En ny giv i sjømatpolitikken

Sjekk mot fremføring

La meg aller først få gratulere DnB med fantastisk flotte, nye lokaler her i Solheimsviken. Her har dere fått det fint. 

Det nye NFD

Størsteparten av det tidligere Fiskeri- og kystdepartementet og det tidligere Nærings- og handelsdepartementet er nå samlet under samme tak. (Riktignok ikke helt bokstavelig talt ennå. Enn så lenge har vi fordelt oss på våre gamle lokaler i Kongens gate og Grubbegata). Vi har også styrket oss med næringsrettede avdelinger fra andre departementer. 

De to statsrådene i nærings- og fiskeridepartementet har ansvar for hver sine områder:

• Fiskeriministeren har ansvar for fiskeri- og havbrukssaker, sjømatsaker og marine forsknings- og innovasjonssaker.
• Næringsministeren har ansvaret for departementets andre saksområder og har det administrative ansvaret for departementet. 

Vi tror at fiskeri- og havbrukspolitikken vil ha stort utbytte av å være tettere på nærings-, innovasjons- og handelspolitikken. Vi legger nå til rette for en mer næringsrettet sjømatpolitikk. Nærings- og fiskeridepartementet skal fremme norsk næringsliv og handel, og sikre at forvaltningen av våre marine ressurser skjer på bærekraftig vis. 

Verdiskaping i 2050

Temaet mitt i dag er hvordan denne regjeringen skal bidra med ”ny giv” i sjømatpolitikken. (Ny giv betyr ”ny økt innsats” eller ”nytt program”). Skal vi kunne komme i nærheten av de visjonene som er skissert av ulike forskere i de siste par årene, er det nettopp et nytt program eller ny innsats som er det vi trenger på flere områder. 

Jeg vil særlig trekke frem rapporten ”Verdiskaping basert på produktive hav i 2050”. Her anslår arbeidsgruppen bak rapporten at norsk sjømatnæring vil kunne oppnå en omsetningsverdi på 550 milliarder kroner i 2050, en seksdobbel realøkning fra 2010. Arbeidsgruppen bestod av anerkjente forskere, erfarne forvaltere, gründere og industriaktører. Forskere fra SINTEF og NTNU har ført arbeidet i pennen. 

Denne regjeringen ønsker å legge til rette for å utløse mulighetene som slumrer i norsk sjømatnæring. For å få til dette står vi overfor mange viktige veivalg i tiden som kommer. De grepene vi gjør, skal være fremtidsrettede og bringe sjømatnæringen fremover. 

På noen områder er det ikke sikkert at det er så mye som skal til; det kan være nok å gjøre små justeringer. På andre områder må vi tørre å tenke helt nytt. Vi må innstille oss på fremtiden ved å gjøre de rette tingene nå. Grep som skal kunne gi avkastning for mange år fremover.

Regjeringserklæringen

I regjeringserklæringen har vi signalisert hvilke overordnede prinsipper vi har tenkt å følge – også i sjømatpolitikken. Vi skal føre en politikk som øker konkurransekraften i norsk næringsliv. Vi skal sikre forutsigbare og konkurransedyktige rammevilkår for næringslivet. Vi skal forenkle hverdagen for både enkeltmennesker og bedrifter. Gründere og bedriftseiere skal få bruke mer av tiden sin på å skape verdier. 

Vi intensiverer dessuten arbeidet for å bedre markedsadgangen for norsk eksportindustri, herunder sjømatindustrien. Vi investerer mer i infrastruktur. Og til slutt fordi det er avgjørende viktig: vi skal satse mer på forskning, utvikling og kunnskap. Ny giv krever ny kunnskap. Morgendagens næringsliv kan ikke bygges på gårsdagens kunnskap. 

Forskning og utvikling

Et av grepene vi rakk å gjøre i statsbudsjettet, var å omdisponere midler fra enkelte tradisjonelle tilskuddsordninger til forskning. Dette er bare en liten oppvarming.

Denne regjeringens uttalte mål er at forskning skal utgjøre 3 prosent av BNP innen 2030 og at to tredeler av dette skal næringen selv finansiere. 

Kunnskapssatsingen går som en ”blå” tråd gjennom hele plattformen, og denne tråden skal være synlig og sterk gjennom den politikken som nå skapes. Jeg mener forskningsinnsatsen fra fiskeri- og havbruksnæringen i dag viser at næringen har vilje, men innsatsen må trappes opp. Skal fremtidsambisjonene om vekst nås, må det satses på forskning og utvikling i dag.

