Kronikk: Kampen for regnskogen nytter

Dette er stort. En av de viktigste næringslivskjempene i Asia vil være med på å bevare regnskog framfor å hogge den ned.

Avtalen kom ikke lenge etter klimatoppmøtet i Warszawa i november, der jeg deltok på mitt første klimatoppmøte som norsk klima- og miljøminister. Det var en lærerik erfaring. Jeg så hvilken stor oppmerksomhet det norske bidraget til å bevare regnskog får internasjonalt. Jeg ble enda sikrere på at regjeringens satsing på det norske klima- og skogprosjektet, har stor betydning for klimaet.

Mange var skuffet etter Warszawa. Også jeg skulle ønske at forhandlingene hadde gitt mer forpliktende avtaler. Men et av lyspunktene var regnskog. Vi har nå et fullstendig regelverk for tiltak som skal redusere klimautslipp fra ødeleggelse av skog i utviklingsland.

Wilmar-avtalen viser at kampen mot avskoging nytter. Indonesia har verdens tredje største regnskog. Samtidig står landet i dag for verdens tredje største klimagassutslipp. Rundt 80 prosent av disse utslippene kommer fra avskoging og ødeleggelse av torvmyr. Hovedsakelig for å etablere oljepalmeplantasjer.                                            

Regnskogen er helt nødvendig for å holde temperaturen på jorda nede. Derfor er et av de mest effektfulle tiltakene vi kan gjennomføre for å begrense den globale oppvarmingen til to grader, som er FNs klimamål, å bevare regnskogen.

Så lenge et tre lever, tar det opp karbondioksid. Når treet dør, slippes karbondioksid ut i atmosfæren.

Men døde trær er mye mer verdt – i kroner og øre – enn levende trær. Det er derfor det er så vanskelig å bevare regnskog.

Det er nemlig store penger i å selge tømmer, og å kutte skogen og rydde plass til plantasjer og jordbruk. Når land, selskaper og enkeltpersoner gjør dette, bruker de opp en sjelden naturressurs med et biologisk mangfold som rett og slett ikke kan gjenskapes. Livsgrunnlaget til menneskene som lever av og i regnskogen, forsvinner. Og i denne sammenheng, det aller viktigste: Når skogen dør slippes enorme mengder av klimagassen karbondioksid ut i atmosfæren.

Men det er mulig både å la skogen stå og vokse økonomisk. Brasil er eksempel på dette. Landet har de siste ti årene hatt en sterk og vedvarende økonomisk vekst. I samme periode har reduksjonene i avskogingen i Amazonas vært så betydelige at det antakelig utgjør det største enkeltstående klimatiltaket i verden. Brasil er godt på vei til å nå sitt mål om må redusere avskogingen i Amazonas med 80 prosent innen 2020.

Norge har vært i den privilegerte situasjonen at vi har kunnet bidra til den snuoperasjon som Brasil har stått for.

Indonesia er på vei til å få til en lignende snuoperasjon, også de med norsk støtte. Indonesias klimaløfte er den største forpliktelsen til utslippskutt som noe utvikingsland har inngått. Dersom de leverer, vil det være utslippsreduksjoner tilsvarende opp til 20 ganger Norges årlige utslipp.

Mye har skjedd siden Norge inngikk samarbeid med Indonesia i 2010. Det å bevare regnskogen er nå en viktig sak på den politiske dagsorden i landet. Urfolk har for første gang fått rett til landområder. Staten har sluttet å dele ut lisenser for avskogning i naturskog. En egen spesialenhet for regnskogbevaring skal sørge for å koordinere arbeidet.

Det er ikke mange år siden det var fritt spillerom for de som ønsket å utnytte skogen til egen vinning. Ingen hadde god oversikt over hvor avskogingen foregikk. Og tilbake til den historiske Wilmar-avtalen: For få år siden var det utenkelig at et selskap som Wilmar kunne gått til et slikt skritt.

Wilmar-avtalen legger press på andre store næringslivsaktører til å følge etter. Derfor er dette også et mulig gjennombrudd for regnskogbevaring i Indonesia.

Vi bruker rundt tre milliarder kroner på skogprosjektet årlig. Regnskogen er selvfølgelig verdt mye mer enn disse pengene. Men ved å bidra med penger, samtidig som vi støtter politiske og nasjonale prosesser i regnskogland, bidrar vi til å sette i gang prosesser som gjør trærne mer verdt levende enn døde.

Regnskogbevaring er ingen enkel snuoperasjon for utviklingsland som har regnskogen som viktig inntektskilde. Men Brasil og Indonesia viser at det er mulig. Til våren skal jeg se dette med egne øyne. Da skal jeg nemlig besøke regnskog for aller første gang. Og turen går til Indonesia.