Utfordringer for norsk økonomi

Sjekkes mot framføring

 

 Se lysarkene fra presentasjonen her

God morgen! Og takk for invitasjonen. Jeg våger å si takk selv om det ikke var jeg som ble invitert, men finansministeren. 

Jeg skjønner godt at dere heller ville ha likt å se en energisk og bestemt kvinne ved navn Siv Jensen her på talerstolen i dag enn en middelaldrende utflyttet mann fra Bergen. Og Siv ville gjerne vært her. Men i år gikk det ikke.

Trøsten får være at denne regjeringen vil sitte lenge. Og Siv vil sitte lenge som finansminister. Så det blir mange anledninger for henne senere til åpne dette, som er det viktigste samfunnsøkonomiske seminaret i løpet av året. 

Jeg har selv vært medlem av Samfunnsøkonomenes forening i mer enn 15 år, men aldri tidligere fått muligheten til å delta på dette seminaret. Da er det selvfølgelig en ekstra stor ære for meg å få innlede her i dag.

Temaene for årets seminar – internasjonale kapitalstrømmer, økonomisk ulikhet og norsk konkurranseevne – er alle viktige for Finansdepartementet.

Verdensøkonomien blir tettere sammenvevd gjennom handels- og kapitalstrømmer. Det er bra, spesielt for en liten åpen økonomi som den norske. Norge er et land med store naturressurser, og vi handler mye med andre land.  Det som skjer ute har derfor stor betydning for oss.

Heldigvis har vi tilpasset oss godt til dette. Endringer i prisene på råvarer, slår inn i Norges inntekter. Men gjennom at inntekter fra olje- og gassvirksomheten plasseres i Statens pensjonsfond utland, har vi skjermet statsbudsjettet fra kortsiktige svingninger i prisene på olje og gass. Handlingsregelen sprer konsekvensene for offentlige budsjetter av endringer i petroleumsinntekter over mange år. Det bidrar til å stabilisere norsk økonomi. Og det gir forutsigbarhet.

Det snakkes ofte om oljepengebruk over statsbudsjettet. Men det er ikke oljepenger vi bruker fra Pensjonsfondet for å dekke underskuddet på statsbudsjettet. Det er avkastningen fra investeringer i aksjer, obligasjoner og eiendom. Verdiene av Pensjonsfondets investeringer svinger. Men handlingsregelen bidrar også til å spre konsekvensene av slike svingninger. Samtidig er fondet nå blitt så stort at selv fire prosent av store svingninger i fondet er et stort beløp. Vi har derfor bedt Thøgersen-utvalget å se på om handlingsregelen bør suppleres med andre regler eller retningslinjer for å håndtere slike svingninger.  

Olje- og gassnæringen er Norges viktigste næring. Det vil den fortsatt være i lang, lang tid fremover. Det er en spennende næring med mye kompetanse. Og det er en næring som beviser at den er internasjonal konkurransedyktig. Vi kan imidlertid ikke regne med at næringen fremover vil være den samme vekstmotoren for norsk økonomi – slik regjeringen har understreket ved mange anledninger. Vi har lenge visst at etterspørselen fra petroleumssektoren vil gå ned i de kommende tiårene, målt i forhold til størrelsen på økonomien.

Dette faller sammen med aldringen av befolkningen, som vil stille offentlige budsjetter på prøve. Eldrebølgen kan også trekke ned vår aller viktigste ressurs, nemlig arbeidstilbudet.

Det er derfor behov for reformer som kan gi bedre ressursbruk, økt produktivitet og høyere arbeidstilbud.

Vi må vurdere kritisk om det offentlige skal påta seg alle de oppgavene de gjør i dag. Og om det offentlige skal påta seg nye oppgaver.

Da den nye finansminister Erik Brofoss gikk inn den tunge døren i Finansdepartementet etter krigen og så hvor dominert det var av jurister, skal han ha sagt: «Her må vi gå fra formaliteter til realiteter». Og realiteter er også det jeg har tenkt å snakke om i dag.

Jeg vil starte med å si litt om den økonomiske utviklingen. Deretter vil jeg snakke litt om de utfordringene vi står overfor her hjemme. Og til slutt vil jeg si litt om Regjeringens bidrag til å gjøre norsk økonomi mer robust for fremtiden –  for å bruke et populært politiker uttrykk .

Plansje 2 Svak vekst i Europa, men norsk økonomi har klart seg bra

Disse to bildene illustrerer at det Carmen Reinhart og Kenneth  Rogoff viste i sin prisvinnende bok for noen år siden, at det tar lang tid for økonomier å hente seg inn igjen etter en finanskrise, fortsatt gjelder.