Forskning og utvikling gir gevinst i form av lønnsomhet, og næringen må ta større ansvar. Vel anvendt ny kunnskap gir penger i kassen. 

Men det er ikke til å stikke under en stol at det er hard konkurranse om kloke hoder. Det er avgjørende for sjømatnæringen å synliggjøre at næringen er spennende og interessant for personer med ulik bakgrunn og utdanningsnivå. 

Denne er utfordring er reell, og vi er nødt til å tenke strategisk rundt den. Jeg er mer enn åpen for forslag til hvordan sjømatnæringen og de etablerte sjømatregionene kan bli enda mer attraktive for et bredt spekter av gode kandidater. 

Eksportrekord i 2013

La meg nå ta et steg tilbake og si noen ord om den fantastiske rekorden som ble satt i fjor - nemlig norsk sjømateksport for 61 milliarder kroner. Det er en økning på 13 prosent fra den tidligere rekorden satt i 2010 og 17 prosent fra 2012. 

Laksenæringen

Årsaken er som dere vet, økt etterspørsel etter laks. Norske lakseeksportører bygde markeder i 2012 da produksjonen i ett år alene økte med nesten 20 prosent. Prisene holdt seg likevel stabile på mellom 25 og 30 kroner gjennom hele 2012, noe som må bety at etterspørselen steg kraftig. 

I 2013 fortsatte etterspørselen å stige samtidig med at volumet gikk litt ned. Resultatet ble rekordhøye priser og rekordinntjening for lakseoppdrettsselskapene, en situasjon som har vedvart inn i 2014. Eksportert mengde ble redusert med 3,5 prosent, mens eksportverdien økte med hele 35 prosent. 

Forutsigbar vekst

Havbruksnæringen har et stort potensial og vi vil legge til rette for bærekraftig og forutsigbar vekst. Det er mange måter å fordele en fremtidig vekst på. Det kan tildeles ny tillatelser eller taket for konsesjonene kan økes. Veksten kan skje ved faste tidspunkt eller løpende. Også når det gjelder fastsetting av vederlag for vekst, er det ulike tilnærminger. Fastpris eller en mer markedsbasert prisfastsetting, for eksempel gjennom budrunde. 

Vi vil nå bruke tid på å utvikle de metoder vi ønsker å bruke for å legge til rette for en miljømessig bærekraftig, forutsigbar vekst, og det overordnede konsesjonssystemet vil ligge til grunn for dette arbeidet. 

Dette er innenfor formuleringene i regjeringserklæringen om ”å legge til rette for en forutsigbar vekst i oppdrettsnæringen”, ”åpne for å øke antall konsesjoner og øke totalt tillatt biomasse i eksisterende konsesjoner” og ”erstatte dagens konsesjonsordning for havbruksnæringen med en søknadsprosess basert på objektive tildelingskriterier”, der vi ønsker å utvikle en ny politikk for kapasitetsvekst til erstatning for tildelingsrundene med skjønnsmessige kriterier som har vært praktisert. 

Rullerende gjennomsnittlig MTB

Akkurat nå har vi en sak på bordet om rullerende gjennomsnittlig MTB i lakse- og ørretoppdrettsnæringen. Saken arvet vi fra den gamle regjeringen, og den har ført til mye diskusjon. Under Sjømatdagene på Hell i forrige uke ble den også heftig debattert. 

I dag har jeg ikke tenkt å si så mye om den saken, annet enn at vi nå vurderer de mange høringsinnspillene vi har fått, og at vi vil ta den tiden vi trenger til å ta en beslutning. 

Grønne konsesjoner

Jeg kan samtidig ta en annen sak som har ført til sterke ordskifter – nemlig tildelingen av de grønne konsesjonene. Departementet omgjorde sist uke 25 nye søknader som var blitt avvist av faggruppen. I løpet av januar tar vi sikte på å avslutte behandlingen av de klagene som nå gjenstår. Vi fikk saken på bordet rett etter at vi flyttet inn i regjeringskontorene. Ettersom prosessen allerede var kommet langt, mener vi at det var riktig å la tildelingsrunden gå som planlagt.

Torskenæringen

Mens laksenæringen hadde et drømmeår i 2013, ble det et særdeles utfordrende år for torskenæringen. Eksportert volum økte med hele 38 prosent (i produktvekt), mens eksportverdien kun økte med 4 prosent. 

Torskekvoten økte med over 30 prosent i fjor. I år er den imidlertid på omtrent samme nivå som i fjor. Slik laksenæringen gjorde det i 2012 har torskenæringen bygd markeder i 2013. Forhåpentligvis vil det gi et bedre prisbilde i tiden som kommer. 

