Spørsmål og svar om ulikhet

Øker ulikheten i Norge? Hva er Gini-koeffisienten?

Gini-koeffisienten er det vanligste målet for å beskrive fordelingen av inntekt. Koeffisienten tar verdier mellom null og én. Den er lik null dersom alle personer disponerer like mye ressurser og lik én dersom alle ressurser disponeres av én person. Jo lavere verdi koeffisienten har, desto større likhet er det i fordelingen av inntektene. Øker Gini-koeffisienten (for disponibel inntekt, dvs. inntekt etter skatt og overføringer), betyr det at inntektsforskjellene har økt.

Statistisk sentralbyrå publiserer tall for Gini-koeffisienten tilbake til 1986. De løpende tallene viser at det har vært en svak økning i den målte ulikheten i Norge i denne perioden. I 1986 var Gini-koeffisienten (ekskl. studenter) for disponibel inntekt 0,208. Tilsvarende tall for 2017 var 0,252.

Utviklingen er ikke unik for Norge. De fleste OECD-land har opplevd en svak økende inntektsulikhet over de siste 30 årene.

• Statistisk sentralbyrå om Gini-koeffisienten

Hvordan måles ulikhet? 

OECD har utviklet et rammeverk for å måle nivåer av og ulikhet i livskvalitet. I OECDs rammeverk er livskvalitet målt langs 11 dimensjoner. Rammeverket måler både den materielle velferden og den ikke-materielle velferden. Dimensjonene som sier noe om velferdens ikke-materielle sider er helse, utdanning, ferdigheter, sosialt nettverk, samfunnsengasjement, balanse mellom arbeid og fritid, personlig trygghet og subjektivt opplevd livskvalitet. Også indikatorer for fysiske miljøfaktorer inngår. Dimensjonene som sier noe om den materielle velferden er inntekt, formue, boligstandard og arbeidstilknytning. Langs hver dimensjon presenterer OECD gjennomsnittsresultater for hvert enkelt land, samt informasjon om hvor store forskjeller det er rundt gjennomsnittet innad i landene.

Inntekt og tilgang til økonomiske ressurser er viktige forutsetninger for en høy livskvalitet, men er ikke de eneste forholdene som har betydning for hvordan den enkelte har det. Gini-koeffisienten er et mål på fordelingen av økonomiske ressurser. Vanligvis beskriver Gini-koeffisienten fordelingen av disponibel inntekt (dvs. inntekt etter skatt og overføringer). Koeffisienten er lik null dersom alle personer disponerer like mye ressurser og lik én dersom alle ressurser disponeres av én person. Jo lavere verdi koeffisienten har, desto større likhet er det i fordelingen av inntektene.

Gini-koeffisienten for disponibel inntekt tar ikke høyde for verdien av offentlige tjenester som befolkningen mottar. Norge har et stort offentlige tjenestetilbud, som virker utjevnende. Forskere i Statistisk sentralbyrå har vist at den målte ulikheten er betydelig lavere i Norge, dersom man inkluderer verdien av  offentlige tjenester.

Fattigdom i absolutt forstand er lite utbredt i Norge. I Norge handler fattigdom eller lavinntekt i større grad om å mangle muligheter til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Norge har ingen fastsatt lavinntektsgrense, men EUs grense brukes ofte når omfanget av lavinntekt skal kartlegges. Ifølge EUs grense er lavinntekt inntekt etter skatt og overføringer som er lavere enn 60 pst. av medianinntekten. Det er forskjell på å ha lav inntekt i en periode og det å leve med vedvarende lavinntekt. Personer kan av ulike grunner oppleve å tilhøre husholdninger med lave inntekter over en relativt kort periode som for eksempel ett år, for siden å oppleve en klar forbedring i sin husholdnings inntekter. Det kan være selvvalgt for eksempel i forbindelse med utdanning eller permisjon. Noen kan ha lav skattbar inntekt fordi de har tap på salg av aksjer eller underskudd næringsvirksomhet som kommer til fradrag i inntekten. Det er derfor viktig å skille mellom lav inntekt i et enkelt år og varig lav inntekt, ofte kalt vedvarende lavinntekt. Statistisk sentralbyrå beregner vedvarende lavinntekt på bakgrunn av gjennomsnittlig inntekt over en treårsperiode.