Særlig i euroområdet går det fortsatt trådt i flere land. Den økonomiske veksten er nesten fraværende og arbeidsledigheten har stabilisert seg på et svært høyt, ja alt, alt for høyt nivå. EU er spesielt viktig for norsk eksport. Svak vekst i EU-landene er derfor lite heldig for oss.

Heldigvis går det bedre i USA og Storbritannia. Veksten har tatt seg opp i begge land. Og tall for arbeidsmarkedet er oppløftende.

I Kina og India er fortsatt oppgangen sterkere enn i de tradisjonelle industrilandene. Men vekstratene er likevel klart lavere enn tidligere år. I Kina har det vært lånt og investert mye – mange vil si for mye. Men nå er den sterke veksten i kreditt og investeringer på vei ned. Dette gir også lavere etterspørsel fra Kina til landene rundt.

Russland og Brasil opplever et økonomisk tilbakeslag. Disse landene ser ut til å ha vært enda mer avhengige av høye råvarepriser enn tidligere antatt.

Fallet i oljeprisen er selvfølgelig gode nyheter for land som importerer olje. Og isolert sett vil fallet styrke den økonomiske veksten globalt. IMF og Verdensbanken venter at den globale veksten vil øke moderat i år sammenlignet med i fjor.

Plansje 3 Oppgang i bytteforholdet, men lavere vekst i produktiviteten

Vi har vært gjennom et tiår med en kraftig forbedring i bytteforholdet overfor utlandet. Ja, faktisk må vi tilbake til situasjonen rundt første verdenskrig for å se noe tilsvarende – noe det første bildet illustrerer. Fra krigsutbruddet til slutten av 1917 ble ratene for frakt over Nordsjøen 50-doblet. I denne perioden ble flere store shippingformuer skapt. Men da krigen var over, falt ratene og bytteforholdet snudde.

I de siste 10 årene har prisene på olje og flere andre norske eksportprodukter vært høye. Samtidig har importprisene vært lave. En sentral forklaring er selvfølgelig Kina og de andre vekstøkonomienes inntreden i verdensøkonomien. Det har gitt et gunstig bytteforhold mot utlandet og høy realinntekt for Norge. Økt aktivitet på norsk sokkel har gitt sterke impulser inn mot fastlandsøkonomien. Etterspørselen er også trukket opp av økte offentlige utgifter, finansiert med et større uttak fra Pensjonsfondet.

Høy oljepris, høy inntektsvekst og lave renter har gitt sterk oppgang i samlet etterspørsel og oppgang i lønningene. Men det har også gitt en sterkere krone.

Et høyt kostnadsnivå har dempet aktiviteten i konkurranseutsatt virksomhet og fristilt arbeidskraft og realkapital. Sammen med innvandring har dette gjort oss i stand til å møte høyere etterspørsel etter varer og tjenester fra oljevirksomheten, fra det offentlige, og fra andre skjermede næringer.

Fra midten av forrige tiår er det særlig økt arbeidsinnsats, ikke minst flere arbeidsinnvandrere, som har holdt veksten i verdiskapingen i fastlandsøkonomien oppe. Veksten i produktiviteten har derimot falt tilbake.

Hvis bytteforholdet nå snur med fallende oljepris, blir det ekstra viktig å heve produktivitetsveksten skal vi opprettholde høy reallønnsvekst og konkurransedyktige bedrifter.

Norge er ikke det eneste landet som har opplevd lavere produktivitetsvekst. Men i andre land kan fallet i produktivitetsveksten i større grad forklares med dårlige konjunkturer. Under finanskrisen holdt mange bedrifter på ansatte i påvente av bedre tider. Men denne forklaringen er mindre relevant for Norge, siden verdiskapingen hos oss tok seg relativt raskt opp igjen etter tilbakeslaget i 2009.

Også forhold av mer varig karakter kan ha bidratt til lavere produktivitetsvekst i Norge. Vi ser blant annet at tjenesteytende næringer med lav produktivitet har vokst med tilgangen på arbeidskraft fra nye EU-land. I tillegg har investeringene i fastlands­bedriftene vært lave.

De siste ti årene har også vært mer preget av reguleringsiver fra myndighetenes side enn strukturreformer for å øke konkurranse og god ressursbruk.

Plansje 4 Gjeld og boligpriser på et høyt nivå

Mange år med sterk vekst i inntektene og lave renter har bidratt til at boligpriser og gjeld har kommet opp på høye nivåer. Også høy befolkningsvekst og skjerpede standardkrav til nye boliger har bidratt til å løfte prisene.

Noe av prisveksten har trolig også vært forventningsdrevet.

Etter en lang periode med oppgang i prisene kan det feste seg en oppfatning om at boligprisene bare går en vei, og at det derfor er gunstig å investere i bolig så raskt som mulig. Slike forventninger kan bli selvoppfyllende. Men de kan selvfølgelig også snu.

