Vikarer og pensjon

Aftenposten tar i sin leder 11. juli til orde for å styrke vikarers rett til pensjon. Det er et ærlig og forståelig synspunkt. I samme artikkel beskyldes imidlertid jeg for å bagatellisere saken. Det er urimelig. Jeg har sagt at arbeidstakeres rett til å beholde pensjonsrettigheter som er små, må vurderes opp mot kostnadene.

Kostnadene ved å forvalte små pensjonsrettigheter – ofte i mange tiår – kan bli uforholdsmessig store. Det er utfordrende, men er noe vi må forholde oss til enten vi liker det eller ei. Det realistiske spørsmålet er ikke om enhver arbeidstilknytning bør gi rett til pensjon, men hvor grensen bør trekkes. De det gjelder, kan ha svært forskjellig livssituasjon. Ny teknologi og ny organisering av arbeidslivet kan gjøre at vi kommer til andre resultater i fremtiden enn vi gjør nå.

Aftenposten har så langt ikke nevnt at de aktuelle bestemmelsene nylig er vurdert, ikke bare av meg, men av et bredt sammensatt utvalg med representanter både fra arbeidstaker- og arbeidstakersiden i privat sektor (Banklovkommisjonen), en rekke høringsinstanser, forrige Regjering, denne regjeringen og av Stortinget.

La meg raskt rekapitulere: Rådet fra Banklovkommisjonen (NOU 2012: 13) var at arbeidstakere som har fylt 20 år og som har minst 20 prosent stilling, skal ha rett til medlemskap i bedriftens pensjonsordning, og at medlemmer som har vært ansatt i minst 12 måneder skal beholde retten til opptjent pensjon når han eller hun slutter i foretaket. Regjeringen Stoltenberg II fremmet - like før de gikk av - forslag til lov om tjenestepensjon (tjenestepensjonsloven) basert på dette forslaget. Regjeringen Solberg  valgte å opprettholde forslaget. Det har fått bred støtte i Stortinget, og ble vedtatt med virkning fra nyttår.

Det bør derfor ikke overraske verken Aftenposten eller andre at jeg sier at Finansdepartementet ikke nå arbeider med planer om å vurdere disse bestemmelsene på nytt.