Innlegg i Stortinget i debatt om stans i uttransport av asylsøkere til Afghanistan

President,

Takk for muligheten til å redegjøre. Det er viktig at beslutninger fattes basert på et godt faktagrunnlag. Jeg vil på det sterkeste advare mot at Stortinget slutter seg til forslaget om stans i alle returer til Afghanistan. Et slikt vedtak vil kunne ha store uønskede konsekvenser. Det foreslåtte vedtaket innebærer for det første et markant skifte i hvilke type beslutninger som skal være gjenstand for politisk behandling. Men jeg frykter også at vedtaket åpner for økt asyltilstrømning til Norge, etter en periode med rekordlave ankomster, da Norge vil være det eneste landet i Europa – så langt vi vet – som vil stanse alle returer til Afghanistan.

UDI og UNE avgjør søknader om asyl etter gjeldende regelverk og informasjon om forholdene i landene søkerne kommer fra. Det gjøres grundige og individuelle vurderinger i hver enkelt sak. Afghanere med behov for beskyttelse, får asyl uavhengig av alder. Det skal imidlertid mye til før den generelle sikkerhetssituasjonen er så alvorlig at enhver retur til et land eller et område vil være i strid med norsk lov og våre internasjonale forpliktelser.

UDI og UNE baserer seg særlig på faktainformasjon fra Landinfo. Landinfo er et faglig uavhengig organ som har markert seg både i inn- og utland med sin kompetanse, og deres rapporter brukes som kilde av utlendingsmyndighetene i mange land. De fleste rapportene til Landinfo samt deres retningslinjer om kilde- og informasjonsanalyse er offentlig tilgjengelig, slik at alle kan se hvordan de arbeider. Det er imidlertid viktig å huske at Landinfo ikke tar del i saksbehandlingen i UDI og UNE, og de tar ikke stilling til om det er forsvarlig å returnere en person til hjemlandet.

I asylforliket av 19. november 2015 mellom alle partier på Stortinget utenom SV og MDG, heter det blant annet at man skal: «Vurdere sentrale sider ved norsk utlendingslovgivning og gjennomgå norsk praksis der Norge har en annen vurdering av beskyttelsesbehovet for ulike nasjonaliteter sammenlignet med praksis i land det er naturlig å sammenligne oss med. Regjeringen bes fortløpende vurdere forslag til lovendringer, forskriftsendringer og justere aktuelle instrukser med sikte på å oppnå innstramminger». 

UDI tok i 2015/2016 selv initiativ til en gjennomgang av egen praksis for asylsøkere fra Afghanistan. Gjennomgangen viste at UDI hadde lagt en lavere terskel til grunn for vurderingen av sikkerhetssituasjonen enn hva relevante rettskilder, herunder praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol, andre lands praksis og EUs statusdirektiv skulle tilsi. Den europeiske menneskerettsdomstolen har i en rekke dommer satt en svært høy terskel for at enhver retur vil være i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen artikkel 3.

UDI har som følge av denne gjennomgangen hevet terskelen for når et område i Afghanistan skal anses som generelt utrygt. Det vil si at det i dag er svært få områder i Afghanistan som regnes som så utrygge at alle som kommer derfra har rett til beskyttelse – kun provinsene Helmand og Nangarhar. Imidlertid vil det i den enkelte sak – også om vedkommende kommer fra disse to provinsene – vurderes hvorvidt internflukt er en mulighet. Blir det vurdert at dette er mulig, vil de ikke få beskyttelse. 

Norge vurderer internflukt når det er mulig. Det gjør også andre europeiske land. Hvis det er mulig å få beskyttelse i eget hjemland har man ikke krav på internasjonal beskyttelse, verken etter flyktningkonvensjonen eller etter utlendingsloven.

For øvrig har UDI – etter at de i 2016 hevet terskelen for når et område er så utrygt at alle som kommer derfra kan sies å ha et beskyttelsesbehov – også gjort oppmykninger i praksis på bakgrunn av det UDI har oppfattet som en forverret sikkerhetssituasjon i Afghanistan. 

UDI og UNE vurderer situasjonen i de enkelte områdene av Afghanistan nøye, og de vurderer fortløpende om det er behov for endringer i praksis. UDI-direktør Frode Forfang opplyste nylig at de for få dager siden har gjort nok en vurdering av om det er forsvarlig å returnere personer med avslag på asylsøknaden tilbake til Afghanistan. De har ikke funnet grunnlag for å endre sine vurderinger.

