Et godt begrunnet straffenivå
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet
Tale/innlegg | Dato: 09.06.2017
Av: Justis- og beredskapsminister Per-Willy Amundsen (Replikk, VG, 9. juni)
Jeg mener det gis for store strafferabatter til personer som har begått grov og alvorlig kriminalitet, og at dagens maksimumsstraff på 21 år er for lav. Men dette sables ned av jusseliten.
Stortinget har ved flere anledninger økt straffenivået for drap, vold og seksuallovbrudd, senest i 2010. Domstolene utmåler derfor strengere straffer nå enn tidligere. Samtidig ser vi at hvert lovbrudd har mindre betydning dersom en gjerningsperson i samme dom idømmes en felles straff for flere lovbrudd: To voldtekter som isolert sett skulle straffes med seks år hver, fører samlet til ti års fengsel (Høyesterett 2015). 16 voldtekter, ett voldtektsforsøk og ett tilfelle av vold i nære relasjoner ga forvaring i 21 år, med en minstetid på 10 år (Høyesteretts ankeutvalg 2016).
Jeg mener det gis for store strafferabatter til personer, som på grov og alvorlig måte, har skadet flere mennesker. Derfor har jeg foreslått at hver slik krenkelse skal gi større utslag i den samlede straffen. Domstolene skal fortsatt utmåle straffen ut fra en skjønnsmessig vurdering, men må i større utstrekning begrunne straffeutmålingen og legge større vekt på hver enkelt krenkelse i straffen. Forslaget gjelder for integritetskrenkende kriminalitet som har en strafferamme på 15 år eller mer, altså den verste voldskriminaliteten i samfunnet.
Jeg mener også at dagens maksimumsstraff på 21 år er for lav. Det er to grunner til dette: Den ene er at visse straffbare handlinger allerede har en 21 års strafferamme, for eksempel drap. Dette betyr at ett drap alene kan føre til at lovens maksimum nås, og at annen alvorlig kriminalitet gjerningspersonen har begått, ikke gir noe utslag i straffen. Den andre er at forslaget om reduksjon av strafferabatt i alvorlige saker raskere vil føre til at maksimum nås. Øker vi ikke maksimumsstraffen, får endringen mindre eller ingen betydning i de mest alvorlige sakene. Det blir feil.
Begge forslagene blir sablet ned av jusseliten og politiske motstandere. Det er blant annet hevdet at mine forslag strider mot en moraletisk grense, og mot en norsk tradisjon for en human strafferettspleie. Jeg synes det er merkelig at dagens 21 år er innenfor moralske grenser, men at mitt forslag på 26 år er totalt utenfor. Hvordan bestemmer vi hva som er et moralsk riktig straffenivå, og ikke? Skulle vi fastsatt straff kun utfra preventive hensyn, kunne det hevdes at straffene kunne vært satt ned. Det er det heldigvis få som tar til orde for.
Jeg finner også grunn til å minne om at vi er det eneste landet i Norden hvor livstid i fengsel ikke er at alternativ. Vi har mulighet til å idømme forvaring, men det er knyttet til behovet for samfunnsvern, og er ikke ment å ramme de mest alvorlige forbrytelser med en særlig streng straff. Det er også et poeng at dersom en person blir dømt for grove lovbrudd i flere omganger, er det fullt mulig at den totale straffen i løpet av livet kan overstige 21 år. Reglene vi nå ønsker å endre, gjelder når det i samme dom skal utmåles en felles straff for flere lovbrudd.
Jeg mener det er feil at en person som har begått voldtekt, overgrep mot barn eller drap flere ganger, får uforholdsmessig lav straff per handling. Derfor har jeg fremmet dette forslaget for Stortinget. Det overrasker meg hvis flertallet på Stortinget er uenig.
Det er bra at kriminaliteten er lav, men det gjør ikke disse handlingene mindre straffverdige. Jeg mener det er viktig at vi som samfunn er tydelige på at slik gjentakende kriminalitet er alvorlig. Strafferabatter gir ikke dette inntrykket.