Håndteringen av Storskog

Mens regjering og Storting har fattet viktige beslutninger i håndteringen av en svært krevende sak for Norge, forsøker Strand å redusere dette til et politisk sirkus. Saken er for alvorlig til dette. 

I høst sto Norge overfor en svært krevende situasjon. Norge mottok flere asylsøkere i oktober alene enn i de første åtte månedene i 2015. Mange kom over Norges Schengen-grense ved Storskog. 

Samarbeid med Russland om håndteringen sto høyt på vår dagsorden. Det har vært - og er fortsatt - jevnlig dialog mellom norske og russiske myndigheter om problemstillinger knyttet til den norsk-russiske grensen. Dialogen skjer i stor grad mellom de to lands grensekommissærer. Dette er et kontaktpunkt mellom Norge og Russland som har vært viktig i mange år og hvor kommunikasjonen er tillitsfull og konstruktiv. I tillegg er det et betydelig diplomatisk arbeid for å sikre at informasjon og norske synspunkter er vel kjent i Moskva. Det har også vært flere kontakter på politisk nivå om saken. 

1. desember 2015 ble det avholdt et møte i Moskva mellom delegasjoner på høyt embetsnivå fra begge land. På dette møtet ble både situasjonen og rettslige spørsmål knyttet til avtaleverket gjennomgått. Det var enighet mellom partene om å samarbeide om dette, og at det er i begge parters interesse at trafikken av mennesker i grenseområdet bringes under kontroll. 

Siden 30. november har det ikke kommet asylsøkere over Storskog. Returarbeidet startet opp i desember 2015. Over 200 ble returnert til Russland. I tillegg er i underkant av 100 personer returnert til sitt opprinnelsesland. Saksbehandlingen og returarbeidet knyttet til Storskogporteføljen fortsetter nå og det jobbes med å finne løsninger med Russland for retur av en størst mulig andel av de som har kommet over denne grensen. At vi nå har fått kontroll over tilstrømningen er imidlertid uten tvil den viktigste effekten av den innsatsen som har vært nedlagt. Det kom mer enn 5.500 asylsøkere over grensen ved Storskog. Hadde dette fått etablere seg som en ny migrasjonsrute til Norge og Schengenområdet ville vi ha sett helt andre tall. Utfordringene ville ha blitt svært store. Vi mener også det er viktig at strømmen ble stanset av hensyn til mennesker som ville reise hit med gale forventninger om at de ville få opphold i Norge. 

Både lovendringene og instruksen var svært viktige grep for å kunne ha virkemidler i den situasjonen vi sto i. Vi ønsket at færre asylsøkere uten beskyttelsesbehov skulle reise til Norge, og sendte et tydelig signal om dette. Personer som oppholder seg i trygge tredjeland skulle raskt kunne henvises tilbake dit. Vi vurderte våre internasjonale forpliktelser og fant løsninger som var innenfor de rammer Flyktningkonvensjonen og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon setter. 

Håndteringen har verken hatt preg av sammenbrudd eller kaos. Vi har fått til løsninger som har vært viktige for å beholde kontrollen over asyltilstrømningen til Norge.