Fall i boligprisene vil gi svikt i panteverdier og formuer. Det kan resultere i en generell nedgang i husholdningenes etterspørsel etter varer og tjenester. Bedriftenes produksjon og lønnsomhet vil svekkes. Arbeidsledigheten kan øke.

Kombinasjonen av høye boligpriser og høy gjeld utgjør en fare for den finansielle stabiliteten. Erfaringer fra Norge og andre land viser at økonomiske tilbakeslag blir både dypere og varer lenger når de har rot i finansielle ubalanser.

Det er viktig at både husholdninger og banker bygger reserver i gode tider, og tar hensyn til at rentene etter hvert vil komme opp fra det lave nivået vi ser i dag.

Plansje 5 Oljeprisen har falt

Veldig få, om noen, forutså det kraftige oljeprisfallet vi har sett de siste månedene, fra nesten 115 dollar per fat i fjor sommer til rundt 50 dollar i dag. Og ekspertene strides om hvor lenge prisfallet vil vare. Terminprisene indikerer imidlertid at prisene skal opp igjen de neste to årene, om enn ikke til gamle høyder. Virkningene av prisfallet dempes imidlertid litt av at amerikanske dollar har styrket seg en del mot andre valutaer.

Vi har lenge visst at vi vil få et omslag i etterspørselen fra petroleumsnæringen. Vi håper dette vil skje gradvis. Det vil gi bedrifter tid til å omstille seg. Fallet i oljeprisen gir lavere inntekter for staten, oljeselskapene og landet som helhet. Hvis oljeprisen holder seg lav, og det også slår ut i gassprisen, kan nedgangen i etterspørselen fra petroleumsnæringen bli brattere enn ventet.

Norges Bank, Statistisk sentralbyrå, NHO og flere banker har den siste tiden lagt fram anslag som viser en vekst i fastlandsøkonomien på 1 – 1½ pst. i år og rundt 2 pst. neste år. Anslagene viser en noe lavere vekst i sysselsettingen enn det vi har sett de siste årene, og ledigheten øker litt.

Det er med andre ord ingen krise i norsk økonomi. Utfordringene vi nå står overfor er heller ikke de samme som vi sto overfor i 2008 og 2009. Det er flere grunner til det.

For det første er det ingen tillitskrise i finansmarkedene som det var i 2008 da bankenes utlånsvirksomhet stoppet opp. Tvert imot, nå låner bankene ut penger billigere enn før. Bygge- og anleggsvirksomheten, som opplevde et kraftig tilbakeslag sist, er fortsatt preget av høy aktivitet og lite ledige ressurser.

For det andre er det heller ingen krise i internasjonal økonomi, selv om noen land sliter med å få veksten opp. En lav oljepris vil være positivt for oljeimporterende land og kan styrke den økonomiske veksten der. Det bedrer mulighetene for andre deler av norsk konkurranseutsatt næringsliv.

Plansje 6 Historien om en varslet kursendring
forsterkes av lavere oljepris

I budsjettet for 2015 understreket vi at vekstutsiktene for norsk økonomi er noe lavere fremover enn det vi har sett de siste ti-årene.

Vi minnet om at vekstimpulsene fra oljevirksomheten ville avta.

Vi viste til at aldringen av befolkningen og lavere produktivitetsvekst vil kunne trekke veksten i økonomien ned.
Vi pekte på at nedgang i oljeprisen kunne føre til at omslaget i etterspørselen fra oljevirksomheten kunne bli sterkere enn ventet.

I budsjettet anslo vi en klar nedgang i oljeinvesteringene allerede i 2015, men likevel ikke mer enn at nivået vil ligge høyere enn i 2012. Vi regnet også med at etterspørselen fra oljevirksomheten ville avta fremover, særlig målt mot størrelsen på fastlandsøkonomien. Den stiplede røde linjen i figuren til venstre viser dette.

Utfordringene norsk økonomi blir stilt overfor, vil avhenge av hvor raskt etterspørselen fra petroleumsnæringen avtar. Ved en gradvis utvikling vil det være lettere for bedrifter å vende seg mot andre markeder, og for arbeidstakere å finne nytt arbeid. Hvis nedgangen kommer brått, vil kravene til omstillingsevne bli tøffere.

Vi vet ikke hvor oljeprisen vil bevege seg fremover. Dersom oljeprisen blir liggende lav lenge, vil trolig investeringsaktiviteten på norsk sokkel gå ytterligere ned.

Det er også usikkerhet knyttet til hvor mye aktiviteten i fastlandsøkonomien påvirkes av endringer i oljeprisen. Som professor Hilde Bjørnland har vist, avhenger det blant annet av om prisendringen skyldes etterspørsels- eller tilbudssideforhold.