Informasjon om andre lands praksis vedrørende asylsøkere fra Afghanistan viser at det ikke er grunnlag for å si at norsk praksis er vesentlig strengere enn andre europeiske land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er ingen andre sammenlignbare land som mener at den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, herunder Kabul, tilsier at alle asylsøkere derfra har beskyttelsesbehov. Så vidt meg bekjent er det heller ingen signaler fra andre europeiske land om at de har planer om å stanse returer til Afghanistan på grunn av sikkerhetssituasjonen, heller ikke fra Sverige. Migrationsverket i Sverige uttalte i august at selv om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er alvorlig, er retur mulig til flere områder, herunder til Kabul. FNs Høykommissær for flyktninger bistår afghanere med retur fra Pakistan og Iran til hjemlandet. Bare i 2017 har svært mange reist tilbake fra disse landene.

Retur av personer uten beskyttelsesbehov er viktig for å opprettholde tilliten til asylinstituttet. Det er bred enighet på Stortinget om at personer uten lovlig opphold skal returnere. I asylforliket fra 2015 var det å jobbe for rask retur av personer med avslag det første punktet. Det ble understreket at regjeringen skulle «prioritere arbeidet med rask retur av personer som har fått avslag på sin asylsøknad, og i særdeleshet prioritere retur av grupper der dette vil ha effekt på tilstrømningen fremover».

Norge er i front i Europa når det gjelder å gjennomføre returer, også til Afghanistan. Dette skyldes at returarbeidet har vært høyt prioritert med midler og høye måltall fra Regjeringens side, samtidig som at et bredt flertall i Stortinget gjennom asylforliket understreket viktigheten av å prioritere rask retur av personer som har fått avslag. EU har også, spesielt etter flyktningekrisen i 2015, arbeidet hardt for å få til en politisk rammeavtale med Afghanistan som skal legge til rette for returer fra medlemsland. En slik avtale ble signert i oktober 2016. Andre europeiske land kommer til oss for å lære, og flere europeiske land har også inngått egne returavtaler med Afghanistan, og de lykkes nå med å returnere personer også med tvang. Da vil det være oppsiktsvekkende om Norge skulle stanse returene og gå i motsatt retning av resten av Europa.

Vi returnerer voksne over 18 år, men vi  returnerer ikke barn til Afghanistan uten at de er i følge med sine foreldre eller har et omsorgstilbud der. Den begrensede tillatelsen som gis til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år – og som ikke gir grunnlag for varig opphold – er viktig fordi den kan bidra til å forebygge at familier sender barn fra seg. Barn som har krav på beskyttelse, får det. Dersom det ikke foreligger beskyttelsesbehov, men sterke menneskelige hensyn taler for opphold, gis det opphold på humanitært grunnlag. Den tidsbegrensede tillatelsen til enslige mindreårige mellom 16 og 18 år gis bare til barn som ikke har annet grunnlag for opphold enn at de mangler forsvarlig omsorg ved retur. I følge UDI har 340 enslige mindreårige fra Afghanistan fått en slik begrenset tillatelse hittil i 2017, mens 242 har fått beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.

Studier gjort av FNs Høykomissær for flyktninger, FNs barnefond og International Organization for Migration underbygger at ønsket om et bedre liv er en motivasjon for mange migranter. Usikkerhet og konflikt er en medvirkende årsak til at de reiser til Europa, men mulighet for arbeid og utviklingsmuligheter er det motivet som oppgis av de fleste. Dette kan man ha forståelse for, men det gir ikke grunnlag for beskyttelse.

Forskning underbygger at de mindreårige oftest reiser i samråd med familien, og destinasjonsland velges ut fra oppfatningen av hvor det er lettest å kunne få varig opphold. Det er ikke de fattigste familiene som sender barna sine, men de som har egne midler eller kan ta opp lån. Menneskesmuglernes prislapp er mellom 3 000–20 000 amerikanske dollar.

Det har vært en kraftig reduksjon i antallet enslige, mindreårige afghanere som kommer til Norge. I 2015 utgjorde de 65 prosent av alle enslige mindreårige som kom til Norge. Per september  utgjør de kun 21 prosent av enslige mindreårige som har kommet til Norge i år.