Graden av mobilitet mellom generasjoner brukes gjerne som en indikator på graden av mulighetsliket i et samfunn. Et vanlig mål på generasjonsmobilitet er graden av samvariasjon mellom foreldres og barns yrkesvalg, eller graden av samvariasjon mellom far og sønns inntekt. Selv om slike målinger er rent deskriptive, er det nærliggende å tenke seg at en høy samvariasjon mellom barns og foreldres plassering i fordelingen, er et tegn på at familiebakgrunn betyr mye for hvor den enkelte ender opp i samfunnet.

 

Hva er årsaken til at ulikhet oppstår?

Likhet og ulikhet kan vurderes langs flere dimensjoner og måles på flere måter. Økonomisk ulikhet er én av dem, og handler om hvordan inntekt og formue fordeler seg i en befolkning. Likhet og ulikhet kan også ha en sosial dimensjon i form av jevnbyrdighet eller forskjeller i helse, utdanning, sosiale nettverk, innflytelse og deltakelse i sivilsamfunn og demokratiske prosesser. Det er mange sammensatte faktorer som påvirker utviklingen i ulikhet. Økonomiske konjunkturelle og strukturelle forhold som innvandring, globalisering og endringer i husholdnings- og alderssammensetning i befolkningen påvirker utviklingen i både økonomisk og sosial ulikhet. Ulikhet henger imidlertid også sammen med at vi som mennesker har forskjellige ønsker, ambisjoner og evner. En politikk for gode muligheter og levekår for alle innebærer ikke at alle skal leve like liv, men at politikken skal bidra til likeverdige liv.

 

Er ulikhet et problem?

Høy levestandard og små forskjeller er med på å gjøre Norge til et godt land å bo i. Det er et mål for regjeringen at forskjellene fortsatt skal være små i Norge, og at alle skal ha muligheter til å delta og lykkes, uavhengig av bakgrunn. Samtidig må innsats belønnes, og vi må akseptere at ulike personer vil vektlegge verdier ulikt og bruke mulighetene sine til å velge forskjellig. Den enkelte må kunne styre sin egen hverdag og forme sin egen fremtid.

Vi ser at små forskjeller bidrar til å bygge fellesskap og høy tillit innad i det norske samfunnet, både mellom mennesker og til styrende institusjoner. Tillit legger til rette for at velferdsordningene kan fungere effektivt, og gjør det enklere å samhandle på de fleste områder, ikke minst økonomisk. For å opprettholde det høye tillitsnivået i det norske samfunnet, er det viktig at alle har tilgang til de sentrale samfunnsarenaene, selv om faktisk deltakelse vil kunne variere med ønsker og valg.

 

Hva gjør regjeringen for å motvirke ulikhet?

Regjeringens innsats for å motvirke ulikhet og videreføre et samfunn med høy velferd retter seg særlig mot utdanning, integrering og arbeid. Inntektsutvikling og inntektsfordeling bestemmes i et samspill mellom mange forhold, der både utformingen av politikk og medvirkning i markedene har betydning.

Høy sysselsetting og et fleksibelt arbeidsliv bidrar til større samlet verdiskapning, jevnere fordeling og lav fattigdom. Deltakelse i arbeidslivet gir enkeltmennesker et selvstendig økonomisk livsgrunnlag og muligheter til selvrealisering og sosial inkludering. Arbeid gir bedre læring av språk og felles kultur og er derfor viktig for god integrering av personer som har innvandret til Norge. Regjeringen ønsker å bruke den positive utviklingen i arbeidsmarkedet til å få flere av de som står utenfor arbeidslivet, over i jobb. Regjeringen har derfor invitert til en inkluderingsdugnad. Gjennom felles innsats fra offentlige og private aktører er målet å få flere med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en over i faste, ordinære jobber. Staten går foran i inkluderingsarbeidet, og regjeringens mål er at minst fem prosent av nyansatte i staten skal være personer med nedsatt funksjonsevne eller hull i CV-en.