En nedgang i oljeprisen som skyldes forhold på tilbudssiden, vil stimulere aktiviteten i land som selv ikke produserer olje. Det kan løfte etterspørselen etter andre norske eksportprodukter. Dermed dempes effektene på økonomien av redusert etterspørsel fra petroleumsnæringen.

Et prisfall som skyldes lavere internasjonal etterspørsel, vil gi større utslag i fastlandsøkonomien. Det blir vanskeligere å kompensere fallende aktivitet i petroleumsnæringen med økt aktivitet i andre deler av konkurranseutsatt sektor.

Fallet i oljeprisen de siste månedene skyldes forhold på tilbudssiden, ikke minst økt tilbud av amerikansk skifterolje. Men det skyldes også forhold på etterspørselssiden. 

Statistisk sentralbyrå utførte beregninger for Holden III-utvalget av konsekvensene for norsk økonomi av et fall i oljeprisen.

I ett av scenarioene fører økt oljeproduksjon, eller tilbud av annen energi, til at oljeprisen blir liggende på 60 amerikanske dollar [faste 2015-priser], mot 94 dollar i referansebanen. Som vi ser i figuren ved den grå stiplede linjen, går etterspørselen fra petroleumsnæringen raskere ned i et slikt scenario enn ved stabilt høyere pris. Det påvirker aktiviteten også ellers i økonomien. BNP utenom petroleumsvirksomheten anslås å ligge 4-5 pst. lavere i 2020 enn i referansebanen og arbeidsledigheten 1 prosentenhet høyere.

Plansje 7 Svakere krone gir billigere norsk arbeidskraft

Norske lønninger har siden årtusenskiftet gjennomgående økt raskere enn hos våre handelspartnere. Det betyr at lønnskostnadene i Norge i dag ligger langt over det vi ser i land vi konkurrerer med.  Det gjør det krevende å vende seg mot nye markeder når etterspørselen fra oljevirksomheten avtar i betydning.

Svekkelsen av kronekursen bidrar betydelig til å bedre konkurranseevnen til norske bedrifter. Med svakere krone blir det lettere for norske leverandører å vinne kontrakter, slik at de kan ta en større del av et fallende markedet på norsk sokkel og i andre oljeproduserende land.  

Kronesvekkelsen gir også bedre lønnsomhet for tradisjonelle eksportnæringer og bedrifter som møter konkurranse fra utlandet på hjemmemarkedet. For eksempel vil norske entreprenører stå sterkere i konkurranse om vei- og jernbanekontrakter.

For å få en god utvikling i levestandard og kjøpekraft over tid, må vi omstille oss når oljevirksomheten avtar i betydning. Vi må finne nye markeder der vi kan selge norske varer og tjenester.

Svekkelsen av kronen gjør denne omstillingene lettere.

Plansje 8 Utfordringer for den økonomiske politikken

Norge er godt rustet til å møte en lavere oljepris.

Vi har flere støtdempere som hjelper oss når det butter i mot i økonomien:

• For det første Pensjonsfondet: Det skjermer – som jeg allerede har vært inne på – budsjettet fra kortsiktige svingninger i oljeprisen. Med solide statsfinanser trenger vi ikke å stramme inn på budsjettets utgifter dersom vi får en forbigående svikt i skatter og avgifter fra fastlandsøkonomien. Handlingsregelen måles i forhold til det strukturelle oljekorrigerte underskuddet, det vil si korrigert for konjunkturelle svingninger i skatteinntektene.
• For det andre pengepolitikken: Norges Bank setter renten med mål om lav og stabil inflasjon, og stabilitet i produksjon og sysselsetting. Med godt forankrede inflasjonsforventninger kan pengepolitikken effektivt bidra til å stabilisere økonomien.
• Vi har sett at pengepolitikken kan reagere raskt når utsiktene for økonomien endres. Norges Bank reduserte i desember i fjor styringsrenten på bakgrunn av fallet i oljeprisen og svekkede vekstutsikter for norsk økonomi. Etter dette har flere banker redusert sine utlånsrenter.
• For det tredje en selvstendig valuta med flytende kurs: Som jeg har vært inne på bidrar en flytende valutakurs i betydelig grad til å lette de omstillinger vi skal gjennom.
• I tillegg:
• Reagerer priser og lønninger på endringer i etterspørsel og tilbud.
• Bankene er blitt mer solide de siste årene slik at de lettere kan møte uforutsette hendelser.
• Vi bør også ha et godt utgangspunkt for å tåle omstilling i arbeidsmarkedet.
  • Milton Friedman kritiserte i sin tid innføringen av euroen. Han mente valutasamarbeidet ikke ville vare. Han konstaterte at heller ikke USA er et optimalt valutaområde slik Robert Mundell definerte det. Men til forskjell fra Europa, flytter amerikanerne på seg fra stat til stat når etterspørselssjokk treffer forskjellig. Når oljeprisen faller, flytter arbeidskraft fra oljeproduserende Texas til oljeimporterende California. Slik er det i mindre grad innenfor euroområdet. Men det er liten tvil om at deltakelsen i EØS’ indre marked også for arbeidskraft, har gitt økt fleksibilitet til det norske arbeidsmarkedet og vært viktig i den oppgangsperioden vi har opplevd de siste ti årene. Vi må nå kunne tro at denne fleksibiliteten også vil hjelpe oss når etterspørselen dempes. Redusert arbeidsinnvandring så vi også under finanskrisen.
  • Vi må heller ikke glemme at selv om vi nå ser tendenser til noe økt ledighet, er også strømmene ut av ledighet store. De fleste er ledige i kort tid.
  • Vi har dessuten gode ordninger både for bedrifter og personer som blir berørt og som virker som automatiske stabilisatorer.
     
