Tall og myter

«Det å gå bak tallene for familieinnvandring er ikke bare interessant, men også viktig, ikke minst for å rydde opp i mytene og skape bedre grunnlag for å ta bedre politiske beslutninger,» skriver Christine B. Meyer, administrerende direktør i Statistisk sentralbyrå (SSB) i DN 4. januar. Hun kommer med mange tall, men sier lite om hvilke myter og hvilke politiske beslutninger hun mener.

Da innstramningsforslagene ble utarbeidet foretok Utlendingsdirektoratet (UDI) en analyse av hvor mange man forventet ville komme gjennom familieinnvandring til flyktninger i Norge de første 11 årene. Analysen viste at hver person som i 2004-2015 fikk opphold, anslagsvis ville medføre 0,6 familieinnvandrede. Tallet 0,6 har vi brukt i innstramningsforslagene, og det er tallet 0,6 jeg har benyttet meg av i diskusjoner om familieinnvandring. Fasiten får vi ikke før en del år frem i tid.

SSB har lagt frem i sine rapporter at familieinnvandring er innvandringstypen som har økt mest. SSB har også skrevet at det er årlig nær fire ganger så mange familiegjenforente i 2015 som i 1990. I perioden 1990-2015 er det 0,32 som har familieinnvandret pr. flyktning.

UDIs analyse og SSBs tall skiller seg på flere måter. For det første har SSB kun sett på faktiske ankomster, i et større tidsrom enn UDI gjorde. UDI derimot så både på faktiske ankomster og anslo fremover i tid.

Landgruppene som kommer nå er annerledes enn de som kom på 90-tallet. Tidsaspektet innebærer for eksempel at et forholdsvis stort antall bosniske flyktninger blir tatt med. Bosniske flyktninger kom i stor grad som hele familier da de fikk beskyttelse i Norge, og dermed var det få bosniere som fikk innvilget familieinnvandring i etterkant. Rett og slett fordi familien allerede var her. Også kvoteflyktninger gjennom FN, som SSBs tall inkluderer, medfører få familiegjenforente. UDI skriver at hver kvoteflyktning i gjennomsnitt medførte 0,2 familiegjenforente, noe som har en sterk sammenheng med at kvoteflyktningene i stor grad kommer som hele familier til Norge.

Anslag er alltid vanskelige, men nødvendige. Forslagene våre til innstramninger for familieinnvandring var rimelige og fornuftige. De innebar at man måtte legge seg i selen og jobbe eller få seg en utdannelse, og være i stand til å forsørge familien før de kom til Norge. Alle partier utenom Frp og Høyre stemte mot forslagene.

SSBs oppgave er å dokumentere det som allerede har skjedd. Regjeringens oppgave er å utforme en ansvarlig politikk som på best mulig måte forbereder samfunnet på det som kan skje i fremtiden.