midlertidig oppholdstillatelse og endringene indikerer at vedkommende ikke lenger har et beskyttelsesbehov, skal UDI opprette sak om tilbakekall etter utl. § 37 første ledd bokstav e eller f. 

Klageinstansen, UNE, kan ikke opprette sak om tilbakekall i en sak som UNE har til klagebehandling. Dersom tilbakekall skulle bli aktuelt på grunn av endringer i klagerens hjemland, vil UNE måtte sende saken tilbake til UDI for vurdering av om det skal opprettes tilbakekallssak. Dette må gjøres fordi et vedtak etter forvaltningslovens bestemmelser skal kunne påklages. For UNE gjelder instruksen derfor først ved behandling av ev. klager over UDIs vedtak om tilbakekall etter utl. § 37 første ledd bokstav e og f. 

Etter utlendingsforskriften §§ 13-2 og 13-3 har politiet (med visse unntak) myndighet til å innvilge søknad om fornyelse av oppholdstillatelse og permanent oppholdstillatelse, dersom det i en sak ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt[7]. Politiet kan ikke avslå søknader om fornyelse av tillatelse. Dersom det er grunnlag for å opprette tilbakekallssak etter utl. § 37 bokstav e og f, er det bare UDI som har myndighet til å vurdere om vilkårene er oppfylt. For å kunne gjennomføre instruksen her i praksis må derfor en søknad om fornyelse eller permanent oppholdstillatelse oversendes fra politiet til UDI når det er grunnlag for å opprette sak om tilbakekall. For å sikre at dette gjøres, må UDI informere politiet om i hvilke saker eller sakstyper dette skal skje.

6. Instruks

1. UDI skal vurdere tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse etter utl. § 37 første ledd bokstav e og f dersom endringer i den sikkerhetsmessige, politiske eller menneskerettslige situasjonen i utlendingens hjemland, eller i det landet han eller hun tidligere hadde sin bopel (gjelder statsløse), tilsier at det for mange er trygt å vende tilbake. UDI skal også vurdere tilbakekall dersom det i en konkret sak foreligger indikasjoner på at beskyttelsesbehovet kan ha bortfalt.
2. For at tilbakekall kan skje, må endringene være vesentlige og av en viss varighet og innebære at utlendingens frykt for forfølgelse ikke lenger er velbegrunnet og han eller hun heller ikke står i reell fare for alvorlige overgrep ved retur.
3. Dersom beskyttelsesbehovet er opphørt som følge av positive endringer i et bestemt område i et land, skal UDI opprette sak om tilbakekall og vurdere om utlendingen kan henvises til å ta opphold i dette området (internflukt), jf. utl. § 28 femte ledd.
4. UDI skal som hovedregel opprette sak om tilbakekall av eget tiltak dersom det har inntrådt endringer som beskrevet i utl. § 37 første ledd bokstav e og f.
5. Dersom det ved søknad om permanent oppholdstillatelse, jf. utl. § 62, foreligger indikasjoner på at utlendingens behov for beskyttelse ikke lenger er til stede, skal UDI opprette sak om tilbakekall.
6. Dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt, må UDI og UNE likevel vurdere om det foreligger «tvingende grunner» som er til hinder for at tilbakekall kan skje, jf. utl. § 37 annet ledd.
7. Dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt, skal UDI og UNE av eget tiltak vurdere om det er grunnlag for å gi ny oppholdstillatelse etter utl. § 38. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
8. Dersom det er søkt om oppholdstillatelse etter andre bestemmelser i loven, skal UDI og UNE vurdere om vilkårene for slik tillatelse er oppfylt.
9. Dersom utlendingen fyller vilkårene for fortsatt opphold i Norge og tillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse, skal den tidligere botiden som vedkommende har opparbeidet seg som flyktning, jf. utl. § 28, medregnes i botidskravet dersom det fremsettes søknad om permanent oppholdstillatelse etter utl. § 62.
10. UDI skal ikke opprette sak om tilbakekall etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og f dersom utlendingen har permanent oppholdstillatelse, jf. utl. § 62.
11. Dersom vilkårene for tilbakekall er oppfylt, skal en midlertidig oppholdstillatelse ikke fornyes, jf. utl. § 61 annet ledd. Det skal heller ikke gis permanent oppholdstillatelse, jf. utl. § 62 første ledd bokstav b.
12. I forhåndsvarslet om tilbakekall skal UDI opplyse utlendingen om muligheten for å fremsette søknad om oppholdstillatelse på annet grunnlag, herunder søknad om familieinnvandring dersom utlendingen har gjenboende familie i Norge.
13. UDI skal vurdere om utl. § 61 syvende ledd kan få anvendelse i tilfeller der utlendingen får tilbakekalt sin oppholdstillatelse etter utl. § 28 og ikke fyller vilkårene for opphold etter utl. § 38, og hvor vedkommende har søkt om oppholdstillatelse på nytt grunnlag. 

Videre kan UDI vurdere å opprette sak om tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse, jf. utl. § 37 første ledd bokstav e og f, i tilfeller hvor andre forhold tilsier at utlendingen ikke lenger har behov for beskyttelse i Norge. Punktene 2 til 13 ovenfor gjelder tilsvarende.

7. Ikrafttredelse

Instruksen her trer i kraft straks.

Instruksen gjelder for utlendinger som på tidspunktet for instruksens ikrafttredelse har midlertidig oppholdstillatelse i Norge som flyktning, jf. utl. § 28 annet ledd. 

 

Med hilsen
Terje Sjeggestad e.f.
ekspedisjonssjef

Nina E. D. Mørk
avdelingsdirektør

Kopi:
Politidirektoratet
Arbeids- og sosialdepartementet
Utenriksdepartementet