• I tider med omstilling er det viktig at rammebetingelsene er slik at arbeidskraften lett flytter seg dit den kaster mest av seg. Regjeringens reformer av arbeidsmarkedet vil tilpasse rammeverket til vår tid. Vi lemper noe på de svært strenge reglene for midlertidig ansettelse og arbeidstid. Dette kan inkludere flere i arbeid og legge til rette for at arbeidstid og familieliv går bedre i hop.

Plansje 9 Budsjettet for 2015

Den økonomiske politikken må støtte opp under en vekstkraftig økonomi som evner å omstille seg når aktiviteten i oljesektoren bygges ned. Vi må ikke fase inn avkastningen fra Pensjonsfondet så raskt at vi forsterker kostnadsutfordringene i Norge.

La meg nevne noen hovedtrekk fra budsjettet slik vi anslo tallene i Nasjonalbudsjettet 2015:

• Som dere ser av figuren ligger uttaket fra Pensjonsfondet klart under den såkalte 4-prosentbanen for forventet avkastning av pensjonsfondet. Det skyldes den kraftige veksten vi har sett i fondet de siste årene. Gjennom 2013 vokste fondet alene med 1 200 mrd. kroner. Dette er like mye som et halvt års verdiskaping fra de drøyt to millioner seks hundre tusen menneskene som er sysselsatt i vår fastlandsøkonomi.

Utviklingen i fondet har løftet banen for forventet avkastning kraftig. Når avstanden til denne banen er på mange ti-talls milliarder kroner, bør vi ikke hente den inn igjen fra ett budsjett til det neste. Da vi la frem budsjettet, regnet vi med at avstanden ville falle litt fra 2014 til 2015. Med den sterke veksten i fondet i fjor høst målt i kroner, ble det likevel ikke slik.

• Uttaket fra fondet trappes opp med 17 mrd. kroner fra 2014 til 2015 [målt ved endringen i det strukturelle, oljekorrigerte underskuddet på budsjettet], til totalt 164 mrd. Dette er nærmere 32.000 kr. pr. innbygger. Og det gir en budsjettimpuls på 1/2 prosentenhet av BNP Fastlands-Norge. Det innebærer at budsjettet bidrar til å øke aktiviteten og sysselsettingen i økonomien.

Plansje 10 Lavere oljepris gir lavere fondsavkastning på sikt

Dersom oljeprisen skulle holde seg lav over tid vil vi bli mindre rike enn vi trodde for noen måneder siden. Lavere pris vil innebære lavere oljeinntekter til den norske stat. Lavere avsetninger til Statens pensjonsfond utland. Og lavere framtidig finansieringsbidrag fra fondet. Profilen til 4-prosentbanen kan bli betydelig endret.

Det er allerede noen som har vært ute med krav om økte offentlige utgifter for å møte fallet i oljeprisen. Men på sikt er det liten tvil om at lavere oljepris vil kreve lavere heller enn høyere offentlige utgifter.  

I Perspektivmeldingen og Nasjonalbudsjettet 2015 er det lagt til grunn en oljepris på rundt 550 2015-kroner per fat i årene 2016 – 2060. I Nasjonalbudsjettet 2015 presentert vi imidlertid også beregninger som viste utslaget på offentlige finanser på lang sikt av en oljepris 100 kroner under dette referanseforløpet. Prisen på gass ble redusert tilsvarende. Med disse forutsetningene vil 4-prosentbanen utvikle seg som vist med den røde linjen i denne figuren.

Oljeprisen som ligger til grunn for illustrasjonen (dvs. 450 kroner per fat) er klart høyere enn den prisen vi nå observerer (rundt 400 kroner per fat), men samtidig har vi ikke sett en tilsvarende nedgang i gassprisen.  Dette er derfor en god illustrasjon av hvor mye mindre rike vi blir om oljeprisen blir liggende på dagens nivå.