Jeg vil også minne om hva den forrige regjeringen skrev i forarbeidene til gjeldende utlendingslov, om departementets adgang til å instruere UDI og UNE om utsatt iverksetting av vedtak. I lovproposisjonen lagt frem av Regjeringen Stoltenberg II heter det:

«Det kan riktignok tenkes andre situasjoner hvor det kan bli fremmet ønske om at departementet/statsråden skal utsette iverksettingen av negative vedtak, for eksempel fordi ulike aktører på feltet mener at UDI og UNE tar feil i sine vurderinger av den generelle sikkerhetssituasjonen i asylsøkeres hjemland mv. Departementet mener at det også i tilfeller som dette vil stride mot gjeldende styringsforhold om politiske myndigheter skal ha adgang til å instruere om utsatt iverksetting.»

Dette viser at også den forrige regjeringen med AP, SV og Sp fulgte akkurat de samme prinsippene som denne regjeringen: Denne type vurderinger skal ikke være gjenstand for politisk behandling. Fagmyndighetene foretar disse vurderingene på selvstendig grunnlag i henhold til de lover og regler Stortinget har vedtatt.

Jeg har full tillit til utlendingsforvaltningens arbeid. De er våre eksperter i å innhente asylrelevant informasjon fra alle aktuelle kilder og å avgjøre asylsaker etter nasjonal og internasjonal rett. Jeg kan ikke se at hvordan man skal sette sammen et ekspertutvalg som vil være bedre i stand til å foreta disse komplekse vurderingene. Jeg vil også minne om at vi allerede har et system der UDI og UNEs praksis er gjenstand for overprøving i domstolene. Det er uklart hvilken status ekspertutvalgets vurderinger er tiltenkt i dette systemet. Det antas at utvalget løpende vil måtte følge med på og beslutte når situasjonen ev. er forbedret, slik at returer kan gjenopptas. Innebærer dette at også utvalgets beslutninger skal kunne bringes inn for domstolene? Det fremstår også uklart om ekspertutvalget skal vurdere sikkerhetssituasjonen i andre land eller om det legges opp til forskjellsbehandling mellom Afghanistan-saker og andre asylsaker.

Asylsystemet var tidligere i stor grad gjenstand for politisk påvirkning og innblanding. Dette gikk man med god grunn bort fra. Jeg håper det er flertall for å beholde et asylsystem der enkeltvedtakene fattes uten politisk styring.

Returstans vil uansett gi signaler om en ny og vesentlig mer liberal asylpraksis i Norge sammenholdt med andre land vi gjerne sammenligner oss med. Forskning viser at mulighetene for å kunne få bli værende i et land har betydning for hvilket land som velges som destinasjonsland. Dersom Norge stopper alle returer til Afghanistan, frykter jeg en betydelig økning i ankomstene hit.

Også afghanere som allerede oppholder seg ulovlig i andre land i Europa vil kunne finne det attraktivt å komme til Norge. Det vil være vanskelig for Norge å returnere disse til andre Dublin-land med en annen returpraksis, dersom den norske begrunnelsen for å stanse alle returer til Afghanistan er at det er for utrygt å sende noen tilbake dit.

Oppsummert, President, handler dette om spesielt to forhold:

1. Skal Norge som det eneste landet i Europa – etter det jeg kjenner til – stanse alle returer til Afghanistan? Konsekvensen vil bli at Norge har en mer liberal politikk enn Sverige, Tyskland og andre europeiske land. Det kan bidra til at flere afghanske asylsøkere kommer til Norge. Det kan også bety at afghanere som allerede oppholder seg ulovlig i andre europeiske land finner Norge mer attraktivt. Så lenge vi har en eventuell returstans kan Norge fremstå som en frihavn i Europa for afghanske borgere.
2. For det andre rokker det ved selve prinsippet i asylsystemet om at enkeltsaksbehandling, og vurderinger av hvilke land det er forsvarlig å returnere asylsøkere med avslag til, ikke skal være gjenstand for politisk inngripen. Forslaget er en politisering av asylvurderingene.

Jeg håper derfor, President, at stortingsflertallet stemmer imot dette forslaget og støtter opp om de gode og viktige prinsippene som det har vært bred oppslutning om i en årrekke. Forslaget åpner for en uforutsigbar asylpolitikk, der man gjennom forslag i Stortinget griper inn i faglige vurderinger som i dag gjøres av utlendingsmyndighetene. Dette har man med god grunn gått bort fra for lenge siden.