Innlegg: Klimapolitikk i virkeligheten

Skal vi klare å nå klimamålene, må vi gjennomføre tiltak som har kostnader i dag, med en plan om langsiktig gevinst.

Debatten har blusset opp med Bjart Holtsmarks innlegg i Aftenposten 8. mai. Holtsmark sår tvil om effekten ved flere norske klimatiltak. Han viser til noen eksempler, og jeg er ikke enig i at de mangler klimaeffekt.

1. Biodrivstoff bidrar til å få ned utslippene hvis det er produsert bærekraftig. Dette er fullt mulig, og viktig å få til.
2. Grønne sertifikater er et markedsbasert virkemiddel som sørger for økt utbygging av fornybar energi. Det gir forsyningssikkerhet og sender et signal om at det er muligheter for grønn industriproduksjon og verdiskaping i Norge.
3. Avgiftsfordelene for el-biler er et midlertidig grep for å skape et nytt marked. Kraftmarkedet i Europa har et mye lavere innslag av kull enn verden for øvrig, og er i endring mot mer fornybar produksjon. En overgang til nullutslippsbiler i Europa gir lavere klimagassutslipp.

Vi lever dessverre ikke i en perfekt verden. Hadde vi kunnet innføre en global avgift på CO2 eller opprettet et altomfattende CO2-kvotesystem, ville debatten om klimatiltak vært enklere.

Men kvotesystemer er et politisk skapt marked, der kvotetaket delvis blir bestemt av hvor enkelt det er å kutte utslipp. Har man tatt kostnadene ved å utvikle effektiv klimateknologi først, blir det enklere å sette ambisiøse mål.

Regjeringens forsterking av klimateknologifondet med 12,75 milliarder er et eksempel på et slikt tiltak.