Det er også viktig å beskytte fondet mot forsøk på å bruke det politisk. I Nasjonalbudsjettet viste vi konsekvensen av lavere realavkastning fra fondet. Hvis realavkastningen blir 3 prosent heller enn 4 prosent, vil statens inndekningsbehov i 2060 øke med 2 pst. av fastlands-BNP, eller med dobbelt så mye som fallet i oljeprisen på 100 kroner fatet. Det illustrerer viktigheten av å holde fast ved målet for forvaltningen av fondet: Høyest mulig avkastning til moderat risiko.

Det er ingen tvil om at pengebingen Statens pensjonsfond utland fremstår som et fristende verktøy for politikk og for å finansiere tiltak som ikke får plass på statsbudsjettet. Professorgruppen som har evaluert forvaltningen av fondet viser til at ikke-finansielle skranker på fondet kan redusere avkastningen og dermed velferden til fremtidige generasjoner. De viser i denne forbindelse til erfaringene fra amerikanske pensjonsfond som har blitt pålagt politiske krav.

Denne figuren viser også at Pikettys kritikk ikke helt treffer. Han hevder at avkastningen fra fondet bare vil øke og øke som andel av fastlands-BNP. Men da kan han ikke ha fått med seg at vi tar ut realavkastningen fra fondet.  Pikettys  løsning er å gi bort hele fondet. Hadde vi gjort det i dag ville staten fått et inntektsbortfall i form av bortfall av realavkastningen fra fondet tilsvarende mer enn 20 ganger hva vi får inn gjennom formuesskatten.

Jeg kan i hvert fall love at den sittende regjeringen ikke vil gi bort fondet. Og mitt inntrykk er at heller ikke de som har trykket Piketty tettest til sitt bryst i Norge er tilhengere av det.

Plansje 11 Vi blir stadig flere eldre

Petroleumsinntektene gir et solid tilskudd til statens finanser. Norge er ett av de få landene i Europa som har overskudd i offentlige budsjetter. På lengre sikt vil imidlertid aldringen av befolkningen være en betydelig utfordring for statens finanser også i Norge.

Dette blir en ny erfaring. For ser vi bakover de siste tjue årene har situasjonen vært relativt gunstig. Siden 1990 har andelen eldre avtatt og er nå om lag på samme nivå som i 1970. Samtidig har også andelen unge avtatt, mens andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder har økt.

Men denne utviklingen er nå i ferd med å snu: I årene framover vil det være en vedvarende økning i andelen eldre i befolkningen, mens andelen barn og unge vil være relativt stabil.

Disse endringene i befolkningssammensetning vil legge et økende press på de offentlige finansene. Aldringen av befolkningen innebærer at veksten i netto mottakere av offentlig støtte vil være sterkere enn veksten i netto bidragsytere. De neste 30 årene anslås utgiftene til alders- og uførepensjoner å øke fra 10 til 13½ pst. av BNP for Fastlands-Norge. I tillegg vil utgiftene til helse og omsorg øke som følge av eldrebølgen.

Plansje 12 Produktivitetsveksten er avgjørende for vår framtidige velferd

På lang sikt er det først og fremst produksjonen og arbeidsinnsatsen i fastlandsøkonomien som vil bestemme vårt velstandsnivå.

Hvis vi klarer å øke produktiviteten med så lite som 0,2 pst. per år, vil det bety mer for vår velstand om 50 år enn avkastningen av hele oljeformuen. Det gir grunn til å ta spørsmålet om produktivitetsutvikling på alvor.

En velfungerende økonomi, med virksom konkurranse både innenlands og mot utlandet, vil bidra til å fremme produktiviteten. Personer og bedrifter som er avhengig av å levere både effektivt og med høy kvalitet for å overleve i markedet, har insentiver til å yte litt ekstra. Tilsvarende vil skjerming fra konkurranse kunne tjene som en sovepute ingen i lengden vil være tjent med.

Med utsikter til svakere vekstevne i økonomien må vi øke oppmerksomheten mot produksjonssiden i norsk økonomi. Skal vi opprettholde om lag den samme veksten i levestandard som vi har vent oss til gjennom de siste 40 årene, må produktivitetsveksten opp. Regjeringen prioriterer arbeidet med produktivitet og vekstevne høyt. Et viktig innspill i denne sammenheng er Produktivitetskommisjonens første rapport, som legges fram den 10. februar.

Plansje 13 5 grep for bedre ressursbruk

Regjeringen har lansert 5 grep for bedre ressursbruk og økt produktivitet. La meg si noen få ord om hver av dem:

1. Reformer i offentlig sektor

Den forrige figuren viste at 1990-tallet var preget av høy produktivitetsvekst. Dette var også en periode med mange strukturreformer, både internasjonalt og i Norge. I Norge fikk vi skattereformen i 1992 som redusere den politiske styringen av kapitalen, liberaliseringen av kraftmarkedet, telekommunikasjon og luftfart. EØS-avtalen bidro også til økt internasjonal konkurranse. De siste årene har vært mer preget av reguleringsiver enn rerformiver.