Vi ønsker å finne løsninger som muliggjør en strekking av torskesesongen. Imidlertid er det vanskelig for oss politikere å gjøre noe med vandringsmønsteret for torsken. 

Levendelagring

Levendelagring kan gi et bidrag til en utjevning av tilbudet av fersk torsk av god kvalitet som kan øke verdiskapingen – ikke bare i foredlingsleddet, men i hele verdikjeden. Levendelagring av fisk i Norge har pågått siden slutten av 1980-tallet.

Kunnskapen har med tiden økt, og ny teknologi har blitt utviklet. Risiko for dødelighet ved fangst og lagring vurderes som lav, men årlige volum som leveres er likevel beskjedne. De siste ti årene har det variert fra 4-500 tonn til opp mot 2 000 tonn i 2013. 

Levendelagring er særlig aktuelt for torsk, men på lengre sikt kan levendelagring for å øke verdiskapingen være aktuelt også for andre fiskearter. Forskningsresultater viser at levendelagret torsk kan ha bedre kvalitet enn den som er fanget på tradisjonell måte. Nofima trekker frem mangel på mottaksanlegg som en av hovedårsakene til at konseptet ikke har blitt mer kommersialisert. 

For å stimulere til at fiskerne leverer torsk for levendelagring ble kvotebonusen økt fra 20 til 50 prosent i 2013. Dette betyr at fartøyets kvote blir belastet med halvparten av kvantumet dersom det leveres for levendelagring. Omsetningstall viser at dette tiltaket har ført til større interesse blant fiskerne.

I fiskerireguleringene for 2014 er kvotebonus på 50 prosent videreført ved leveranser til levendelagring og kvoteavsetningen er økt fra 1000 tonn til 4000 tonn.

Parallelt jobber vi nå med en strategi for levendelagring med vekt på forenkling og forutsigbare rammevilkår. 

Markedsadgang

Helt avgjørende for norsk sjømatnæring er markedsgang. Å bedre markedsadgangen er et prioritert mål for regjeringen. Derfor er dette et prioritert område. Vi vil jobbe for bedre markedsadgang i etablerte markeder og for å skape nye – gjennom bilaterale handelsavtaler, dvs. EFTA og EØS. 

Selv om vi har preferansetoll på flere sjømatprodukter gjennom EØS-avtalen, møter fortsatt norsk laks, makrell, sild og reker høye tollsatser. Denne våren skal Norge og EU forhandle om vårt bidrag til økonomisk og sosial utjevning i EU for femårsperioden 2014-2019. Parallelt med disse forhandlingene vil vi fremme konkrete krav for bedret markedsadgang for norsk sjømat. 

I WTO vil vi arbeide for stabile og like rammevilkår for global handel med sjømat. I våre eksportmarkeder møter vi i økende grad veterinære og tekniske handelshindringer. At vi jobber mer målrettet med å eliminere slike handelshindre, blir enda viktigere i fremtiden. Ambisjonen må være å forhandle frem gode bilaterale og multilaterale avtaler med myndighetene i land som er viktige for norsk sjømat. Samtidig må Mattilsynet fortsette arbeidet med det tekniske og praktiske på det veterinære området. Tett dialog med veterinære myndigheter i betydningsfulle eksportland er en av de viktigste oppgavene Mattilsynet har. Og her er det naturlig å dvele litt ved markedsadgangen for norsk sjømat til Russland. 

Russland

Som dere vel er kjent med, har vi over lengre tid hatt utfordringer med eksporten til Russland og denne situasjonen ble ytterligere forsterket 1. januar i år. De nye restriksjonene er alvorlige for de eksportørene som inntil videre er utestengt fra Russland. Men det er fortsatt slik at mange bedrifter er godkjent av russisk veterinærtjeneste, og markedsadgangen er derfor delvis ivaretatt. 

Det er forskjell i norsk og russisk tilnærming til kontroll med mattrygghet som er hovedutfordringen i samarbeidet. Jeg er opptatt av at vi så snart som mulig skal få på plass et godt grunnlag for videre dialog mellom Mattilsynet og deres russiske kollegaer. Dette arbeider vi nå aktivt med. I denne prosessen vil også næringen bli konsultert og Mattilsynets tilsynsrutiner og tilsynsomfang bli vurdert.

Helt til slutt vil jeg minne om det jeg sa innledningsvis. Denne regjeringen vil legge til rette for en mer næringsrettet sjømatpolitikk, og det nye og slagkraftige Nærings- og fiskeridepartementet skal bistå norsk næringsliv og handel.