Professorale misforståelser

I stortingsmelding 29 (2000 – 01), hvor Stoltenberg-regjeringen la frem handlingsregelen, heter det: «En bør ikke basere den økonomiske politikken på at skatte- og avgiftsnivået skal øke. Snarere bør noe av det handlingsrommet økt innfasing av oljeinntekter gir, over tid benyttes til å redusere skatter og avgifter.» Dessverre er det bare de borgerlige regjeringene som har fulgt opp dette. Men selv denne regjeringen har bare brukt 14 prosent av det økte handlingsrommet fra økende avkastning fra fondet og økte strukturelle skatter til skattereduksjoner.

Moene hevder at regjeringen har startet en nedbygging av oljeformuen ved å finansiere skattelette med mer oljepenger. Feil. Nedbyggingen av oljeformuen startet allerede i 1971. De siste 19 årene har vi imidlertid omgjort oljeformuen til finansformue gjennom Statens pensjonsfond utland (SPU). Oljeformue er omgjort til investeringer i 9 000 selskaper, obligasjoner og eiendom i 75 land med en verdi i dag på rundt 7 000 milliarder kroner. Moene ser bort fra oljefondsmekanismen og handlingsregelen. Så lenge vi bare bruker realavkastningen av det vi allerede har spart i SPU, anslått til 4 prosent, overfører vi hele realverdien til fremtidige generasjoner. Regjeringens forslag for 2016 innebærer at vi overfører 204 milliarder kroner i nye oljeinntekter til SPU. Vi forventes å bruke 208 milliarder kroner av avkastningen, som er mindre enn forventet realavkastning på 280 milliarder kroner. Vi sparer altså oljeinntektene og noe av realavkastningen til fremtiden. I tillegg vil fremtidige generasjoner nyte godt av avkastningen fra den oljen og gassen som fortsatt ligger på havbunnen. Denne forventes å ha en nåverdi for staten på 3 700 milliarder kroner og gi grunnlag for en permanent inntekt på 150 milliarder kroner.

Moene er redd for at vi ikke bruker nok på å øke statens utgifter til velferdsordninger. Statsbudsjettets utgiftsside øker imidlertid reelt med over 30 milliarder kroner i 2016. Til sammenligning er de bokførte skattelettelsene på 3 milliarder kroner. På område etter område bruker Norge mer ressurser, også korrigert for et høyt kostnadsnivå, enn andre OECD-land. Samtidig er resultatene ofte middelmådige, for eksempel i grunnskolen. Når vi allerede bruker mer enn andre, men likevel ikke har bedre resultater enn snittet, kan ikke løsningen bare være å pøse på med enda mer penger, slik Moene ser ut til å foreslå. Da må vi også være opptatt av å få mer igjen for de ressursene vi bruker.

Moene legger også til grunn at skattelettelsene bare kommer høyinntektsgrupper til gode. Feil igjen. Faktisk får de med inntekter over 2 millioner kroner i gjennomsnitt en skatteskjerpelse som følge av at utbytteskatten øker. Halvparten av lettelsene i formuesskatten går til å heve bunnfradraget fra 1,2 til 1,4 millioner kroner. Dette vil føre til at 70 000 færre vil betale formuesskatt. Dette er ikke rikinger, men småbedriftseiere og voksne som har betalt ned på boligen med allerede høyt beskattede inntekter. Den største reduksjonen i marginalskatten gis til de med lavest inntekter. Det kan øke arbeidstilbudet, noe som vil bidra positivt til finansieringen av velferdsstaten på sikt. Klarer vi å øke arbeidstilbudet til svensk nivå og yrkesdeltakelsen til islandsk, blant annet gjennom å bruke noe av det økonomiske handlingsrommet til arbeidsfremmende skattelettelser, vil vi ikke ha noe inndekningsbehov i fremtiden.