Denne Regjeringen har allerede varslet flere større reformer:

Vi har fått tilslutning i Stortinget til å gjennomføre en kommunereform. Målet er større, mer robuste kommuner med økt makt og myndighet som kan se bo- og arbeidsmarkedsregioner mer i sammenheng. Til våren vil vi presentere kommunereformen i kommuneproposisjonen for 2015.

Et annet eksempel er Regjeringens arbeid med å omstrukturere politiet for å skape en handlekraftig og moderne organisasjon som skal bli enda bedre til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Dette vil skje gjennom sammenslåing av politidistrikter til færre og mer robuste politiregioner. Det gir liten mening å bruke mest politikraft på å bemanne kontorer i den tiden på døgnet kriminaliteten er lavest.

Regjeringen har også lagt fram en reform for å modernisere og effektivisere skatte- og avgiftsforvaltningen. Skatteoppkrevingen foreslås flyttet fra de kommunale skatteoppkreverne til Skatteetaten. Ansvaret for å fastsette, innkreve og kontrollere skatter og avgifter samles dermed i én etat. I tillegg til bedre bekjempelse av svart økonomi, gir reformen betydelige innsparinger. Skatteoppkreversaken alene gir en effektivisering på mer enn 500 årsverk, eller en effektiviseringsgevinst på 36 prosent. Vi vil heller bruke 370 millioner kroner årlig, som reformen skal spare, på helse og utdanning enn på unødvendig mange skatteoppkrevere.

Fornying, forenkling og forbedring av offentlig sektor handler ikke om at ansatte skal løpe raskere, men at vi skal jobbe smartere. Ansatte skal bruke mindre tid på unødvendige rapporter og møter, og mer tid på å løse viktige oppgaver.

2. Mer konkurranse, avregulering og avbyråkratisering
Mer konkurranse, avregulering og avbyråkratisering skal bidra til økt produktivitet i næringslivet, som igjen styrker grunnlaget for å finansiere offentlige velferdsordninger.

La meg her nevne det blant andre konkurransedirektør Christine Meyer har vært opptatt av, nemlig dyr og lang planleggingstid av boligområder og fordyrende standardkrav til nye boliger. Det kan ha bidratt til den svake produktivitetsutviklingen i bygg- og anleggssektoren ved at kravene i seg selv har gjort byggeprosesser mindre effektive og ved at konkurransen har gått ned som følge av at bare noen entreprenører har styrke til å utvikle nye boligområder. Regjeringen arbeider derfor med forenklinger på dette området.

Matvaresektoren kan tjene som en annen illustrasjon på konsekvensene av begrenset konkurranse. Siden 2005 har arbeidsproduktiviteten i matindustrien falt med 6 prosent, mens den har økt med 18 prosent i annen industri.

3. Et bedre skattesystem
Effektiv ressursbruk handler ikke bare om offentlige budsjetter. Det handler også om å legge til rette for økt vekst.

Det norske skatte- og avgiftssystemet bringer inn rundt 1 200 milliarder kroner, og er den viktigste kilden til finansiering av offentlige utgifter. Skatt er ikke et mål, men et middel for å sikre felles goder og for å gi gode rammebetingelser for norsk næringsliv.

Vi må ikke glemme målene om produktivitet og effektiv ressursbruk når vi vurderer utformingen av skattesystemet. Skattesystemet bør som hovedregel ikke favorisere en bestemt bruk av ressursene. Unntak og fradragsordninger vil vri ressursbruken bort fra det som er best for samfunnet og gir økt byråkrati og merarbeid for skattemyndighetene.

Regjeringen vil legge vekt på at skattesystemet skal endres slik at det bidrar bedre til god ressursbruk. Og i tråd med anbefalingene fra OECD vil vi også redusere skattenivået for å gjøre det mer lønnsomt å arbeide, investere og spare.   

4. Resultatfokus
På flere politikkområder er det ikke resultatene som er målet for offentlig innsats, men hvor mye penger som brukes. I denne forbindelse er det nok å nevne bistandsprosenten.

Regjeringen vil i større grad legge vekt på resultater fremfor hvor store bevilgninger som går til ulike formål. Vi er også opptatt av bedre grunnlag for å sammenligne ressursinnsats og resultater internasjonalt og håper dette er et område OECD vil gjøre enda større innsats fremover.

5. Tydelige budsjettprioritering
Sist men ikke minst er tydelige budsjettprioriteringer noe som skal gjennomsyre vårt arbeid.  

