Kronikk: Økt beskyttelse av barn

Departementene og norske utenriksstasjoner har de siste årene hatt økende pågang fra utenlandske myndigheter og privatpersoner i enkeltsaker om barn i Norge. Vi blir ofte bedt om å gripe inn i sakene eller tilrettelegge for å finne løsninger, blant annet i barnevernsaker på tvers av landegrenser. 

Stadig flere barn har tilknytning til flere land. Et barn kan være statsborger i én stat, bo i en annen og oppholde seg i en tredje. Barn med tilhørighet til flere land, kan være mer utsatt og det kan være ekstra krevende å ivareta og beskytte disse barna. 

Haagkonvensjonen 1996 vil bidra til å forebygge og løse foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker når barn har tilknytning til flere land, og kan legge til rette for mer langsiktige omsorgsløsninger for barn som trenger det. Derfor har jeg prioritert arbeidet med at Norge skal ratifisere Haagkonvensjonen 1996, slik at barna får økt beskyttelse. 

Hva er Haagkonvensjonen 1996?

Haagkonvensjonen 1996 inneholder bestemmelser om internasjonal privatrett og samarbeid når det gjelder foreldremyndighet og beskyttelsestiltak for barn. Konvensjonen skal gjelde i saker om foreldreansvar, fast bosted, samvær, vergemål, plasseringer i fosterhjem og institusjon, samt forvaltning av barnets formue. 

Konvensjonen regulerer hvilken stat som har myndighet til å treffe beskyttelsestiltak for barn. Hovedregelen etter konvensjonen er at staten der barnet har vanlig bosted, kan treffe beskyttelsestiltak. Landet som barnet oppholder seg i, kan likevel treffe midlertidige tiltak og tiltak i hastesituasjoner. En sak kan unntaksvis overføres til en annen stat som barnet har tilknytning til når dette er til barnets beste. Konvensjonen har også regler om hvilken stats lovverk som skal brukes, anerkjennelse og gjennomføring av beskyttelsestiltak for barn truffet i andre stater. Konvensjonen legger videre til rette for samarbeid og informasjonsutveksling mellom stater for å sikre at barnets beste blir ivaretatt. 

Konvensjonen stiller krav om at hvert land oppretter en sentralmyndighet som skal samarbeide med sentralmyndighetene i andre konvensjonsstater, veilede om konvensjonen og informere om lover og tjenester.

Et sentralt formål med konvensjonen er å legge til rette for at forelder og barn fortsatt kan ha samvær og kontakt, selv om barnet og den andre forelderen flytter til en annen stat. Et annet sentralt formål er å forebygge barnebortføring. Norge er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980 om barnebortføring, som  skal anvendes når barn har blitt bortført til et annet land. Haagkonvensjonen 1996 og Haagkonvensjonen 1980 er ment å virke sammen ved at barnebortføringssaker kan forebygges og løses, slik at barnet kan få en god langvarig omsorgsløsning. 

Viktig verktøy

41 stater er nå tilsluttet konvensjonen, også EU-statene. Det er på høy tid at Norge tar del i dette internasjonale samarbeidet, og styrker beskyttelsen av barn i internasjonale sammenhenger. 

Når Norge slutter seg til Haagkonvensjonen 1996 vil norske myndigheter få et viktig verktøy for å forebygge og å finne løsninger i internasjonale foreldretvister, barnevernsaker og barnebortføringssaker. Et eksempel kan være der en familie flytter fra Nederland til Norge og etter kort tid viser det seg at barnet blir utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Barnet har ikke øvrig familie eller nettverk i Norge. Barnet har imidlertid vokst opp og har nær familie og nettverk i Nederland. Norsk barnevern tar midlertidig hånd om barnet. Med hjelp fra sentralmyndigheten i Norge tar barnevernet kontakt med sentralmyndigheten i Nederland for å innhente opplysninger om barnet og familien. Barnevernet kan etter en undersøkelse komme til at det er best for barnet å få langvarig oppfølging i Nederland og dermed anmode Nederland om å overta saken. Barnet vil da kunne få hjelp fra barnevernet i Nederland. Det er viktig at barn og foreldres rettigheter blir ivaretatt ved spørsmål om overføring av en sak til utlandet. 

 

Endringer i dagens lovverk

For at Norge skal kunne slutte seg til konvensjonen, er det nødvendig med enkelte endringer i lovverket. Det er også ønskelig med enkelte endringer for å legge til rette for at norsk rett er godt tilpasset konvensjonen og dens formål. 

Regjeringen foreslår derfor endringer i barneloven for å forebygge barnebortføring, og for å hindre at barn etterlates i utlandet. Vi foreslår blant annet at foreldre som ikke blir enige får mulighet til å reise egen sak for domstolen om å flytte med barnet ut landet, og at barn over 12 år skal samtykke for å kunne flytte til utlandet alene. 

I dag kan barnevernet kun treffe tiltak når barnet oppholder seg i Norge. Ved tilslutning til konvensjonen er det nødvendig å ta inn i barnevernloven at det kan treffes tiltak også når barnet har vanlig bosted i Norge. Dette innebærer blant annet at det kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse når et barn har vanlig bosted i Norge, selv om barnet oppholder seg i utlandet. Forslaget kan hindre at foreldre unndrar seg et barnevernvedtak ved å reise fra Norge. Regjeringen foreslår også å innføre en bestemmelse som gir mulighet til frivillig fosterhjems- og institusjonsplassering i andre konvensjonsland. Det stilles blant annet krav om at foreldre og barn over 12 år samtykker til plasseringen og at plasseringen vil være forsvarlig og til barnets beste. Plassering i utlandet er ikke regulert i barnevernloven i dag. 

Jeg er derfor glad for at regjeringen nå fremmer sak om Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996. Dette er et viktig og nødvendig skritt på veien for å styrke beskyttelsen av barn.

 

Kronikken stod på trykk i Stavanger Aftenblad 23. april 2015.