Et utdanningssystem som gir befolkningen god kompetanse, skaper bedre muligheter for alle og legger til rette for høyere sysselsetting, jevnere fordeling, bedre integrering og et sosialt mer bærekraftig samfunn. I barnehage og skole legges et grunnlag som den enkelte kan bygge videre på gjennom læring resten av livet. God utdanning gir selvstendighet og mulighet for selvforsørgelse og er et kraftfullt verktøy for sosial mobilitet og utjevning. Tidlig innsats er viktig for å redusere forskjeller i muligheter. I tråd med dette har regjeringen blant annet målrettet innsatsen mot lavinntektsfamilier ved å innføre en nasjonal moderasjonsordning for foreldrebetaling og gratis kjernetid for barn i alderen to til fem år fra familier med lav inntekt. Regjeringen har de siste årene lagt til rette for flere lærere i grunnskolen, innført en norm for lærertetthet på skolenivå, en bemanningsnorm i barnehagen og skjerpet pedagognormen i barnehagen. Videre er grunnstipendet til elever i videregående opplæring mer målrettet mot elever fra familier med svak økonomi.

God integrering er et viktig tiltak mot ulikhet og utenforskap. Integreringsløftet er en av regjeringens seks hovedsatsningsområder. Målet med strategien er økt deltakelse i arbeids- og samfunnsliv gjennom en samordnet og helhetlig innsats. Integreringsstrategien har fire innsatsområder: Utdanning og kvalifisering, arbeid, hverdagsintegrering og retten til å leve et fritt liv. For å styrke overgang til arbeid eller utdanning for nyankomne innvandrere, må det være god sammenheng mellom den enkeltes kompetanse, bosetting, kvalifisering og regionale arbeidskraftsbehov. Regjeringens integreringsstrategi skal forsterke sammenhengen i denne kjeden. Regjeringen vil forenkle og forbedre ordninger for medbrakt kompetanse og videreutvikle tilbud om kompletterende utdanning.

I velferdspolitikken er regjeringens førsteprioritet å bekjempe fattigdom, særlig blant barnefamilier og sørge for at færre faller utenfor samfunns- og arbeidsliv. De første leveårene er avgjørende for ett menneskes muligheter senere i livet. Regjeringen har tatt viktige grep mot barnefattigdom. Blant annet er den nasjonale tilskuddsordningen mot barnefattigdom betydelig styrket de siste årene, og regjeringen har hatt en historisk satsing på ferie- og fritidstilbud til barn som vokser opp i lavinntektsfamilier.

 

Hvordan er ulikheten i Norge sammenlignet med andre land?

OECD publiserer tall for Gini-koeffisienten for disponibel inntekt for medlemslandene. Tall for 2016 (eller siste tilgjengelige år), viser at Norge er blant OECD-landene med lavest inntektsulikhet. Dette gjelder både hvis vi ser på markedsinntektene (dvs. inntekter før skatt og overføringer) og hvis vi ser på disponibel inntekt (dvs. inntekter etter skatt og overføringer). Kina, India, Brasil og Mexico skiller seg ut med særlig høy ulikhet i inntekt etter skatt og overføringer.

De fleste OECD land har opplevd en svakt økende inntektsulikhet de siste 30 årene. Sammenligner vi utviklingen i de nordiske landene i denne perioden, ser vi at økningen i ulikhet har vært mindre i Danmark og Norge enn i Finland og Sverige.

Hva er vedvarende lavinntekt?

Norge har ingen fastsatt lavinntektsgrense. Vanligvis benyttes EUs mål, hvor lavinntekt defineres som inntekt under 60 pst. av medianinntekten. For å ha vedvarende lavinntekt må en person ha en gjennomsnittlig husholdningsinntekt etter skatt (per forbruksenhet) som i en periode på tre år har vært lavere enn 60 pst. av medianinntekten.

• Statistisk sentralbyrå om vedvarende lavinntekt