Plansje 14 Regjeringen har høyere ambisjoner enn dette

Norge har de høyeste offentlige utgiftene i OECD i forhold til fastlandsøkonomien. På område etter område bruker vi til dels betydelig mer enn andre land. Samtidig er resultatene på flere områder middelmådige.

Utdanningssektoren er et eksempel på dette. Regjeringen har prioritert kunnskap i budsjettet for 2015. Men bedre resultater i utdanningssektoren handler om mer enn økte ressurser. Vi må også få mer igjen for pengene.

Norge har de nest høyeste kjøpekraftskorrigerte skoleutgiftene per elev i grunnskolen blant OECD-landene, bare slått av Sveits. Elevenes resultater er imidlertid midt på treet.

Resultatene fra PISA-undersøkelsen i 2012 viser at norske elever ligger litt over gjennomsnittet i lesing. Men i matematikk og naturfag er de norske prestasjonene relativt stabile i underkant av OECD-gjennomsnittet.

Ressursbruken ser ikke ut til å være avgjørende for resultatene. Korea og Finland, som har de beste prestasjonene i PISA-undersøkelsen, bruker henholdsvis betydelig mindre enn og like mye som OECD-gjennomsnittet. OECD-finner generelt at sammenhengen mellom skoleresultater og ressursbruk ikke er særlig sterk.

Det er ikke bare i grunnutdanningen vi har utfordringer. I videregående skole er fullføringsgraden i Norge den nest laveste i OECD-området. Vi kommer særlig dårlig ut i yrkesfagene.

For å bedre kvaliteten satser Regjeringen særlig på videreutdanning av lærere. Svak fullføring er en utfordring innenfor både videregående opplæring og høyere utdanning. For økt gjennomføring i videregående opplæring vil Regjeringen gjennomføre reformer av yrkesfag.  Regjeringen har også startet arbeidet med en stortingsmelding om fremtidig struktur i universitets- og høyskolesektoren.

Plansje 16 Det er rom for mer effektiv ressursbruk i transportsektoren

Samferdselssektoren er et annet satsingsområde for regjeringen. Gode transporttjenester er viktig for innbyggernes velferd og for produktiviteten i både private virksomheter og offentlig forvalting.

Samferdselssystemet må utformes slik at det kan levere de transporttjenestene som folk og bedrifter har mest nytte av.

Men heller ikke på dette området handler det bare om mer penger, men også om å bruke ressursene bedre.

Vi bruker mye penger på samferdsel i Norge. Samtidig kommer Norge dårlig ut i internasjonale sammenlikninger av infrastruktur, og det er for dårlig samfunnsøkonomisk lønnsomhet i mange prosjekter. Ressursbruken må derfor bli bedre.

I Nasjonal transportplan 2014-2026 ble det lag til grunn en statlig økonomisk planramme til veg, jernbane og sjøtransport på 508 mrd. kroner for tiårsperioden sett under ett. Det er mye penger. I tillegg er det lagt til grunn 99 mrd. kroner i bompenger over perioden.

Figuren viser at det ofte legges vekt på andre forhold enn samfunnsøkonomisk lønnsomhet når beslutningene fattes. De første to søylene viser samfunnsøkonomisk nytte om prosjekter i gjeldende NTP hadde vært prioritert i tråd med det. Da ville en oppnådd en netto samfunnsøkonomisk nytte på 25 milliarder kroner. Stortingets vedtak innebærer imidlertid et samfunnsøkonomisk tap på over 40 milliarder.

Det er en stor utfordring for målet om effektiv utnyttelse av ressursene at prosjektene i norsk samferdsel har lav samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Det skyldes mye politisk detaljstyring og at vi legger for lite vekt på samfunnsøkonomisk lønnsomhet. I tillegg er det dyrt å bygge i Norge selv sammenlignet med land med tilsvarende topografi som følge av uhensiktsmessig organisering og lang planleggingstid slik at selv veier med godt trafikkgrunnlag blir ulønnsomme. Regjeringen vil rette på dette blant annet gjennom etableringen av et veiselskap som kan gjennomføre mer sammenhengende utbygginger.

La meg da oppsummere med at vi ikke har noen krise i norsk økonomi. Vi har flere støtdempere og vi har innrettet den økonomiske politikken slik at vi har langt bedre evne til å møte lavere oljepris nå enn ved tidligere kraftige prisfall.

Oljenæringen vil imidlertid ikke lenger være den samme vekstmotoren i norsk økonomi. Vi må derfor legge til rette for omstilling som kan bidra til trygge arbeidsplasser og velstand i fremtiden. Produktivitetsvekst og konkurransekraft vil være svært viktig i denne forbindelse. 

Jeg ønsker dere lykke til med seminaret.

Takk for oppmerksomheten!