G-02/2019 – ikrafttredelse av utlendingsforskriften § 10-19 a – krav om faktisk opphold i Norge som vilkår for midlertidig oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 60 femte ledd

Justis- og beredskapsdepartementet har gjort endringer i forskrift 15. oktober 2009 nr. 1286 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften, utlf.).

Departementet viser til at Stortinget våren 2016 vedtok endringer i reglene om midlertidig oppholdstillatelse, herunder lovfesting av vilkåret om at utlendingen må oppholde seg i Norge i minst seks måneder i løpet av en tillatelsesperiode på ett år (oppholdshensikt), jf. utlendingsloven (utl.) § 60 femte ledd[1]. Dette gjelder likevel ikke dersom formålet med tillatelsen eller andre forhold tilsier det.

Departementet har vedtatt en ny bestemmelse i utlf. § 10-19 a som fastsetter tidspunktet for beregning av oppholdstid og i hvilke tilfeller det skal gjøres unntak fra kravet om faktisk opphold i Norge. Bestemmelsen trer i kraft 1. april 2019.

Paragraf 10-19 a fastsetter nærmere regler om beregning av oppholdstid dersom tillatelsesperioden er kortere eller lengre enn ett år, samt at oppholdstiden i Norge beregnes fra det tidspunktet utlendingen fikk innvilget midlertidig opphold. Det gjøres unntak fra kravet om oppholdstid for utsendte arbeidstakere (tjenesteytere) som gis oppholdstillatelse selv om det konkrete arbeidstilbudet ikke er sammenhengende, jf. utlf. § 6-13 fjerde ledd, selvstendige oppdragstakere når det konkrete tilbudet om oppdrag ikke er sammenhengende, jf. utlf. § 6-14 annet ledd, russiske grensependlere, jf. utlf. § 6-5, og flyktninger etter utl. § 28.

Videre fastsettes det en skjønnsmessig adgang til å kunne gjøre unntak dersom de konkrete forholdene i saken tilsier det. Dette fremgår allerede av lovbestemmelsen, og nedenfor (punkt 3) gis det eksempler på hva slags tillatelser dette kan dreie seg om.

1.           Generelt

Departementet understreker at dagens praksis for tilfeller hvor utenlandsoppholdet er forårsaket av forhold utenfor utlendingens kontroll, eksempelvis sykehusinnleggelse ved akutt og livstruende sykdom, skal videreføres. I slike tilfeller må utlendingsmyndighetene fortsatt vurdere om tillatelsen bør kalles tilbake eller ikke.

Det understrekes videre at vilkåret om faktisk opphold i Norge, herunder beregning av oppholdstiden, bør fremgå av vedtak om midlertidig tillatelse, og eventuelt om utlendingen er unntatt fra vilkåret. Videre bør det fremgå at kravet om faktisk opphold i Norge ikke sammenfaller med kravet til utenlandsopphold for permanent oppholdstillatelse, dersom tillatelsen danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse[2].

2.           Beregning av oppholdstid

Utlendingsloven § 60 femte ledd[3] lyder:

«Det er et vilkår for oppholdstillatelse at utlendingen skal oppholde seg i Norge minst seks måneder i en tillatelsesperiode på ett år. Dette gjelder likevel ikke dersom formålet med tillatelsen eller andre forhold ved tillatelsen tilsier det. Kongen kan fastsette nærmere regler og unntak i forskrift.»

I utlf. § 10-19 a første ledd fastsettes det at dersom tillatelsesperioden er av kortere varighet enn ett år, må utlendingen oppholde seg i Norge minst halvparten av tillatelsesperioden. Dersom tillatelsen er gitt for flere år, presiseres det at samlet oppholdstid i utlandet ikke må overstige 182 dager (26 uker) i løpet av enhver periode på 365 dager (52 uker). Dagsturer uten overnatting anses ikke som utenlandsopphold i denne forbindelse.

Ovennevnte innebærer at en utlending ikke kan være mer enn et halvt år sammenhengende i utlandet uansett hvor mange år den midlertidige tillatelsen er gitt for. Det må også gå tilstrekkelig med tid mellom hvert utenlandsopphold, slik at det ikke blir en overvekt av utenlandsopphold i løpet av enhver periode på ett år. Beregningsmåten er tilsvarende som for visum, se utlf. §§ 3-2, 3-3 og 3-9. I praksis innebærer dette at utlendingen i løpet av de siste 365 dagene etter innreise til Norge ikke kan ha hatt en samlet oppholdstid i utlandet som overstiger 182 dager.

Tidspunktet for beregning av oppholdstid reguleres i utlf. § 10-19 a annet ledd. Det presiseres der at oppholdstiden i Norge beregnes fra det tidspunktet utlendingen fikk midlertidig opphold (vedtakstidspunktet).

3.           Unntak fra kravet om oppholdstid

Det fremgår av utl. § 60 femte ledd at det kan gjøres unntak fra oppholdstiden «[d]ersom formålet med tillatelsen eller andre forhold ved tillatelsen tilsier det».

Unntak fra kravet om oppholdstid fremgår av utlf. § 10-19 a tredje ledd. Der fremgår det av bokstav a til d at det stilles ikke krav om oppholdstid for

• utsendte arbeidstakere når det konkrete tilbudet om oppdrag ikke er sammenhengende, jf. § 6-13 fjerde ledd
• selvstendige oppdragstakere når det konkrete tilbudet om oppdrag ikke er sammenhengende, jf. § 6-14 andre ledd
• russiske grensependlere etter § 6-5
• flyktninger etter utl. § 28

I tillegg kan det etter utlf. § 10-19 a fjerde ledd gjøres unntak fra kravet om oppholdstid dersom formålet med tillatelsen eller andre forhold tilsier at utlendingen ikke skal oppholde seg mesteparten av tillatelsesperioden i Norge. Dette kan f.eks. være aktuelt for enkelte grupper faglærte, studenter, forskere mv.

Departementet presiserer at adgangen til å kunne gjøre unntak fra kravet om oppholdstid etter utlf. § 10-19 a tredje og fjerde ledd gjelder på vedtakstidspunktet.

4.           Annet

Departementet har gjort enkelte tekniske endringer i utlf. § 11-1 annet og fjerde ledd og § 11-8 første ledd, jf. endringer i utl. § 62 om rett til permanent oppholdstillatelse.

5.           Ikrafttredelse

Endringene i utlf. § 10-19 a, § 11-11 annet og fjerde ledd og § 11-8 første ledd trer i kraft 1. april 2019.

 

Med hilsen

Nina E. D. Mørk (e.f.)
avdelingsdirektør

                                                                      Tonje A. Falch-Nevand
                                                                       seniorrådgiver

 

Vedlegg:  Endringsforskrift

 

[1] Bestemmelsen trer i kraft 1. april 2019.

[2] Jf. uttalelser i Prop. 90 L (2015–2016) Endringer i utlendingsloven mv. (innstramninger II) kap. 8.5.6.3.

[3] Jf. lov 17. juni 2016 nr. 58 om endringer i utlendingsloven mv. (innstramninger II).