Kronikk: Klimakompromiss på overtid i Warszawa

Forhandlingene var ikke enkle. Jeg har sett, lest og hørt at mange er misfornøyd med den enigheten vi kom fram til. Ja, planen burde vært mer forpliktende, men jeg er glad det ble kompromiss og ikke kollaps.

Dette var mitt første klimatoppmøte, og det var fascinerende å følge på nært hold. Det er kamp om hegemoni, posisjoner, store penger – og selvsagt om klimaet på jorden.

Forhandlerne holdt ut dag og natt i to uker. Norge deltok i alle de viktige prosessene og fikk viktige roller. Vi er et av de landene som gir mest klimahjelp til fattige land, ikke minst gjennom regnskogsatsingen. En av de beste nyhetene fra klimamøtet er at vi har fått et fullstendig regelverk for regnskogtiltak.

Da Klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992, fikk vi en todeling mellom rike og fattige land. Det ble laget en liste over hvilke land som var rike i 1992. Bare disse landene skulle forplikte seg til utslippskutt.

I dag er situasjonen en helt annen. Kina har for eksempel verdens største utslipp av CO2. Hvis vi skal nå togradersmålet, må den nye avtalen være basert på dagens situasjon.

En liten gruppe u-land tviholder fortsatt på todelingen av verden, men de aller fleste ønsker en ambisiøs avtale hvor alle har forpliktelser. I Warszawa ble dette satt på spissen. I sluttimene møttes de største aktørene, USA, India, Kina og EU. Her kunne ett ord være avgjørende. "Forpliktelse" til å kutte utslippene ble dessverre byttet ut med det vagere ordet "bidrag".

Resultatet ble et vedtak om at alle land skal sende inn informasjon om hvilke utslippskutt de kan stå for etter 2020. Det skal skje før møtet i 2015

Klimaforhandlingene koker ofte ned til en konflikt om penger. I-land skal betale for at u-land kan ha økonomisk vekst med lave klimagassutslipp. Avstanden mellom det fattige land krever og det rike land vil gi, er fortsatt stor. Norge bruker rundt 6 milliarder kroner årlig på klimabistand, og flere må følge Norges giverlyst.

Nå gjelder det å ha flere tanker i hodet på en gang. Vi skal følge FN-sporet i klimaarbeidet. Samtidig skal vi gjennomføre konkrete tiltak hjemme. I årene framover blir det også viktig å samarbeide med EU.

Vi kan ikke sitte og vente på den perfekte avtalen. En bred avtale der alle store land deltar, er bedre for kloden en enn sterk avtale der bare få deltar. Det er avgjørende å få til et godt samspill mellom langsiktige forhandlinger og hjemlige handlinger.